ferske arytmiske flashbacks & fineting

Det blir nok vanskelig for meg å skulle gjenta alt i én setning, eller lage en veldig strukturert oversikt over de siste seks dagers begivenheter som kanskje hadde vært best. Men dette er ikke et jævla møtereferat, dette er stort. 

Lillehammer, Litteraturfestival m.m er herved overstått og det meste har gått for seg i beste Surrespurvstil. Togturen opp var som vanlig både sjampo og balsam for det som måtte røre seg på innsiden, men det å stige ned på perrongen, vite at dette besøket skulle bli en kortvarig opplevelse, ta bena fatt og gå tilbake til skolen var en utavmegsjæl-opplevelse. Jeg har jo liksom gjort det før, men nå var jeg jo klar over hvor midlertidig alt er, og en forsterket følelse av å gjøre det beste ut av det, uansett hva som ville skje, var ganske meislet inn i kantsteinene langs veien (som jeg utrolig nok ikke er lei av å balansere på)

Jeg ble møtt med store smil og klemmer på skolen. Herregud, jeg har da bare vært borte i tre uker? Men den mindre lettrørte Surrespurven har blitt mjuk gjennom sine Nansendager. Såpass svak for denslags hengivelse at jeg tok bildet av døren der mine to gode, fyllebråkebøttete naboer bodde i løpet av skoleåret:

 (ikke fikk jeg noe svar da jeg sendte det som sms - skam på dere)

Og så tenkte jeg over at jeg har vært forferdelig dårlig til å ta bilder fra skoleåret, ikke at jeg ble noe flinkere denne gangen heller. Etter hagefesten og konserten med Pedro Carmona-Alvarez satte jeg meg ned på en stol og kikket på solnedgangen med en tidligere skrivekunstelev. En frisk fyr på noenåsytti vil jeg tippe. Ole. Eller Ola? Samma. Han var veldig fin å samtale med, dessuten tror jeg han skjønte at jeg har disse eremitt-tendensene og forlot meg så jeg fikk se siste rest av sola i fred.

Bak hoppbakkebildet er det to svette, skjelvende hender, vanskelig blikk for fokus og blod på midtre tå i høyre joggesko. Ja, jeg gikk til topps i hoppbakken, ja det resulterte i heftige hjerteklapp. Selvfølgelig måtte jeg dokumentere det som nesten tok livet av meg den nydelige (fre)dagen.

Etter dette (og en dusj) ble det både tid til Kjersti Annesdatter Skomsvoll og Kim André Rysstad på Lillehammer Kunstmuseum. Kjersti leste fra den allernydeligste boka "jo fortere jeg går jo mindre er jeg" og Rysstad akkompagnerte på beste vis ved å blotte strupen. Etter dette befant jeg meg plutselig på Sigrid Undsets plass, hvor min tidligere skrivekunstlærer husjet meg opp på scenen og jeg fant meg selv et sted mellom mikrofonen og to svarte sko mens jeg sa noe sånt som "jeg vil stjele tankene ut av hodet ditt for i øynene dine kan jeg stjele alt jeg vil ha" (og mistet mine egne) Fikk en ferskenfarga rose og en grønnfarget løsrivelsesklem av en litteraturfestivalfrivillig for det. Ga rosen til kjære Ove Røsbak som dukket opp allerede etter første setning, han stod der med hånden til hjertet og smilte det snille velkommen tilbake-smilet sitt til meg og gjorde alt mye lettere. Og sommerens seriøse skriverier ble kanskje planlagt over brostein, et trebord og fire lure, solsmale øyne. 

Jeg ble forresten helt og fullstendig skjøvet ut av balanse da jeg ble oppmerksom på at to runde og klare barneøyne stirret opp på meg over en bred fregnenese. "Duuu.." Den lille jenta hadde puttet armene inn i den rosa genseren så ermene hang løst nedover den lille kroppen. "Du var kjempeflink til å lese!" - og så tasset hun videre med sine rosa små engleermer inn i bymylderet.


Solgt.


I ren overrumplethet gikk jeg og kjøpte meg tursko til 1500 kroner. Hæ. Ja. Dyr digresjon. Før jeg sa farvel til min Ove sprellefotpoet og gikk tilbake til internatet, dusjet enda en gangog sovnet før jeg våknet til noe jeg vil velge å beskrive som "forsettelse følger" Prikkprikkprikk. 

Lørdagen droppet jeg hele Litteraturfestivalen. Det resulterte blant annet i at jeg på kveldstid befant meg høyt i og ved rosenlillarøde akvarellskyer, skumringsskog med skjeggete trær og fikk se to svarte og hvite nintendofugler som hadde en litt truende men flott oppvisning med kraftige flakseslag og krappe styrt mot bakken. Det var nesten så jeg kunne flyttet dit der og da. (Inn i den grå, gresstak-kledde hytta som så ut som den rommet både et før- og nåtidssus. Jeg skulle gjerne ha gjort det til mitt eget - Alt den kvelden egentlig)

... og Drammensjenta som presterte å si "jeg har bare sett elg én gang i livet, og det var fra en buss i Moss!" fikk plutselig se en elg, noe som også var årsaken til Tretten/Øyer eksursjonen;

Tips; se inn i den røde ringen om du finner den. Det er en elg der. Det ække jug.

