worst case

jeg løsner kampestener når jeg går

og tenker ikke på hvorfor du ikke er her

møter eierløse hunder som ikke er eierløse likevel

men som sikkert ville spist meg om de hadde vært alene

og møtt meg slik jeg tror det ser ut når de møter meg og jeg kneiser

over en bakketopp i slow-mo-dusty-sand-motion; som en blåkledd og kvinnelig

versjon av clint eastwood (jeg tenker ikke på at du ikke er her)

med masse hollywood-dramaturgiske ansiktstrekk som

ikke er halvhjerta nok til at det skremmernoen, hvertfall ikke rovdyr som

dreper på redsel og instinkt og jeg dør mellom to pedigreekjever -

havner i magen på lille Rex som slikker seg i rumpa og mistemann i fjeset

familien etterpå - bildet av skjebnens harmoni og natur i kitcsh forening - post mortem

(jeg tenker ikke på at du ikke er her)

så derfor makser jeg ut volumkontrollen, selv om ekspertene fraråder dette

på det sterkeste, man kan bli døv og oppleve konstante pipelyder men jeg skal ikke

bli gammel og være trist fordi jeg hører dårlig, jeg skal dø av at jeg kiler fast

foten i en ønskekvist fordi jeg lukker øynene i en Jeff Beck solo på elektrisk gitar og

drar fingrene over Bergansjakka mi så det skraper i softshell  

/et meget behagelig, lett og vindtett stretchmateriale/ så jeg får orgasme og rytmiske spasmer i alle sanseorganene så kroppen flommer over av sine egne opiater når jeg

mister oversikten over iberiasnegler, skogbunn og dødsfeller som stikker ut fra trærne

kakker hodet med et bløtt, uhørlig lite dunk i en stein formet som en milt med pigger

og skal ligge der som et lik med lyd som kan spille i flere timer, kanskje

få noen til å legge merke til meg om ikke den skrikende fargen på Bergansjakka

gjør det, og mens jeg ligger der kan det hende at skogen begynner å dele meg opp

og gjør meg en til en bestanddel av den pulserende komposthaugen den er ved å

tygge seg gjennom de ytre hudlagene med mosetenner sammen med sneglene som

ikke vil ha salt til maten fordi jeg er besk nok (jeg tenker ikke på at du ikke er her)

mens jeg ligger sånn og blir spist vil jeg helst våkne sånn som man kan gjøre på film

med vocie-over som skraper over knoppkvister og muta* fugler som kan fortelle

en eller annen fiffig historie om noe jeg opplevde som barn som virkelig ikke 

har noe å si for scenariet hvor jeg ligger og er død på en skogssti hvor det pleier å være

jævla masse søndagsjoggende fantaster og tjukke småbarnsmødre, hvor det heller

har begynt å bli helt mørkt fordi jeg insisterte på å gå så seint - da møter man sjeldent folk,

så kommer regnet, og regnet dagen etter fortsetter ei hel uke som om til og med 

været jobbet sammen med skogen om å bryte meg ned til jord ved å gjøre meg ekstra

lett å trenge igjennom, gjøre ansiktet mere pløsete - nesten smelte det over miltsteinen med pigger

hvor øynene er borte fordi de forsvinner først, det har jeg hørt på BBC og så har jeg lest på wikipedia at

/oppløsningen i glasslegemet består av 99 % vann, men har en viskositet to til fire ganger høyere enn vann. resten av oppløsningen består av salter, sukker, fagocytter og et nettverk av kollagene fibre/

og jeg tenker at dette må ha vært rene festmåltidet for en brunrotte

fordi jeg var så lite tilberedt og rå innvendig (jeg tenker ikke på at du ikke er her)

og så ligger jeg sånn igjen, bare litt mindre av størrelse og innhold, og kroppsvæskene har 

begynt å lekke ut og sive ned i jorden og gi næringsjuice til de fine hvitveisene ved siden av meg -

kampesteinene jeg løsnet når jeg gikk ruller først over meg når jeg tenker over

hvordan det ville gått om disse hundeeierne hadde klart å holde bikkjene sine i bånd

av og til 
og hvordan det egentlig ville gått om jeg faktisk tenkte over at du ikke var der når alt skjedde.