hallo halloween

Jeg må begynne å meditere. Eller finne snille sedativer som beroliger meg såpass at jeg kan fortsette å følge søvn-flowen min og ikke avslutte den etter de kritiske fem minuttene hvor jeg enten sovner for godt eller ender opp lys våken med alskens påtrengende tanker boblende i panna. Det gikk dårlig i dag. Jeg har tenkt på morgenrutiner, om jeg skal trene i morgen, hva jeg skal ha på meg på treninga (trener jeg overkropp har det en tendens til å bli litt kaldt i bare singlet, trener jeg bein blir det som regel alt for varmt og jeg skulle ønske jeg kunne trene i bikini) og om jeg skal ta en tur i kreftolariumet mens jeg er der (gjør man sånt før eller etterpå - man lukter jo litt svidd, men lukter man ikke litt rart når man trener uansett, hæ?) Jeg lurer på om toget til Martine kanskje er forsinka - eller kanskje det ikke er det, det virker som om sørlandsbanen er ganske i rute, kanskje det bare er nordover det halter litt med signalene for NSB, eller kanskje bare Lillehammerområdet er hjemsøkt av togspøkelser som forsinker, stopper og rører med togsett, hva vet jeg, jeg kan faen ikke noe om tog. 

Hun kommer når hun kommer. Hun sender sikkert melding litt før hun skal av - lurer på hva stasjonen før Bø heter og jeg kommer til å svare mens jeg er litt forsinket, skrive melding mens jeg stressgår litt fordi jeg vet at Gvarv ikke er så langt unna. Det vet ikke hun. 

Jeg tenker litt på hva vil skal finne på, om Roxy eller Meirismuget er koseligst, og om det kanskje heller vil være best å ta kaffen på Breisås eller noe, for jeg har ikke tenkt å ta med skift til i morgen tror jeg - for jeg rekker ikke å dusje åsånn før hun plutselig står på stasjon - det seg være om jeg sover lenge da, og det virker som jeg kommer til å forskyve det opprinnelige vekkerklokketidspunktet litt mer nå som jeg bare ligger her og tenker. Kanskje skulle vi handla med én gang, kanskje skulle jeg fleska til med mine rabatter på Mix og fiksa smågodt til kino etterpå eller noe - det ville sikkert vært veldig hyggelig. Ja. Skal jeg foreslå noe å spise eller skal hun bestemme? Skit samma. Man kan jo foreslå de tinga man liker og så la den andre velge fritt mellom dem. Haha. Jeg tror egentlig vi ender opp med å lage noe helt vanlig, selv om jeg har lyst til å imponere med en helt vanvittig god middagsrett - kline til med kulinariske kreasjoner på en helt vanlig torsdag (Men man trenger jo som regel litt ekstra kroner for sånt. Får jeg lønn snart?)

Og så funderer jeg litt på Halloween. TRE kostymer. Kunne liksom ikke gjort det vanskeligere for meg sjøl. Martine må hjelpe meg med å velge ut hvem av dem jeg skal ha, for jeg er ikke istand til å tenke helt klart tror jeg. Hva skal man egentlig med sjukdom og soving (sistnevnte som egentlig var skikkelig ålreit, det føltes bra) som resulterer i energioverskudd når man etter hvert kommer ovapå igjen - midt på natta! som igjen vil føre til energiunderskudd i morgen, for jeg skal opp klokka ti, banna bein, og det er snart sju timer til. Kjenner jeg meg rett tar det to timer til før jeg tryner i puta. Kanskje jeg skulle rydda på pc'en i mellomtida. Den går tregt. Hvorfor skal den gjøre det nå? Jeg klandrer Sævsæv og de nysgjerrige fingra hans da han skulle legge inn serier for meg. Eller kanskje pc'en min bare dør fortere nå enn jeg trodde (den har vært trofast i sin tjeneste overraskende lenge) det gjør meg litt trist. Jeg får krampetitte så mye serier jeg bare kan før den slutter å fungere. Åfaen. Jeg tror jeg burde ha lest en eller annen Euripe... Euirp.. Ja. Bok. Lekse før teater i Oslo den niende. Jeg hater Oslo.

Egentlig har jeg kommet frem til at jeg feira litt Halloween hver dag når jeg var yngre. Bare se her:

 