Fra det kremkulturelle til det litt mer uslepne må det jo også nevnes at natt til søndag ikke ble som forventet da jeg var nødt til å oppsøke legevakten fordi jeg hadde så sterke smerter - det viste seg senere å ganske så begrunnet og jeg fikk både sympati og billig medsin av en småflau sykepleierske som ikke tok meg på alvor over telefonen. (festet nemlig på meg joggeskoa i drittsinne og gikk opp dit før jeg rakk å tenke over hvor dårlig helsenorge egentlig fungerer) 

3 timers søvn var nesten nok til å knekke meg. Jeg sjanglet når jeg våknet og var overpertentlig og nøye når jeg pakket. Ville trekke ut tida. Jeg la meg i studentstua da jeg hadde sjekket ut fra internatrommet og hørte klokka tikke nerveødeleggende hardt og matpakka fant veien i søppelbøtta da brødet var befestet med mugg. Var vel egentlig ikke sulten.

Når jeg lå i en av de mange jeansblå sofaene i studentrommet ble jeg overfalt av for mange spøkelser til at jeg falt i ro, men etter noen sms'ær ble jeg heldigvis reddet og servert både frokost (hjerterom gjør sulten, og velferdsmager ble fylt) en sofa å hvile meg på og glutenfrie kanelgifler fortært sammen med gryende forventninger til kveldens forestående AC/DC konsert.

5 timer venting var vel nesten nok til at selv den mest tålmodige sjel ble noget hissig og øltørst - selv om man skulle være avholds. AC/DC tråkket opp på scenen etter noe som kunne høres ut som en hel blueskonsert og et oppvarmingsband som allerhelst skulle vært sendt tilbake til garasjen og knallharde bandøvingsøkter. Hele AC/DCs  fremføring var egentlig ganske uhøflig og en sjåvinistisk klisjé verdig; kjapt inn, kjapt ut, ikke noe etterpåkos. 

Men fyrverkeri skulle'rem ha;

.. og svak som jeg er reddet (lys)showet og den lille stemmen som minnet meg på hvor gamle de gutta egentlig er, en av kveldens siste fineste sansbare opplevelser.

En flott avslutning på alt jeg har opplevdd som har gitt meg defibrillaToriske vibrasjoner.

Jeg kommer sterkere tilbake 

med nytt fra festivalen, enten

i form av tekst eller plutselige

minner. Jeg har vanskelig

for å samle meg - helt enda.

trekommato

Snusleppe, stripeskjerf, blå conversesko, fettmerker på hvitvinsglass, hard omgang-touch telefon, overraskende nok med evne til multitasking; skrik og skål. En breial og æreløs kvinne på noen modne førti, sannsynligvis med barn, mye kunnskap (et sted der inne) med rykte og lett gjenkjennelig navn (tatt i betraktning vertinnetalerens dårlige forsøk på å husje det ned - var hun redd dama eller prøvde hun å være morsom?) Tredør, tom kaffekopp, gjennomtrekk, gusjefarger, et øre inn i lydpoesi et annet øre mot hennes snusleppemunn. Faen i helvete - TRE KOMMA TO. What's the point, tenker jeg. Skrik og skrål. Tygge snus. Trippe med sko. Snakke med skråsleng i ansiktsfakter, en venninne ler hjerteløst av noe hun sier. Sikkert harry. Slampoetene fremfører. Jury viser lapper med tall. Desimaler. Så ambisiøst. Vertinnetaleren sier noe sånt som 7,8, eller var det 5,6? Nei. TRE KOMMA TO. What's the fucking point, tenker jeg. Hun minner meg om ei dame jeg aldri har kjent ordentlig. Ei usympatisk, amfetaminsnortende og kameratknullende dame som gjør poeng ut av at kjerringer er no' dritt. Liker ingen. Jeg liker heller ikke. TRE KOMMA TO.Fuck deg. Jeg ler ikke av det. Alle smiler. Snusleppe blir snusmunn. Svelger hun det? Nei. Vin. Høykant. Skrur opp volumet. Nok en slampoet av scenen. Tullejury tegner tall igjen med feite sprit-tusjstreker. Jeg har lyst til å kysse den vakre poetissen som smiler av juryutfallet. Vertinnetaleren gjøgler uutholdelig mye. Krampe i trigger-happy-nerva. Supermagatrekk; Resultatet? TRE KOMMA TO. Jævla kravkrøstede kantsteinkakkende kukk-krenkende kjerringknarker! HOLD KJEFT.


Tom kaffekopp, gjennomtrekk, gusjefarger, et øre inn i menneskesuset på andre sida av døra. Jeg vil ut. Ødelegge henne for å ødelegge dette for meg. Kunne hun ikke

h.a s.k.r.e.v.e.t. e.n. b.o.k?

Mindreverdighetsspekulasjoner. Konklusjonstanker.

f.o.r.d.a.h.a.d.d.e.d.e.t.s.i.k.k.e.r.t.v.æ.r.t.p.o.e.s.i.i.s.t.e.d.e.n.f.o.r.?

Jeg vil gi hennen en 6,9 med en gressklipper. Hun kan drikke vin mens vi gjør dét.

liljekonvalltanker

Faen, tenkte jeg, hvordan kunne jeg glemme det?


