onsdag 12. mai 2010

today is the day


- av sporadiske brysomheter.


1. Frokosten startet uvørent og på ganske klassisk vis med at jeg klarte å styre den bløte kanten på havregrynspakka litt forbi kjelekanten og dermed dekorerte både kjøkkenbenk og vask med store glutenfrie havregrynsflak. Vasken var selvfølgelig, på sitt mest tilforlatelige vis, ganske våt i bunnen, dermed det ble et umulig prosjekt å redde de mange dyre grynene som lå der og trakk til seg veske som tørste små soldater som nå ble erklært tjenesteudyktige og kastet i det våtorganiske avfallet av en litt morgensint neve.

2. Jeg vet ikke hvorfor, men det er som om huden kun skriker etter fuktighet når man først står der nydusjet med en liten dæsj hvit gugge i den ene hånda og en hvesende og krempartikkelspyttende flaske i den andre.

3. Ut på tur. Ingen plass i sekken til mitt speilreflekskamera, men; O'lykke tenkte jeg, enda godt jeg fant mitt lille digitale casiokamera da jeg ryddet skuffen forrige uke. Tilfeldigvis - og smekk på lanken til meg selv for å ikke tenke lengre enn at jeg kunne ta det som en selvfølge etter et år dødtid blant selvangivelser, usendte julekort og flaskeopptrekkere, var skjermen svartere enn det mørke hølet man faller i når man blir skuffa.

4.  Milde misantropiske tendenser i retning bokelskere og saktelesere;

Biblioteket hadde enda ikke fått inn Wencke Mühleis' roman, enda jeg var der i påsken. Jeg tenkte derfor jeg skulle benytte meg av både lånekort og ventelisteprivilegiet for første gang noensinne. Bibliotekmannen sa den ville være inne i slutten av mai, fordi folk flest venter til fristen virkelig sitrer, og jeg tenkte at javel, det har jeg jo tid til, nå som jeg er sykemeldt kan jeg jo like gjerne glede meg over å krysse av dagene mot 31 mai  - fikk ham til å bekrefte at mailadressen var korrekt og at jeg ville få beskjed før jeg forlot ham som

1) tydeligvis trenger nye briller
2) antageligvis ikke ville gi meg den med én gang
3) nå er så uheldig at han faller innunder begge mistanker

For hva skjedde når jeg åpnet mailen etter at jeg hadde kommet meg hjem fra byen? "følgende bok har kommet inn" ...

5. NAV. (no pun intended)
Dame med røde briller og åreknuter mellom skjørtekanten og skoene;
- nå har vi stått her ååå venta i over en og en halv time assa!
Meg, trøttitrynet med kølapp i hånda;
- jasså.
Samme dame men også med bred nese og et fjell av en kropp;
- ja, de kan faenmeg det med å ta sæ' go' tid - vi skal bare levere en jævla lapp!
Meg, ganske rolig og innstilt på venting på slike kontorer;
- ok.
Damen igjen, "barnebarnet" hennes sitter i bakgrunnen og kjefter på ingen med narkisnasal stemme;
- det bør være vår tur nå. jeg skjønner ikke detta køsystemet, de må jo være helt på bærtur.
Meg, overbevist om at dette stedet uansett ikke kan bidra med noe fornuftig denne dagen;
- sikkert.

= Årsaken til at jeg gikk glipp av at nummeret mitt visstnok flashet over skjermen i et nanosekund og deretter hoppet til nestemann fordi jeg ikke bykset meg inn på det klaustrofobiske kontoret til T som en frekk rakett (som visse andre gjorde) Trygd. Trygdedamen kunne ikke fortelle meg noe annet enn det jeg faktisk visste på forhånd. Hvilket i og for seg er noe av det mest brysomme som har skjedd i hele dag.

6. Lang ventetid på et trygde-nei, som var, og jeg gjentar med andre ord punkt 4: fullstendig unødvendig bortkastet umulig-for-meg-å-kunne få-tilbake-i-livet-mitt-igjen- tid, resulterte i intet mindre enn to bussavganger jeg kunne ha rukket hadde det ikke vært for tante servante, hennes barnebarn og en avledningsmanøver. Den tredje rakk jeg med nød og neppe og sterke, sviende stikk i lungene da jeg for alvor la godvilja til og tenkte hvis jeg har flaks nå (huker av ordet flaks her og slenger den i positivkassa for denne dagen) så rekker jeg bussen.

7.  Oppskriften på noe latterlig;

Lite søvn
(helst i flere omganger)
Lite mat
En dæsj sosialt stress
Mye løping
Et sete
Duren fra en bussmotor
Møkkete vindu

Gjør således;

Sving i takt med bussen gjennom det rurale landskapet mot Røyken, la øynene gli igjen uten motsand, oftere og oftere etterhvert som du finner pusten ganske tung, la så kroppen sitte stivt på setet men la  hodet leve sitt eget løsnakkede liv og vugge fra side til side (helst med munnen åpen da dette forsterker smaken av dritiut) og sitt slik helt til hodet klasker hardt mot vinduet og etterlater seg et fett merke på det fra før av deilig baktrielle og tilsmussede vinduet. Sjekk så omgivelsene og tenk godt ingen så meg - og oppdag så to lattermilde unggutter bak deg når du først våkner ordentlig til og kjenn hvor deilig det er når tinningen smelter mot kinnet.

8. Lillesøster eller psyko, hvem er best? På bussen møter jeg av og til folk som kunne gått gjennom historien som gryende mishandlerentusiast, rovmorder under construction, osv, men i dag møtte jeg min lillesøster som var usedvanlig snakkesalig og blid. Ingen grunn til mistanke, trodde jeg, og så de kjente busstoppene der vi ikke skal av suse forbi i sitt vante tempo. En melding tikket inn på telefonen, jeg bøyde meg ned for å lese den i naiv tro om at hun holdt oversikten og jeg reiser hodet igjen og SER at hun SER at bussholdeplassen vår glir raskt forbi. Jeg hyler; Pling da for faen!? Hvorfor plinga du ikke!?

Nei. Hun skulle til Oslo. Unektelig en stor sjanse for at jeg også skulle dit i dag også selvfølgelig.

Nei.

9. Av alle viktige - for det har vært noen av dem - ting jeg har måttet ordne i dag kom jeg plutselig til å tenke på tre store konvolutter jeg skulle ha postet i dag (mellom jobbkontorer, bibliotekslabyrinter, nav-ventetider, busshendelser etc.)

130 blåmerker og smellkyss på kinnet til den som kan gjette hva jeg har glemt i dag?

:)

5 kommentarer:

  1. Du må gi meg navnet ditt.

    SvarSlett
  2. Elisabeth sa:Søknader,men vil ikke ha blamerker,men kyss på kinnet er ok :)

    SvarSlett
  3. Jeg liker å lese om latterlige ting, særlig på buss, og er glad det ikke var meg. For det kunne det ha vært. :)

    SvarSlett