90 desibel

Du er ikke traktordur, rånerbass eller hesteskoklopping mot asfalten, du er støy. Du kan få en kafé til å bli stum bare ved å åpne kjeften suger du lyden av alle de som er tilstede inn i deg selv, spytter ut stemmene som om de var dine egne i ordforma sprutregn over kaffekoppen din. Min også. Jeg tror ikke du legger merke til at jeg sakte plasserer hendene over koppen min, verner om den i frykt for at den skal bli infisert av deg. I begynnelsen hører jeg alltid etter, men etter hvert som samtalene dras ut og du ikke finner nok tanke i deg selv men stjeler fra andre, plukker opp tingene de ved sidebordet snakker om, bryter ut i et åja! forresten ... uten at du egentlig hadde noe forresten å snakke om før noen nevnte noe dagsaktuelt og alminnelig bare så du skal slippe å vente lenge på at jeg ikke svarer og snakke om dét istedenfor (kanskje for å ikke virke så selvopptatt, jeg håper at du ser deg selv sånn, men jeg vet ikke lenger) Og det ender med at jeg plasserer koppen under nesa i et slags konsentrasjonsuttrykk hvor jeg holder begge hendene rundt porselenet med begge albuene på bordet og senker øyebryna hver gang jeg tar en slurk. Sånn sitter jeg helt til jeg har drukket opp alt og setter den fra meg og kikker på servitøren, han svenske, nesten litt for pratsomme gutten med 5 millimeters tunneler i begge øra. Du lener deg bakover i stolen, skyver deg ut fra bordet, slenger den ene armen over stolryggen og plasserer beina i en utstrakt V fremfor bordet. Du spør meg om jeg har hørt noe bra musikk i det siste. Endelig.

day of nothingness

Skuldra har liksom ikke hengt på plass i dag: de har vært litt frakoblet i følelse, hekta på nakken min, hengt der som to tunge løftearmer uten nok futt i muskelmotorene til å jekke seg opp i riktig hakk på egenhånd så jeg slapp å kjenne at jeg automatisk ble tung av at de bare var der som to meningsløse kroppspåheng. Egentlig har hele kroppen vært meningsløs. Føttene skubba mer grus enn vanlig, de sklei oftere på isete partier i asfalten (selv om øya registrerte dem rakk ikke faresignalene ned til beina) når bilene susa forbi var det nesa som fungerte optimalt - snuste inn all eksosen så jeg ble ør, og ikke de litt trafikkredde sanseapparatene mine som skulle sørge for sikker gange oppover Bøgata. Fingra knattet på noen taster, hjernen surra rundt med spørsmålet om hvem det var jeg skulle ringe og hvorfor jeg i det hele tatt skulle ringe noen, musikken i hodetelefonen var ubehagelig syrete i forhold til hvor lavt skydekket viste seg å henge da jeg i et filmatisk øyeblikk måtte kikke opp for at trekke vejret som de sier i hjemlandet - og da så jeg antydningen til en slags sol som minna mer om en måne. Det endte med at jeg ble skeptisk. Når stod jeg egentlig opp? Jeg begynte å lure på hva jeg hadde kledd på meg før jeg gikk ut døra. Var det viskose? Nei. 40% ull og 60 polyster. Formløs kåpe.

Egentlig pleier jeg å ha en viss rytme når jeg går. Pappaen til venninna mi sa en gang at det så ut som jeg var på vei for å drepe noen en da han hadde kjørt forbi meg når jeg gikk tur. Jeg antar at det er rytmen min. Ikke voldsom. Bestemt. Men i dag kunne jeg like gjerne vært noe som glapp ut gjennom én av de firehundre hulla i et dørslag. Spaghetti. Den ene seige tråden som glir ut av kjelen når du tømmer kjelen for vann i vasken og osen slår deg midt i trynet så du må snu deg vekk og blir slurvete med å holde lokket slik at bare vannet renner ut og ikke spaghettien. (Kanskje brenner du deg litt også fordi du ikke holder lokket stramt nok og grytelappene ikke strekker til, blottlegger langsiden av pekefingeren din) - Poenget er at jeg ikke hadde noen rytme i dag. Det var håpløst å bestemme seg for ganglag og tempo. Hvis man skal holde tempo må ganglaget være med og rytmen bestemmer tempoet, men det blir umulig å finne noe som helst av dette når ikke øya henger med men heller senker seg ned til neserotnivå og ikke greier å finne veien opp til sin opprinnelige plassering. Det eneste jeg egentlig la merke til i dag var en trailer med to lass tømmerstokker, og den eneste grunnen til at jeg la merke til den er fordi jeg synes trailere med tømmerstokklass er skummelt. For meg er det umulig å unngå å fantasere om sviktende tremmer, harpunerte bilførere og røde menneskeflekker på gangstien. Godt jeg så den før jeg gikk over veien.