Det var ikke før jeg kikket på mobilen og åpnet en sms fra en i familien at jeg så at jeg helt hadde glemt hva slags dag det er i dag. 27.05. Jeg har alltid forvekslet den med 29.05, og jeg har ofte  skammet meg over at jeg alltid har måtte spørre pappa, bare sånn for sikkerhets skyld, om hvilken dag det var mamma hadde bursdag. Likevel er det jo ikke noe undertrykt bevisst ved det, det er bare dattersløvhet. Og selv om jeg ofte har hatt dårlig samvittighet over det, ga det meg snarerere et aha - det kan forklare hvorfor jeg har vært så utslitt de siste dagene.


Og så har det seg sånn at jeg prøver å ikke legge så mye i det igjen, i fare for å bli (som jeg tidligere har beskrevet det som) en sucker for sorg - å gjøre slike merkedager til drittale, triste dager hvor man har en overåndelig og rituell tilnærmelse til alt som skal skje og kanskje skjer fordi den før har vært forbundet med noen man er glad i og alltid bære et preg av noe.


Likevel må jeg si, sett bort ifra teksten for den er ikke beskrivende i seg selv - men bare ved å høre på musikken i låta "A sigh" av Crowded House mens jeg gikk forbi Lillehammer kirke og lukka øynene, smilte og tenkte på deg, ble jeg tvunget til å snu meg da kirkeklokkene plutselig ringte. Ingenting føltes som noen tilfeldighet der og da. Det gjør det forsåvidt ikke nå heller.


Det er en nydelig dag i dag og når jeg kommer hjem igjen skal  jeg ut i skogen hvor jeg fant et bittelitestort liljekonvallrike og plukke noenmange for deg.


Ingen dårlig samvittighet - bare mye i tankene.


(solskinn på snutene til de som leser dette og kjenner meg, det går bra altså) 

på papiret

De fleste er andektig plassert ved navngitte asjetter, mens noen andre, ganske tidlig vrenger innsiden ut, finner sin plass i glasset som en skeiv vifte eller en smått bedugga rose. Noen krølles og tvinnes mellom snakkefingre og sokratiske samtalekunster, andre lapper lepper som har løpt løpsk og tørker skjelmske suppesmil med høyre hjørne (forsiktig ført opp til munnen med en pekefinger) De florlette flyr gjerne opp for ingenting, legger seg sakte over salaten, gnir drøy dressing og unnskyldninger utover den hvite duken og sidemannens sølvbestikk. De som ligger i fanget blir gjennomfukta av pent samlede nonnelår og de som befinner seg mest rundt halsen av seg selv - struper grisehodet og kveldens kommende sikleserenader allerede før dessertvinen serveres. 

Utover kvelden ligger noen i gresset som små elskovskuverter og sprer latter hos de blondebesatte avstandsbeundrerne ved bordet, mens andre ligger rett ut; tørre på oversida, våte på undersida - skammer seg over å ikke ha blitt ordentlig brukt. De virkelig fæle buler av begeistring og hemmeligheter, skjuler ofte mer enn vertinnene ønsker å ta seg av og må brettes sammen og kastes ut når gjestene har gått.


De fleste vil alltid befinne seg ved bordet før de blåser av eller bort eller forsvinner i jorden; som pratfordekkere, høflighetsforsterkende munnbind for miljøbelastet avfallsprat eller som det lille, vennlige sløret som skjuler rødvinstenner og bankende søte øyeglimt bak stadig hyppigere skål - og den litt fremoverlente spørsmålsstarteren "og hvem er så du?"

Skål'a!


Dette er altså mitt bidrag til åpningen av hagefesten på Nansenskolen i kveld. Jeg kan ikke si annet enn hjælp og haha - klø meg i flettene og hente meg en kopp kaffe før jeg leser gjennom dette én gang til etter at jeg har postet innlegget. 


Om noen leser dette før klokka 1800 i dag og føler seg snille nok til å ta litt ansvar for meg og teksten min kan dere gjerne gi meg tilbakemelding på om det første avsnittet - parantesmerket, kanskje egentlig er unødvendig.


Jeg har ett minutt på å fremføre dette, forresten.


Jæ leser vel fort, er jo fra Drammen vøtt.


Edit 17:20

Parantesen er fjerna, noe småflikking gjennomført og jeg er klar for Nansenaction. Lykke til Sabrina!



  
 

ut av absurdland.

Først:

.. som når man er opptatt med noe annet viktig og plutselig gnir den ene sokken mot noe klissete på gulvet som dermed fester seg til stoffet og tvinger sokken til å lime seg til parketten med seige små "shjt"-lyder når man går og sender grøsninger i bane fra foten og helt opp til sentralnervesystemet - trykker enkelte mennesker meg like lett på irritasjonsknappen som denne lille mugne flekken av hvemvethvadetvarmendetvarderdesverre. Til dere vil jeg si:

- jeg skifter bare sokker.

Men ikke sist:

Jeg har prøvd å definere hva jeg synes er vakkert i lengre tid, for jeg omgir meg med ting som burde få mere oppmerksomhet enn det det/de gjør. Mye fordi det kan rakke opp feilstrikka skrivemønster (viskelær blir feil, man skal ikke slette ting, bare gjøre dem om igjen) eller gjøre det lettere å legge merke til om de faktisk er vakre hele tiden eller om de er det fordi de skjer der og da. Altså sånne ting som; variasjonene, tidsaspektet, været, humøret .. sånne toneangivende ting som har mye å si og kan avgjøre om det er vakkert i sin rent i sin form eller bare noe man innbiller seg at det er. Kanskje det er dumt av meg. Å analysere det sånn. Men jeg bør virkelig begynne å dypdykke i de vakrevakre ting, mye for å finne de kompromissløse kontrastene som ofte ligger bak for å kunne redde dem med ord, eller bare det å kunne få det nedfelt på en strøken linje av livsperler jeg kan beundre - eller kanskje få andre til å legge merke til dem også.


