liljekonvalltanker

Faen, tenkte jeg, hvordan kunne jeg glemme det?


Det var ikke før jeg kikket på mobilen og åpnet en sms fra en i familien at jeg så at jeg helt hadde glemt hva slags dag det er i dag. 27.05. Jeg har alltid forvekslet den med 29.05, og jeg har ofte  skammet meg over at jeg alltid har måtte spørre pappa, bare sånn for sikkerhets skyld, om hvilken dag det var mamma hadde bursdag. Likevel er det jo ikke noe undertrykt bevisst ved det, det er bare dattersløvhet. Og selv om jeg ofte har hatt dårlig samvittighet over det, ga det meg snarerere et aha - det kan forklare hvorfor jeg har vært så utslitt de siste dagene.


Og så har det seg sånn at jeg prøver å ikke legge så mye i det igjen, i fare for å bli (som jeg tidligere har beskrevet det som) en sucker for sorg - å gjøre slike merkedager til drittale, triste dager hvor man har en overåndelig og rituell tilnærmelse til alt som skal skje og kanskje skjer fordi den før har vært forbundet med noen man er glad i og alltid bære et preg av noe.


Likevel må jeg si, sett bort ifra teksten for den er ikke beskrivende i seg selv - men bare ved å høre på musikken i låta "A sigh" av Crowded House mens jeg gikk forbi Lillehammer kirke og lukka øynene, smilte og tenkte på deg, ble jeg tvunget til å snu meg da kirkeklokkene plutselig ringte. Ingenting føltes som noen tilfeldighet der og da. Det gjør det forsåvidt ikke nå heller.


Det er en nydelig dag i dag og når jeg kommer hjem igjen skal  jeg ut i skogen hvor jeg fant et bittelitestort liljekonvallrike og plukke noenmange for deg.


Ingen dårlig samvittighet - bare mye i tankene.


(solskinn på snutene til de som leser dette og kjenner meg, det går bra altså)