Samtalene i dag har også vært meningsløse. Eller, jeg har ikke klart å bidra med de største mentale utfordringene eller beriket noen med en kvikk kommentar eller noe annet kreativt. Jeg skylder på skuldra.

fortsettelse følger forhåpentligvis ikke.

frk. sympatisyk

Ja, altså. Pappa sliter med det samme. Forskjellen på oss to er at han nettopp har arrivert fra ferie og er på jobb og at jeg har studieuke (fri) og synes mer synd på meg selv enn på fahr her jeg sitter med joggetøybekledning (som i de aller fleste tilfeller aldri brukes til sportslige aktiviteter blant folk, heller et slags søndagsplagg, et plagg man ikke trenger å holde inn magen for å gå i fordi den allerede er formløs. Jeg er litt sånn i mitt gi-faen-joggetøy) Har nettopp tvunget i meg en digestivekjeks, to skiver brød og et eple (an apple a day keeps the humor from undergoing decay) og lurer på hvorvidt mammas vidunderkur - utrørt cola og salt potetgull vil hjelpe. Egentlig er det såpass lenge siden jeg har følt meg så pjusk at jeg prøver ut alternative høykalorimetoder, men mamma var en kvinne av nymotens kjerringråd og jeg tror fortsatt på det. Litt. Hvis ikke satser jeg på at jeg klarer å overkjøre meg selv med litt placeboeffekt.

Det er noe rart med å være sjuk, man vil aller helst være hjemme, tilbake til den trygge sofaen til foreldra sine, den litt overdrevne trøsten de gir, ikke minst - følelsen av å være litt barn igjen, hjelpesløs, omsorgstrengende. Men det gjelder ikke meg, jeg har nemlig supre naboer som går til apoteket og kjøper legemiddel til meg og sier de kan kjøre meg om jeg trenger å komme meg noe sted. Jøss, er det sånn det er, tenker jeg og blir umiddelbar slått av en gjengjeldelsestanke (for det er jo ikke urealistisk at jeg vil være nødt til å gjøre det samme for dem etter hvert) men så slår det meg igjen at jeg egentlig aldri har gått i veien for sånt (det er bare det at det er så overraskende når det skjer at folk finner go'vilja og hjelpsomme nerver i funksjon at man kanskje glemmer at man kan gjøre sånt selv) Det er ikke så mye som skal til, enkli'. Synes det er fint at jeg kjenner mennesker som veit det.

Og apropos. Igår, etter at jeg hadde blitt sjekka opp av to høyst middelaldrende karer på jobben - hvorav den ene skulle bruke jobben som rasteplass fra 10 til 13 og heldigvis ikke gjorde noe større nummer ut av seg selv enn å gjøre taushet litt pinlig da jeg skrudde på tv'en for ham å sa du får bestemme hva du vil se på selv, det er bare å bruke fjernkontrollen hvorpå han smilte bredt og sa jeg trenger jo ikke kanaler når jeg kan se på deg - I motsetning til den andre som slafset i seg frokostpølser og ba om navnet mitt for å sende meg mail eller søke meg opp på facebook, nærmest så det som sin oppgave å tvinge meg på middagsdate og deretter begynte å snakke om Drammen som om han var veldig godt kjent der da han skjønte at slaget var tapt, er det vel ikke å si enn at det var to mindre minneverdige opplevelser. Men altså. To stykker. En søndagsmorgen. Tjue minutters mellomrom. Hva er oddsen for det og hvorfor var det ikke Benicio del Toro som sånn tilfeldigvis skulle ha ei pølse?

Uansett. Jeg merka at jeg ble litt mørk i humøret av det, jeg visste nemlig at jeg var trøtt i trynet og så veldig alminnelig ut med mitt litt søndagsufreshe ansikt og småstressa fremtreden da pølsegrillen ikke ville starte. Plutselig åpner døra seg og søndagssola stråler inn i butikken. Jeg lener meg litt over disken for å se hva eller hvem det er som bruker så lang tid på å komme seg inn døra. En bitteliten, ulljakkekledd dame med krøllihår stavrer seg inn døra. Morn! sier jeg. Hun hører ikke. Igjen. Morn!! Hun ser på meg og smiler, nesten humpegår og ler seg i vei mot kjøleskapet og finner frem varene sine. Jeg veit hva jeg skal ha, må bare skynde meg å kjøpe det så jeg ikke glemmer det før jeg skal betale! Sier hun og stresser litt med de korte armene sine, plukker ned ei liter helmelk, en kartong kremfløte og ei sekspakning med egg. Jeg ler. Vi snakker om været og det gjør meg ingenting, denne dama har opplevd mer enn bare krigen - hun er 1.30 høy og sier at jeg bare må forsyne meg av lommeboka sånn at jeg får det jeg trenger for varene. Hun roter visst litt med sånt. Okei .. Og så går hun igjen. Jeg merker at middelaldrende menn med sjekkeoppbehov fordufter og heller i en kaffekopp til meg selv, leser litt på timelister og venter på at rushet skal begynne. Plutselig kommer hun tilbake igjen, sier at hun glemte røyken. Ja, for hun røyka jo ikke selv, hun skulle kjøpe det for sønnen sin. Jeg får lov til å grafse litt til i lommeboka hennes og hun snakker i vei om dårlig hukommelse - ikke at det var så gæli', for sånt skjer jo, noe måtte det jo være når man var blitt så gammel.

Man må akseptere sin skjebne, 

sa hun.