Sist:

Morgentryne.

Jeg ble minnet på hvor vakkert det kan være.

- tirsdag, misnøye over at den siste skiva med krydderskinke nettopp ble fortært, forsinkede busser, skeiv paraply og høstruskevær, rød3rullings mellom leppene, vind gjennom fleecejakka, sur kaffe, kravstore kollegaer, ensomme pauserom, sørgelige nyheter på morgen-tv (BlomsterFinn med enda et par nye paljettbefestede briller) Hverdagsvakkert om man kan se at humor er vakkert i seg selv.

- ansiktet som ikke enda har latt seg prege av dagen som kommer og derfor blir bildet på uskyld i sin uflidde, naturlige og menneskevakre form, uansett hvordan du ser ut og om humøret ikke rager høyt på morgentoppen; du er den du er når du våkner.


- det som snur seg mot deg gjennom solstrimen fra det bleke gardinet en alt for sen søndagsmorgen og lukter salt, søvn og kos, det som først våkner når det ler - først med øynene så hele kroppen må følge etter, av hender som kiler under dyna.






Jeg skal fortsette slik.




Det må jeg.

om å være sæ sjøl ulik.

Jeg har vært potetskrellskral, rastløs og søvntrengende, hipp mellom øyeblikkene der jeg burde vært noe annet - også omvendt, jeg har ikke enset den minste bekymring egentlig, men jeg har sett sommersludd.

Det kan hende at jeg ikke burde ha tillatt meg å være fullt så flink med hvordan jeg har håndtert ting - for jeg har tatt det med ganske frivole smil i øynene og sagt "det burde vært annerledes, men det kan det også bli, selv om det ikke ble akkurat sånn" (altså planlagt annerledes, det er forskjell på det som skjer og det som måtte skje)

Beina mine går annerledes nå enn før. Nakken har løsnet fra kroppen og jeg kan hilse på alle uten at det strekker i noen muskel eller gir meg hodepine. Jeg plukker stadig vekk stumper av marionettetråder som spist seg inn i huden, de limer seg litt til fingrene av og til, men da gnir jeg bare fingertuppene mot hverandre som man kan gjøre med snørr eller tyggis så  fjernstyrtledningene blir til bløte, elastiske baller jeg kan sende i fiskesprett utover drikkevannstjernet mitt og le grimt av hvor latterlig det er å la seg lede om man kan lese skilt (- fra min villfarelsestur på lørdag) eller klare seg uten alle disse direksjoner vi tror vi trenger. Det er nesten så jeg hører fingerspillmenneskene drukne litt når jeg gjør det.

Det er noe uavlatelig ved det å være meg om dagen; jeg klarer ikke forhindre det som skjer. Jeg har ingen guard - jeg vet nemlig å knipse bort fargerike similer, ting som ikke kaster skygge eller velge bort det som veier like mye som et sug av en bobledrikk fordi det ikke engang legger noe særlig preg, effekt eller tungtveiende på trykket når det skal ut igjen. Det skal det alltid. Ut altså.

Jeg har prøvd nye teknikker for å få det på avstand. Istedenfor å lage pannehull på meg selv med røde tegnestifter med krusedulla post-it's på har jeg for eksempel ikke engang fysisk rørt et tre men likevel projisert noe av det gufne i den retning av treet fordi virker mere motstandsdyktig enn meg selv. Naturens makt er større enn mennesket og tanken. Jeg har altså bare tenkt at "der kan du ligge ved treets rot og dø din jäkel" - og det er jo ikke mennesker det er snakk om, nødvendigvis, jeg er jeg såpass naturvennlig at jeg serverer treet noe lett fordøyelig. 

Også fortsetter jeg sånn med alle ting.

Overalt. 

En bagatell på et syltetøylokk, en kjedelig beskjed der mørket deler seg mellom dørkarmene, en idiotkommentar på en stein, furting bak et gresstrå, osv.

For de tankene jeg har tenkt meg istykker på alle de gangene de har måttet skje meg, og alle de - beklageligvis, ikke unike hendelsene som gjentar seg selv i non-stop-kosmoset vi (jeg) ferdes i som bare får nytt kostyme hver gang de bestemmer seg for å inntreffe, eller selveste Lady Luck tar seg en rød og dødelig buttfuckdans inn i bevisstheten min når ingenting går som det skal - må plasseres der de hører hjemme. 

I noe, men ikke nødvendigvis i meg.

Edit 23:03: Låter dette sprøtt? Jeg har lest det gjennom fire ganger uten å finne noen brist i det og det bekymrer meg. Selv ikke da katten plutselig hoppet opp med kalde små tåputer mot korsryggen min eller jeg beveget meg litt heftig for å gjøre plass til konsentrasjonen igjen ved å vri meg litt så hun kom med en slags misfornøyd "RRR!" lyd kom jeg til å tenke over at det ikke er en god ting å legge den ubrukelige mengden med dårlig energi andre steder om man ikke kan få bukt med den (kall det hverdag da; de usynlige, av og til uspesifiserte fragmentene som utgjør den vanskelige, uhåndterlige helheten - for å være ytterst banal og gjentagende) og kanskje stole på at den ikke har like lang halveringstid som cesium.137. Da blir jeg fort gammel før jeg kan gå videre.

