ut av absurdland.

Først:

.. som når man er opptatt med noe annet viktig og plutselig gnir den ene sokken mot noe klissete på gulvet som dermed fester seg til stoffet og tvinger sokken til å lime seg til parketten med seige små "shjt"-lyder når man går og sender grøsninger i bane fra foten og helt opp til sentralnervesystemet - trykker enkelte mennesker meg like lett på irritasjonsknappen som denne lille mugne flekken av hvemvethvadetvarmendetvarderdesverre. Til dere vil jeg si:

- jeg skifter bare sokker.

Men ikke sist:

Jeg har prøvd å definere hva jeg synes er vakkert i lengre tid, for jeg omgir meg med ting som burde få mere oppmerksomhet enn det det/de gjør. Mye fordi det kan rakke opp feilstrikka skrivemønster (viskelær blir feil, man skal ikke slette ting, bare gjøre dem om igjen) eller gjøre det lettere å legge merke til om de faktisk er vakre hele tiden eller om de er det fordi de skjer der og da. Altså sånne ting som; variasjonene, tidsaspektet, været, humøret .. sånne toneangivende ting som har mye å si og kan avgjøre om det er vakkert i sin rent i sin form eller bare noe man innbiller seg at det er. Kanskje det er dumt av meg. Å analysere det sånn. Men jeg bør virkelig begynne å dypdykke i de vakrevakre ting, mye for å finne de kompromissløse kontrastene som ofte ligger bak for å kunne redde dem med ord, eller bare det å kunne få det nedfelt på en strøken linje av livsperler jeg kan beundre - eller kanskje få andre til å legge merke til dem også.


Sist:

Morgentryne.

Jeg ble minnet på hvor vakkert det kan være.

- tirsdag, misnøye over at den siste skiva med krydderskinke nettopp ble fortært, forsinkede busser, skeiv paraply og høstruskevær, rød3rullings mellom leppene, vind gjennom fleecejakka, sur kaffe, kravstore kollegaer, ensomme pauserom, sørgelige nyheter på morgen-tv (BlomsterFinn med enda et par nye paljettbefestede briller) Hverdagsvakkert om man kan se at humor er vakkert i seg selv.

- ansiktet som ikke enda har latt seg prege av dagen som kommer og derfor blir bildet på uskyld i sin uflidde, naturlige og menneskevakre form, uansett hvordan du ser ut og om humøret ikke rager høyt på morgentoppen; du er den du er når du våkner.


- det som snur seg mot deg gjennom solstrimen fra det bleke gardinet en alt for sen søndagsmorgen og lukter salt, søvn og kos, det som først våkner når det ler - først med øynene så hele kroppen må følge etter, av hender som kiler under dyna.






Jeg skal fortsette slik.




Det må jeg.