Jeg føler den traff meg på det skjebneironiske og ganske humoristiske planet den dagen. I dag hjelper det meg til å innse at joa' så må jeg ligge stille, være kvalm og gå glipp av revymøte, sosialt og vinkvelden på Naboen som alle skal på senere. Thor-Einar fiksa meg serie på pc'en og jeg mistenker meg selv for å ha lyst til å lese litt i "Verden finnes ikke på kartet" etter hvert.

Fahr out.

Ha en god dag, alle.

fra filmen "a serious man"

Rabbi Marshak

Må bare elske denne filmen.

et ørlite utdrag fra en samtale med en kristen, nevrotisk kis

"synd!"
"synd?"
"ja, du vet ikke ka synd e"
"neivel?"
"næ, det gjør du'kje"
"hva er synd for deg da?"
"du vil aldri forstå det"
(dramatisk pause her)

"hvor skal du?"
"eg ska gå"
"hvorfor det?"
"du vil aldri forstå det"
"ikke hvis du tar utgangspunkt i at jeg skal skjønne din oppfatning av synd når du ikke vil fortelle meg hva den går ut på, nei, jeg er ikke tankeleser"
"nei, der ser du"
(tankeprikker her)

"okeii..."

"skal du gå nå da?"
"ja, det skal eg"
"hvorfor det?"
"vil du'kje at eg skal gå da?"
"nei, det har jeg aldri sagt, jeg vil at vi skal snakke om dette"
"åja. nei. eg.. går!"
"fortell meg hva som er synd for deg da"
"altså, du vil aldri forstå det, du er kvinne og eg er mann"
"nei, du er en gutt"
"å?"
"du er en gutt, ikke en mann - du er feig som går"
"nei. eg går ikkje, eg står, men eg går nå'"
(furtegåing opp trappa)

Det hele startet med at jeg spurte om hva som var i veien hvorpå jeg etter mange om og men, useriøse, usammenhengende setninger får servert en "livet, livet er ikke så greit" - noe som selvfølgelig vekker den menneskelige empati i meg og leder til det selvsagte spørsmål "hvorfor ikke det da?" Og jeg er ganske sikker på at jeg er veldig tålmodig, klarer å jekke ned Drammensernervene mine bittelitt når noen sier ting mellom linjene som vekker bekymring, og jeg spør igjen når han ikke svarer. Egentlig for å sjekke om han vil dra det videre, svarer han ikke orker jeg ikke engasjere seg - tenker jeg. Han skjelver, sier han er stressa og svarer ikke på spørsmålet, fortsetter med en jevn strøm av usammenhengende og lav prat. Etter hvert skjønner jeg ikke hva han sier og jeg ber ber ham snakke høyere så jeg skjønner hva han sier og da blir han sur, nesten skriker ut "synd!"

Dagens ah, det var jo sånn det var ramla heldigvis ned i hodet mitt: jeg kommer aldri, ALDRI, til å gidde å engasjere meg i dype og alvorlige samtaler med noen som er prega av fanatisk religiøsitet (desverre ikke de som lider under det og piner seg selv gjennom livet med skam og skyldfølelse, heller) Det lurer mye trist under overflata, der, jeg veit det. Men jeg har aldri krevd noe av noen og hvertfall aldri av en fremmed.

Din religion er ikke min skyld!

Makan til frekkhet.

Det skal også nevnes at å kaste fjernkontroller i gulvet, klaske en halvskrella appelsin i bordet og repetere "eg synes at Dag er teit!" er en forferdelig barnslig måte å uttryke seg på.

C'mon bitch, slap me in the face like the heathen whore I am and tell me what a filfthy sinner you are!

I det minste.

Nei nå ble jeg provosert igjen, på tide å gå seg en tur.

Egentlig har jeg mye "på hjertet" og egentlig forsvinner det når jeg begynner en innledning med akkurat dét. Jeg spiser kanelsjokoladedekkede mandler og drikker siesta billigbrus. Jeg er tørr i øya og kikker på det bleike coveret til Gunvor Hofmos det er ingen hverdag mer og tenker at årene har rettferdiggjort tittelen mer enn hun sikkert var istand til å forestille seg da hun levde. Det grep meg litt med panikk tidligere i dag; tanken på vinterdepresjoner. ikke at jeg selv kan si at jeg noen gang har hatt det eller tror sterkt å inderlig på at det skal gjøre seg gjeldende nå.

Men jeg fikk altså litt panikk, tenkte over hva jeg ville gjort om jeg plutselig ramla inn i en november-mars-depresjon, lukka meg inn i en skjør kapsel av dynemørke, trekke ned triste tanker ved innoverpustene mine, ikke huske å slippe taket på dem når jeg puster ut igjen, bli stressa over at jeg er så trist, begynne å hyperventilere litt daglig, kanskje mer og mer, og til slutt alltid puste den samme kjempetriste lufta fordi jeg ikke klarer å rense den, eller lar annen luft få komme til, blande seg, nesten krangle seg inn til de værfaste molekylene og spre litt happyfarger eller happymolekyl.