RRR!

opressions escape;

min overbevisning

mennesker 

er noe dritt :) 

skruppel.

fra morgenen når fuglene synger og jeg ikke mener det er fint men rart fra betongen fortsatt er betong men litt mørkere enn den egentlig skal være fra tanken om at det ødelegger meg litt bare det å reise meg opp i sittestilling fra det punktet hvor jeg må heve ryggen fra madrassen fra halvt oppreist stilling fra helt oppreist stilling fra å bøye knærne så de ikke knekker av fra å svinge leggene under lårene fra å bruke muskulaturen i lårene fra å bruke magemusklene samtidig fra å heve meg selv fra å støtte overkroppen med begge håndflater fra å kjenne stikksmerter i mine barndomsbrudd fra å lene meg fremover fra å dytte bleike persienner mot hverandre fra å få utsyn eller innsyn til hva det nå var jeg beveget meg fra

får meg til å tenke på hvor løs jeg burde være kanskje ville det være lettere å være litt skruppel som jeg er og kanskje ville jeg sett hva som egentlig var der ute uten å mene noe mere til eller -

gullkornsdagen

Begrenset Begeistring;


Bødalen kan liksom beskrives som det du går glipp av i det øyeblikket du lukker øynene når du sukker litt tungt.

God Dag Vakre Norge, Gratulerer Med Nok En Nasjon I Feiring Over Eders Ærefulle Prakt!

§I bygdenorge er det ingen kruttsalutter å våkne til,

bare russebussen Profitten som med sin klisjésirene

og rævamusikk på anlegget trenger gjennom glasset

på soveromsvinduet 07:05 om morgenen og sov-i-ro

får nok engang motbevist sin påståtte effekt, og jeg tenker;

jeg skulle vært full, jeg skulle vært full, sitti i en grøftekant

og skutt russen med ertepistol og blitt med på laget 

istedenfor å ligge under ei dyne en tidlig morgen i mai

og tenke på hvorfor jeg planlegger denne dagen like dårlig

som bursdager, fellesferie, jul og nyttårsaften og jeg tenker at

alt er verre nå - jeg kan ikke blakke meg på vafler for jeg er

blakk fra før av og det er jævla synd på meg -

jeg sovner litt igjen og våkner til at sjumannskorpset

som ifjor spilte ABBA i dag spiller "can't by me love"

og jeg blir begeistra, går ut på verandaen i trusa, tar meg til hjertet

- det finnes håp!

Hadde jeg vært mann ville jeg hatt reisning. 

-

Gratulerer Med Dagen Norge!§

worst case

jeg løsner kampestener når jeg går

og tenker ikke på hvorfor du ikke er her

møter eierløse hunder som ikke er eierløse likevel

men som sikkert ville spist meg om de hadde vært alene

og møtt meg slik jeg tror det ser ut når de møter meg og jeg kneiser

over en bakketopp i slow-mo-dusty-sand-motion; som en blåkledd og kvinnelig

versjon av clint eastwood (jeg tenker ikke på at du ikke er her)

med masse hollywood-dramaturgiske ansiktstrekk som

ikke er halvhjerta nok til at det skremmernoen, hvertfall ikke rovdyr som

dreper på redsel og instinkt og jeg dør mellom to pedigreekjever -

havner i magen på lille Rex som slikker seg i rumpa og mistemann i fjeset

familien etterpå - bildet av skjebnens harmoni og natur i kitcsh forening - post mortem

(jeg tenker ikke på at du ikke er her)

så derfor makser jeg ut volumkontrollen, selv om ekspertene fraråder dette

på det sterkeste, man kan bli døv og oppleve konstante pipelyder men jeg skal ikke

bli gammel og være trist fordi jeg hører dårlig, jeg skal dø av at jeg kiler fast

foten i en ønskekvist fordi jeg lukker øynene i en Jeff Beck solo på elektrisk gitar og

drar fingrene over Bergansjakka mi så det skraper i softshell  

/et meget behagelig, lett og vindtett stretchmateriale/ så jeg får orgasme og rytmiske spasmer i alle sanseorganene så kroppen flommer over av sine egne opiater når jeg

mister oversikten over iberiasnegler, skogbunn og dødsfeller som stikker ut fra trærne

kakker hodet med et bløtt, uhørlig lite dunk i en stein formet som en milt med pigger

og skal ligge der som et lik med lyd som kan spille i flere timer, kanskje

få noen til å legge merke til meg om ikke den skrikende fargen på Bergansjakka

gjør det, og mens jeg ligger der kan det hende at skogen begynner å dele meg opp

og gjør meg en til en bestanddel av den pulserende komposthaugen den er ved å

tygge seg gjennom de ytre hudlagene med mosetenner sammen med sneglene som

ikke vil ha salt til maten fordi jeg er besk nok (jeg tenker ikke på at du ikke er her)

mens jeg ligger sånn og blir spist vil jeg helst våkne sånn som man kan gjøre på film

med vocie-over som skraper over knoppkvister og muta* fugler som kan fortelle

en eller annen fiffig historie om noe jeg opplevde som barn som virkelig ikke 

har noe å si for scenariet hvor jeg ligger og er død på en skogssti hvor det pleier å være

jævla masse søndagsjoggende fantaster og tjukke småbarnsmødre, hvor det heller

har begynt å bli helt mørkt fordi jeg insisterte på å gå så seint - da møter man sjeldent folk,

så kommer regnet, og regnet dagen etter fortsetter ei hel uke som om til og med 

været jobbet sammen med skogen om å bryte meg ned til jord ved å gjøre meg ekstra

lett å trenge igjennom, gjøre ansiktet mere pløsete - nesten smelte det over miltsteinen med pigger

hvor øynene er borte fordi de forsvinner først, det har jeg hørt på BBC og så har jeg lest på wikipedia at

/oppløsningen i glasslegemet består av 99 % vann, men har en viskositet to til fire ganger høyere enn vann. resten av oppløsningen består av salter, sukker, fagocytter og et nettverk av kollagene fibre/

og jeg tenker at dette må ha vært rene festmåltidet for en brunrotte

fordi jeg var så lite tilberedt og rå innvendig (jeg tenker ikke på at du ikke er her)

og så ligger jeg sånn igjen, bare litt mindre av størrelse og innhold, og kroppsvæskene har 

begynt å lekke ut og sive ned i jorden og gi næringsjuice til de fine hvitveisene ved siden av meg -

kampesteinene jeg løsnet når jeg gikk ruller først over meg når jeg tenker over

hvordan det ville gått om disse hundeeierne hadde klart å holde bikkjene sine i bånd

av og til 
og hvordan det egentlig ville gått om jeg faktisk tenkte over at du ikke var der når alt skjedde.

bysosial

når knulledokkene gjesper

med kjærlighetstungene

slikker de seg løse

på glasskanter

bleiker blikket

med billige bakgrunnstoner

orker ikke tanken på

å slå hull på kroppen

med mere enn én 

denne kvelden,

tenker de på effekten

av hender; det som gjemmer seg bak,

spiser sine egne

støpenegler

ved en pulserende bardisk

siler de ut unge årganger

som smakløse forretter

med lattervann og lipgloss

skiller væske og hjerne

som smakstilsatte mellomrom

og vakuumforsterkere

fordi det er lettere å

fortære, enn å bli fortært

av kredittkortkjekke

stivnakker

som gliser og sier

"hey babe"

mens de fortsatt har hår

og hudrester

mellom tennene.

i dag fant jeg det - frelsen til alle grillentusiaster!

- og beviset på at det finnes alt for få kritiske mennesker her i verden;

Det du egentlig ser på bildene; en korpulent mann iført forkle med artig kvinnekropp-trykk på som myser over et landskap av kjøtt på sin Technofreak 1100 FTWi elektriske grill med T-beinsteikfett sildrende fra panna - denne mannen har et "jeg er forberedt på alt" glis dekorert midt i trynet, et hardt grep om stekespaden med venstrehånda og et mandig grep om sin Max Smekker myggkiller med høyre.

Jeg gidder ikke engang påpeke alle vittighetene som ligger bak, i foran og mellom de elektriske mygg-grillrillene på denne badmintonrackertlignende saken.

Herre. Gud.
 

the exquisit selection of eyes;

jeg kom til å tenke på

om øynene kan forandre farge

fra blått

til blått

sånn over år

for om de kan det

vil jeg ikke ha deg lenger

for meg skal du være

grønn

for alltid

Nei, seriøst. Jeg har faktisk tenkt over alle de ting som eldes, forsvinner, legges til, krympes, forstørres - dukker opp, på et menneske ettersom årene skal prege et ansikt, en kropp, et par øyne. 

 Jeg så en litt eldre mann på bussen i dag med helt usedvanlige øyne. De var koboltblå og rundt pupillen var det som om noen hadde skåret med en ørliten skalpell, slik at øyehviten liksom hadde trengt igjennom og lagt seg i en fin, tynn sirkel rundt den sorte, stirrende, svartpupillen hans. Jeg kom til å undre meg over om øynene hans alltid hadde hatt den fargen, hadde han sånne jæveløyne da han var guttunge som fikk jentene til å forelske seg av frykt og de andre guttene til å adlyde hans minste kjeft. 

Og hva hvis de ikke alltid hadde vært sånn, hvordan var de da før? Hva har gjort dem slik, bortsett fra det rent genetiske? Hvorfor har noen så spesielle øyne at du ikke glemmer dem, og hvorfor er det så mange som sier "eh, vet ikke helt" når man spør dem hvilken øyenfarge de har?

Jeg kan lite om babyer, men det hender visst at øyenfargen deres forandrer seg fordi pigmenteringen ikke har blitt ferdig uviklet før fødselen. At de blåøyde kan bli grønn-eller brunøyde; altså forandre øyenfarge til den helt andre delen av mørkhetsskalaen. Så underlig. (Det får meg til å lure på om jeg kanskje ble født med blekgrå øyne og at de ble blå noen dager etter, for her har det ikke skjedd mye siden sist!) Dette er da altså det som kan skje sånn rent kroppslig, medisinstudentene mener visst at det er vanskelig å forklare. Det jeg ellers tenker på, så fjern og liksompoetisk som jeg er, er om man kan farge øynene med livsrikdom, tid og alt det hippiesøppelet der. Jeg har egentlig troen på det. Det er svært sjeldent jeg ser noen øyne som er så spesielle at jeg legger merke til dem og de jeg kjenner med slike øyne har som regel levd hvertfall hundre år før noen mener at de egentlig ble født.