Kanskje ligger det i pusten tenker jeg og pust i bare dynemørket kan umulig være bra for noen.

thærie wiighen (en kronglete begynnelse)

det satt en stramkjeva, rødsprengt en
i sete hundreogførtifem
glana ut av vinduet med musikk fra mp3'n
så verden lukka seg igjen
men det gnistra hardt i øya på'n
da billetøren kom forbi
jeg tenkte at han var mannen med ljå'n
da det så ut som'en ville slå'n
fordi han kom for nær


og jeg så'n bare en enkelt gang
da satt'n med ryggen rak
håret var svart, en mann av rang
men han virka ganske spak
til passasjerene var han hyggeligheta sjøl
spøkte om kommende snø
lo og brukte togbordet som delefjøl
når alle snudde seg igjen, så til sitt
dyppa'n nesa i pulverstrø


nå skal jeg fortelle en historie jeg har hørt
om sånne som er som ham,
og skulle det bli en anelse mørt'
så er den faenmeg sann;
jeg har det fra samme type narkismunn
sikkert fra lignende krets
fra sånne som ikke er helt gode i grunn
gir opp livet, gir opp å være sunn
ruser bort hat og hets

mkay.

unaturlig vakker avslutning på en ganske så voldsomt fin "friuke" hjemme.

kan ikke tro at været holdt seg akkurat slik jeg håpet det ville gjøre, så forbanna perfekt; høstlig, solrikt, vindskarpt og klart! og. menneskene jeg har møtet (overraskelsene ved å møte flere enn forventet) følelsen av å lese opp noe jeg har et så keitete forhold til som jeg har - ganske så uforberedt og uten særlig mye selvkritikk, at det gikk så bra, alenestundene, søsterøyeblikka, hjemme bra men borte best - følelsen og så videre. kanskje en av mine beste høster hittil.

dette er nesten patetisk. jeg er overraska over at jeg kan være så positiv. blir nesten litt full av megsjøl.

og så sitter du der og lurer på om moren din noen gang har turt å fortelle sine hverdager til noen andre enn dere;

når hun snakker om lunsjborddamene sine på jobb og hvordan de legger ut om de ubrukelige ektemennene og elskerne deres uten å føle skam, får hun ungpikeblikket, legger litt fandenivoldskhet i smilet sitt og vender ansiktet litt ettertenksomt mot vinduet som om hun håper på at lyset fra ettermiddagssola skal stille henne i et vakkert lys. hun lukker øya i noen påtatte sekunder før hun snur seg mot dere og glemmer å spørre dere hvordan dagen deres har vært. dere ser på hverandre og lurer på hva dere skal svare, skyver ekstra mat over på gaffelen og spiser langsomt. du veit at faren din gjemmer seg i stresslessen og høres ut som en rumlende sementblander når han trekker gloen på rullingsen helt ned til fingerhuden. han rører ikke en ansiktsmuskel med mindre det trekker opp til uvær. du veit at søstra di lengter etter å trekker seg tilbake på rommet, snakke i telefonen om ekstremsport med gutter, pakke seg selv inn i tyggissnakk og stikke hull på de prinsesserosa minnene du har av henne. hun gir også glatt faen i de husmorprega bekymringene moren din sånn helt tilfeldig lirer av seg når hun rydder av bordet, skritter over stuegulvet med bestikket skranglende på asjettene.

- og du hører at hun egentlig snakker om solskinn, sjel og sykdommer, om hvordan alt skal ordne seg for oss alle om vi bare bryr oss nok om hverandre mens hun fyller varmtvannskummen med såpe og matrester, gnir hendene røde med oppvaskbørsta og forteller om alt det fine som kan skje mellom mennesker, søler oljefarga såpebobler på benken mens faren din peker på værdamen med en skjelvende finger og søsteren din krymper til barnestørrelse igjen, er det som om alt det som har skjedd skjer på nytt for moren din, hun snakker ustanselig om det som befinner seg utenfor vinduet og det slår deg at broren din alltid har gått i ett med regnet