Jeg går uansett og tror at vi aldri blir ferdig med å være i utvikling og håper det er noe i det.

Isåfall heier jeg på de som har spesielle øyne og går med briller. 

Jeg har alltid hatt problemer med å se hva slags øyenfarge brillebrukere har.

ekårn

I dag fikk jeg meg en god gåtur opp i Zik-Zaken (stien med det absolutt forklarende navn forøvrig) før jeg var oppe på Spiralen. Jeg var, som vanlig, litt forarget over at jeg ikke tok med meg speilreflekskameraet denne gangen heller, men mest fornøyd med at solen bestemte seg for å bre sine lodne stråler over meg og orket ikke være sur på meg selv veldig lenge. 

Når jeg går sånne turer alene i skog og mark går jeg ganske fort. Jeg går ganske fort ellers òg, faktisk så målrettet og raskt at det ser ut som om jeg er på leiemordermissjon har noen sagt, og jeg gjorde intet unntak i dag heller - jeg gjøv faktisk litt mere på da de mange oppoverbakkene krevde en ekstra innsats.

Dette må jeg tydeligvis slutte med for halvveis i turen mistet jeg nesten mitt gode s(k)inn utover ei steinrøys og tråkket på et ekorn. Jeg vet ikke hvem som overrasket hvem først, jeg tror vi deler førsteplass over dette fantastiske overraskelsesmomentet; Den lille tassen spratt opp fra ei grøft idet jeg travet forbi og kvapp til i en frisk salto som endte blant noe lyng og kvist - selv hoppet jeg én meter og gikk noen to-tre skritt med uvøren gange bortover grusstien før jeg skjønte hva det egentlig var jeg hadde møtt på. 

Jeg satte meg ned et lite øyeblikk, og jeg vet ikke om sånne smådyr glemmer hva som nettopp skjedde, for den var ikke mange sekundene om å prøve seg opp av grøfta, titte litt i min retning og dirre litt med halen før den stod i jakthund-positur midt på veien og snuste i lufta. Det virket nesten som om den hadde litt lyst til å hilsepåmeg. 

Heldigvis skjedde det ikke, det ville jo vært helt imot all natur. 

Dessuten, hvordan hilser man på et ekorn? Klapper man den liksom mellom de rare ørene og snakker til den på babyspråk som man instinktivt gjør med alle andre dyr man klapper på?

Smart ekorn det der. Som ikke hilste på. Det hadde sikkert prøvd mennesker før.

 

starving for my gravy

 

jeg svelger deg i hele biter

som om jeg bare fikk servert

aperitifer av

kosmokaotiske

sammenbrudd

og må tvinge deg ned

med tunga

for ikke å sette deg fast

mellom hjertet

og mellomgulvet,

kjøteren sirius

og hora venus,

er begge er synlige

rett før soloppgang

hvor jeg fortsatt venter på å

bli mett

på deg

som hovedrett

med våte laken 

rundt halsen

today is the day

- av sporadiske brysomheter.

1. Frokosten startet uvørent og på ganske klassisk vis med at jeg klarte å styre den bløte kanten på havregrynspakka litt forbi kjelekanten og dermed dekorerte både kjøkkenbenk og vask med store glutenfrie havregrynsflak. Vasken var selvfølgelig, på sitt mest tilforlatelige vis, ganske våt i bunnen, dermed det ble et umulig prosjekt å redde de mange dyre grynene som lå der og trakk til seg veske som tørste små soldater som nå ble erklært tjenesteudyktige og kastet i det våtorganiske avfallet av en litt morgensint neve.

2. Jeg vet ikke hvorfor, men det er som om huden kun skriker etter fuktighet når man først står der nydusjet med en liten dæsj hvit gugge i den ene hånda og en hvesende og krempartikkelspyttende flaske i den andre.

3. Ut på tur. Ingen plass i sekken til mitt speilreflekskamera, men; O'lykke tenkte jeg, enda godt jeg fant mitt lille digitale casiokamera da jeg ryddet skuffen forrige uke. Tilfeldigvis - og smekk på lanken til meg selv for å ikke tenke lengre enn at jeg kunne ta det som en selvfølge etter et år dødtid blant selvangivelser, usendte julekort og flaskeopptrekkere, var skjermen svartere enn det mørke hølet man faller i når man blir skuffa.

4.  Milde misantropiske tendenser i retning bokelskere og saktelesere;

Biblioteket hadde enda ikke fått inn Wencke Mühleis' roman, enda jeg var der i påsken. Jeg tenkte derfor jeg skulle benytte meg av både lånekort og ventelisteprivilegiet for første gang noensinne. Bibliotekmannen sa den ville være inne i slutten av mai, fordi folk flest venter til fristen virkelig sitrer, og jeg tenkte at javel, det har jeg jo tid til, nå som jeg er sykemeldt kan jeg jo like gjerne glede meg over å krysse av dagene mot 31 mai  - fikk ham til å bekrefte at mailadressen var korrekt og at jeg ville få beskjed før jeg forlot ham som

1) tydeligvis trenger nye briller

2) antageligvis ikke ville gi meg den med én gang

3) nå er så uheldig at han faller innunder begge mistanker

For hva skjedde når jeg åpnet mailen etter at jeg hadde kommet meg hjem fra byen? "følgende bok har kommet inn" ...