på konsert

skinnjakka hennes lukter sigg, elnett hårspray og tar for mye plass, den kleber seg inntil armene mine og smitter av eksosfett, får meg til å svette enda mer, forsterker faktum av at det er umulig å bevege seg her; frisyrer og skulderpartier er mørke sjablonger mot backdropen og rødt scenelys, alle står i veien, vaier frem og tilbake fordi de har stått for lenge i samme stilling og pimpa øl for å stresse ned ventetida - og denne dama er snakkesalig, antageligvis tror hun jeg er vennlig fordi jeg aller nådigst trakk meg litt sammen så hun skulle slippe å se konserten sidelengs. hun begynner å fortelle om kompisen sin; en gammal biker som har opplevd både en og to og tre rockekonserter i sitt liv og som en dag overraska henne skikkelig, han hadde det fortsatt den gamle kar'n selv om han hadde både prollaps og dårlige knær, for mye hardkjør i ungdomstida veitu - og jo! for han hadde blitt med på dolly parton konsert da " når han sa ja til å bli med sa jeg bare hæ!" trodde ikke mine egne øyer vettu, hadde jeg aldri trudd, han som pleide å stå rett opp og ned på konsert svinga seg plutselig rundt med meg på dansegølvet. også skal det vel sies at det ikke var rein cøntry da, det var lissom litt av hvert for alle. jævla morro" jeg sier at det sikkert var fint, puppene til dolly var vel nok til å holde interessen til mannfolk gående for en time eller to. hun ler mellom de blonde fallkrøllene, fortsetter å snakke, forteller at hun forventer masse av denne kvelden, at hun venta med fingeren på venstre museknapp i flere minutter før billettsalget starta, sjekka kontoen flere ganger for å forsikre seg om at hun hadde nok til hele turen og at hun ikke har toucha alkohol eller plugga inn ørepropper fordi hun vil å lyden servert rå og ufiltrert denne helt spesielle kvelden,  

det ække sikkert robert plant klarer å synge like bra som før, og det trenger jeg liksom ikke vite, sier hun og lener seg litt mot meg, prøver å knuffe meg litt vennlig i siden som om hun sa noe som var veldig morsomt og jeg lurer på om denne bikeren dro nytte av hennes åpenhet ovenfor fremmede, denne umiddelbare likhetsfølelsen med utspring i en enkelt høflighetsgest. hun står fremdeles og avventer reaksjonen min, jeg velger å feste blikket mott scenelysa som dimmes ned og jubelen brer seg som pest over publikum. jeg veit ikke om jeg skal grine eller le, dette er da for faen ikke er noen jævla gjenskapelse av woodstock, fuckings hippie.

når robert plant kommer på begynner jeg å klappe spastisk og heftig med svære armslag, hisser opp meg selv med disse konstante berøringene mellom kunstskinn og bar hud. jeg lener meg mot henne og sier "til å værra gammal er du faenmeg ung!" før jeg retter trynet mot scenen igjen og veit hun kanskje kan se det tvetydige smilet om munnen min.

yesterday & today

jeg har lenge lata som jeg har vært skikkelig i høsten, årstida jeg har erklært for å være min egen, egentlig sagt med humoristiske fortegn fordi det er så mange som sikkert ville ha "gitt meg den gratis" om de kunne, men høsten er eierløs og jeg kan egentlig definere meg som det samme. jeg skulle gjøre sånne høst-ting iallefall, våkne litt, ta meg tid, utsette vinteren med rå, rein tankeklar kraft og kanskje få kreativt påfyll. istedenfor tappa jeg meg selv. en av de mange definitive tinga jeg skulle gjøre denne høsten, klarte jeg å skusle bort, men det blir for dumt å henge seg opp i det, nå er jeg iallefall her; i dalen som for en gangs skyld har blitt satt i et bedre lys, mye på grunn av lav høstsol, mye på grunn av at jeg farger resten av atmosfæren med hyggelige ting og at jeg ikke forlenger horisontlinja ved å stirre meg kjedelig og lei på den fordi jeg venter på noe annet, sånn som alle de gangene før jeg skulle reist et sted, forlate denne bygdeplassen til fordel for et annet.

det er litt mas å være hjemme igjen. etter å ha vært borte en stund fylles den imaginære timeplanen min med mye å gjøre. for det meste koselige ting, mennesker, som sikkert har savna meg litt siden de vil møte meg igjen - sånt må jeg bare sette pris på. neste onsdag kommer jeg nok til å sitte på toget med dårlig samvittighet ovenfor alle de jeg ikke fikk møtt. men desto viktigere er det å gjøre de tinga som rydder opp i hodet når jeg er her. igår var jeg innom kirkegården og tente lys for mamma. følte meg som en kriminell der jeg tusla rundt og knipsa bilder på kirkegården etterpå, men etter å ha sett hvor mange turgåere som mente dette var en god plass å få sin daglige trimtur med bikkja i neonfarga bånd ga jeg meg over til den vante sida av meg selv; det er ikke så farlig med noe. noen gang. egentlig. like fort som jeg hadde satt meg i forskjellige modi falt jeg ut av dem, veksla mellom å føle på gåsehudsgrøss, lyden av tjukke blader som lander på gresstrå, fikk sår i hodet av knasinga i joggesko mot rød grus, synes den grå nilleposen var ufancy, ble litt skremt av hvor elendig jeg er til å fotografere statuer, observerte at gamle folk så ut til å ta lett på begravelser og finne ut at svarte smijernsbenker er mye flottere enn hvite trebenker.

og her er litt av høsten min (før batteriet mitt sluttet å fungere og ikke vil lades opp igjen)

 

marerittaktige drømmer i tre døgn

OKÅ.

Drøm 1.