5. NAV. (no pun intended)

Dame med røde briller og åreknuter mellom skjørtekanten og skoene;

- nå har vi stått her ååå venta i over en og en halv time assa!

Meg, trøttitrynet med kølapp i hånda;

- jasså.

Samme dame men også med bred nese og et fjell av en kropp;

- ja, de kan faenmeg det med å ta sæ' go' tid - vi skal bare levere en jævla lapp!

Meg, ganske rolig og innstilt på venting på slike kontorer;

- ok.

Damen igjen, "barnebarnet" hennes sitter i bakgrunnen og kjefter på ingen med narkisnasal stemme;

- det bør være vår tur nå. jeg skjønner ikke detta køsystemet, de må jo være helt på bærtur.

Meg, overbevist om at dette stedet uansett ikke kan bidra med noe fornuftig denne dagen;

- sikkert.

= Årsaken til at jeg gikk glipp av at nummeret mitt visstnok flashet over skjermen i et nanosekund og deretter hoppet til nestemann fordi jeg ikke bykset meg inn på det klaustrofobiske kontoret til T som en frekk rakett (som visse andre gjorde) Trygd. Trygdedamen kunne ikke fortelle meg noe annet enn det jeg faktisk visste på forhånd. Hvilket i og for seg er noe av det mest brysomme som har skjedd i hele dag.

6. Lang ventetid på et trygde-nei, som var, og jeg gjentar med andre ord punkt 4: fullstendig unødvendig bortkastet umulig-for-meg-å-kunne få-tilbake-i-livet-mitt-igjen- tid, resulterte i intet mindre enn to bussavganger jeg kunne ha rukket hadde det ikke vært for tante servante, hennes barnebarn og en avledningsmanøver. Den tredje rakk jeg med nød og neppe og sterke, sviende stikk i lungene da jeg for alvor la godvilja til og tenkte hvis jeg har flaks nå (huker av ordet flaks her og slenger den i positivkassa for denne dagen) så rekker jeg bussen.

7.  Oppskriften på noe latterlig;

Lite søvn

(helst i flere omganger)

Lite mat

En dæsj sosialt stress

Mye løping

Et sete

Duren fra en bussmotor

Møkkete vindu

Gjør således;

Sving i takt med bussen gjennom det rurale landskapet mot Røyken, la øynene gli igjen uten motsand, oftere og oftere etterhvert som du finner pusten ganske tung, la så kroppen sitte stivt på setet men la  hodet leve sitt eget løsnakkede liv og vugge fra side til side (helst med munnen åpen da dette forsterker smaken av dritiut) og sitt slik helt til hodet klasker hardt mot vinduet og etterlater seg et fett merke på det fra før av deilig baktrielle og tilsmussede vinduet. Sjekk så omgivelsene og tenk godt ingen så meg - og oppdag så to lattermilde unggutter bak deg når du først våkner ordentlig til og kjenn hvor deilig det er når tinningen smelter mot kinnet.

8. Lillesøster eller psyko, hvem er best? På bussen møter jeg av og til folk som kunne gått gjennom historien som gryende mishandlerentusiast, rovmorder under construction, osv, men i dag møtte jeg min lillesøster som var usedvanlig snakkesalig og blid. Ingen grunn til mistanke, trodde jeg, og så de kjente busstoppene der vi ikke skal av suse forbi i sitt vante tempo. En melding tikket inn på telefonen, jeg bøyde meg ned for å lese den i naiv tro om at hun holdt oversikten og jeg reiser hodet igjen og SER at hun SER at bussholdeplassen vår glir raskt forbi. Jeg hyler; Pling da for faen!? Hvorfor plinga du ikke!?

Nei. Hun skulle til Oslo. Unektelig en stor sjanse for at jeg også skulle dit i dag også selvfølgelig.

Nei.

9. Av alle viktige - for det har vært noen av dem - ting jeg har måttet ordne i dag kom jeg plutselig til å tenke på tre store konvolutter jeg skulle ha postet i dag (mellom jobbkontorer, bibliotekslabyrinter, nav-ventetider, busshendelser etc.)

130 blåmerker og smellkyss på kinnet til den som kan gjette hva jeg har glemt i dag?

:)

mine øyeblikk.

//du ser på meg som om 

jeg burde ha vært gjennom

leksjoner om mikroorganismer og smittsomhet

- jeg ville bare ta deg

på hånden, med håp om at det kunne sette spor
uten at det skulle føles

for mye//

som navn

kan miste sin

storhetstid

ser jeg gravstøtter

som bortkomne

fødselsattester

(uten boken

å være i

er de foreldreløse)

æ i algebra?

[det er egentlig ingen grunn til å like det,
det gjør meg til en liten bestanddel av noe
og enda verre; det halve i meg kan ikke brukes til noe
det heller, for en halv mot en hel blir for mye]

jeg er en legokloss som ikke blir brukt

men havner under foten din

når du lister deg over gulvet

for å snike deg ut

om natten

hva mer kan man si om kuk og kjærleik? gi mer, forvent mindre