Jeg går i skogen jeg alltid går i når jeg er hjemme hos fatter'n, skogen kjenner meg, jeg kjenner skogen, til og med enkelte steiner har lagt meg på husk og forflytter seg liksom om jeg holder på å skli på dem når det har regna. Snill skog. God skog. Jeg drømte at jeg var der, fresh i tøyet og hadde boost i motet, plutselig åpner himmelen seg i en vanvittig regnskur og skogen mørklegges. Jeg slår over til en slags night vision-aktig modus og registrerer ingen umiddelbare faremomenter, dog, jeg føler meg forfulgt. Night vision mode skrus av og jeg ser normalt med menneskenattsynet mitt. Plutselig stirrer jeg en elgku midt i mula og kjenner jeg får umiddelbar panikkangst når hun begynner å trampe med de digre elgbeina sine fordi den idiotiske kalven hennes stavrer seg frem mellom oss. Jeg tar beina fatt og løper i sikk-sakk mellom ubrukelig tynne trær før jeg finner et jeg tror jeg duger med elgmora rett i hælene. Jeg klyver opp, skraper opp bukser og lår på bark og flis og klatrer meg så langt opp som jeg bare kan mens elgmora blir rød i øya og mer forbanna. Trær blir tynnere jo lenger opp man kommer, erfarer jeg plutselig. Jeg sitter i toppen som plutselig lener seg over i en elegant og stilig bue ned mot bakken igjen. Unødvendig å si at treet setter meg av midt i sona for nyhetsoverskriften "illsint elg dreper fotturist" og jeg våkner, svett og med hjertet i nevene etter at jeg har prøvd å unngå trampedøden.

Drøm 2.

Jeg har en tattovering på skulderen som jeg har tenkt å fylle på etterhvert. Jeg har altså bare tenkt ganske mye på tattovering i det siste og dannet altså grunnlaget for dette:

Jeg blir kjent med ei jente som jobber som tattovør på ei sandstrand et eller annet eksotisk sted. Jeg importerer henne til Norge med store tanker om å opprette ei tattosjappe hun kan drive og leve av. Det viser seg at jeg ikke egentlig så noen av "arbeidene" hennes mens vi var på dette eksotiske stedet og i romantikkens hjørne og at hun er ELENDIG til å tattovere. Men jeg skal da altså ut i ilden - et sted må hun begynne og jeg må stille meg til disp som vandrende reklame og la meg brodere. Det ender med at hun føkker opp hele tattoveringa mi. Plutselig har jeg en diger vikingtattovering under den fine minnetattoveringa og en syra variant av Picasso-art-sleeve preger resten av armen. Og hun mangler blekk til å fullføre. Jeg går rundt i flere måneder mens huden flasser av i store lag, tattoveringene blekner fordi hun ikke har gått dypt nok med nåla og armen ser helt jævlig ut. Jeg bestemmer meg for å skrelle det av med kniv. Laserbehandling er for dyrt og jeg har alltid hatt sansen for scarification.

Drøm 3.

Sunniva kan ikke bli med meg på Robert Plant fordi alle billetter er utsolgt.

Drøm 4 i Drøm 3.

Jeg drar hjem til Drammen som planlagt for å få med meg Robert Plant den 16 oktober. Når jeg kommer hjem blir jeg usikker på hvor jeg har lagt billetten min. Under elefanteska? Nei. I vinduskarmen? Nei. Jeg leter og leter men finner den ikke. Pappa har sletta mailen med den utskriftsvennlige versjonen av billetten og jeg begynner å grine. Marerittet trer frem i full kraft når det viser seg at det helt umerkelig har vært en liten minibrann på rommet mitt som har slukket helt av seg selv - både Robert Plant billetten OG Roger Waters billettene mine har gått opp i røyk.

Jeg griner fortsatt og må ta en telefon hjem for å høre om billettene fortsatt er på rommet mitt eller om de er sikker på at røykvarslerne funker.

smarte spekkhoggere og fox/nox pose

jeg tror enkelte klarte å misforstå mitt forrige blogginnlegg (bortsett fra sunniva, jeg poengterte at det skulle forstås som at jeg er glad - for jeg er det) det er blitt vanskelig for meg å produsere blogginlegg parallellt med skrivingen den siste tida, jeg merker en økende tendens til å faktisk være i skrivinga og ikke alle andre steder. positivt? tja. jeg rører rundt i menneskesuppa meg og liker det jeg rører frem på godt og vondt. kjersti bronken senderud ville sikkert vært stolt over prioriteringa mi når det kommer til hva jeg setter av tid til og hva jeg luker vekk av unødvendigheter. hun som hevet de sorte øyebryna høyt og fikk dype bekymringsrynker i panna da vi hadde veiledningstime og vi snakket litt hverdagslig og det hesblesende tempoet mitt ble brakt på bane.

jeg skal forholde meg disiplinert til egen skriving fremover. 3 november skal jeg ha produsert noe helt nytt og pirkeverdig til mr rune christiansen (som forfatterstudiet er så heldige å ha som "mentor" på tross av at han egentlig fungerer som lærer for danvik folkehøgskole) det er rett og slett dumskap å la disse få månedene som er mitt eneste forfatterstudieår her i bø gå til spille på for mye frivillig jobbing - det kan jeg eventuelt ta opp igjen om jeg begynner på litteraturstudier høsten 2011. det finnes en tid for alt osv, men dette får jeg ikke igjen.

(og denne siste tanken har jeg tenkt mange ganger mens jeg har vasket opp min sedvanlige frokostgrøt-tallerken og tenkt at jeg ikke trenger å stressgå til skolen fordi forfatterstudiet er tilpasset B-mennesketypen og skoldagene ikke starter før 10:30 - egentlig vil det si at jeg burde ha fått klemt inn litt skrivetid før jeg går på skolen også. det finnes rom for forbedringer, tross alt)

det skal ellers nevne at jeg har begynt å se på tv. skrekk og fysj. men jeg er i så godt selskap når jeg sitter i tv-stua og fyller den gode samvittigheten og forer hjernen med menneskeskapt søppel gjennom pupillene at det er vanskelig å la være. jeg lærer også noe av og til. i dag lærte jeg trivia om spekkhoggere - kan sikkert brukes i en eller annen quizsammenheng etterhvert.

og. jeg spiser fox og nox fra samme pose. verden har virkelig tatt steget i riktig retning føler jeg.

fri i morgen.

.. opptakter til en god helg på tross av 16-23:30 jobbing lørdag og søndag.

[insert facebookheart]

any sense you had in the morning is gone when the day is done.

jeg tror, med fare for å miste det jeg har, at jeg har klart å komme meg over flere mentale sperrer jeg har hatt det siste året og sju månedene. endelig er jeg her, endelig gjennoppdager jeg alle tingene jeg trodde jeg hadde mista fordi jeg klarer å feste lukt, følelser, musikk og minneriker til alle de tinga som gjør at jeg kan assossiere fritt og være der jeg er uten å føle at alt er nytt. det er for meg, ikke helt underlig at jeg må gjenkjennelsesfaktorer i livet mitt, jeg er fullstendig avhengig av å ha enkelte steder jeg kan dra til om jeg skal sette fingeren på meg selv og enten trykke meg mykt ned i dypet og så fiske meg opp igjen, eller grave et nytt sted rett ved siden av det gamle, dytte jorda fra den ene siden til den andre, skape nye variasjoner i form, tilstedeværelse og tid uten å bevege meg så alt for mye utenfor det som holder meg fast. for jeg må holdes fast. jeg allestedstenker alt for mye til at jeg hadde hatt godt av å faktisk befinne meg overalt. det hadde blitt krise for omverdenen. for mye sabrina.

jeg har så absolutt ikke tatt til meg alle ønskene om at jeg skal være flinkere til å porsjonere meg selv, jeg har gjort det motsatte. etter å ha veksla mellom å være en lettlest bok, en bok med gråpapiromslag, en bok på kaudervelsk og boka som aldri ble til - har jeg laget et eseløre i hvert av dem, overøst resten overalt, gitt slipp på selvkritikken så godt det har latt seg gjøre og gått gjennom alt i meg selv, skapt hulrom, tømt meg fullstendig, fysisk og psykisk, ikke bygget meg opp på noen som helst måte og derfor ikke hatt noe å rive ned. håhå. det kan nesten høres ut som jeg har blitt medlem av en sekt.

jeg tror ikke man er lykkelig om man er religiøs.

det har skjedd noe skummelt. vi er inne i prosaukene på skolen med kyrre andreassen og trude marstein - menneskene og forfatterne som ikke tar i poesi med en brennende fyrstikk engang, de vil at vi skal skrive prosa. prosa som i o' store roman, ellero' gjennomtenkte novelle, det har resultert i en hodekløe for prosadikthuet mitt. men her om dagen løsna det litt; jeg klarte å skrive fem sider sammenhengende uten å rote det for mye til med metaforrike setninger uten gramatiske korrektheter og fraværende punktum. ganske heftig at jeg fortsatt kan. ettersom jeg ble meg bevisst at det jeg skrev kanskje kunne funke ramla jeg selvsagt tilbake i dikt.no modus og det ble rart. jeg klarer visst bare skrive porno eller opprivende, sorgtunge greier. begynner jeg med humor blir det bare ironisvart og ... teit.

men jeg skal ikke overanalysere det jeg driver med, får ta det som en øvelse (gjør jeg dette hvert sjuende år har jeg vel en eller annen roman eller novellesamling når jeg er ca syttifire) og la stream of  consciousnessen min avbrytes av tilfeldige punktum og "hun" "han" og "jeg" som begynnelsen av unevnelig mange setninger. mister ikke pulsen av den grunn.