om å være sæ sjøl ulik.

Jeg har vært potetskrellskral, rastløs og søvntrengende, hipp mellom øyeblikkene der jeg burde vært noe annet - også omvendt, jeg har ikke enset den minste bekymring egentlig, men jeg har sett sommersludd.

Det kan hende at jeg ikke burde ha tillatt meg å være fullt så flink med hvordan jeg har håndtert ting - for jeg har tatt det med ganske frivole smil i øynene og sagt "det burde vært annerledes, men det kan det også bli, selv om det ikke ble akkurat sånn" (altså planlagt annerledes, det er forskjell på det som skjer og det som måtte skje)

Beina mine går annerledes nå enn før. Nakken har løsnet fra kroppen og jeg kan hilse på alle uten at det strekker i noen muskel eller gir meg hodepine. Jeg plukker stadig vekk stumper av marionettetråder som spist seg inn i huden, de limer seg litt til fingrene av og til, men da gnir jeg bare fingertuppene mot hverandre som man kan gjøre med snørr eller tyggis så  fjernstyrtledningene blir til bløte, elastiske baller jeg kan sende i fiskesprett utover drikkevannstjernet mitt og le grimt av hvor latterlig det er å la seg lede om man kan lese skilt (- fra min villfarelsestur på lørdag) eller klare seg uten alle disse direksjoner vi tror vi trenger. Det er nesten så jeg hører fingerspillmenneskene drukne litt når jeg gjør det.

Det er noe uavlatelig ved det å være meg om dagen; jeg klarer ikke forhindre det som skjer. Jeg har ingen guard - jeg vet nemlig å knipse bort fargerike similer, ting som ikke kaster skygge eller velge bort det som veier like mye som et sug av en bobledrikk fordi det ikke engang legger noe særlig preg, effekt eller tungtveiende på trykket når det skal ut igjen. Det skal det alltid. Ut altså.

Jeg har prøvd nye teknikker for å få det på avstand. Istedenfor å lage pannehull på meg selv med røde tegnestifter med krusedulla post-it's på har jeg for eksempel ikke engang fysisk rørt et tre men likevel projisert noe av det gufne i den retning av treet fordi virker mere motstandsdyktig enn meg selv. Naturens makt er større enn mennesket og tanken. Jeg har altså bare tenkt at "der kan du ligge ved treets rot og dø din jäkel" - og det er jo ikke mennesker det er snakk om, nødvendigvis, jeg er jeg såpass naturvennlig at jeg serverer treet noe lett fordøyelig. 

Også fortsetter jeg sånn med alle ting.

Overalt. 

En bagatell på et syltetøylokk, en kjedelig beskjed der mørket deler seg mellom dørkarmene, en idiotkommentar på en stein, furting bak et gresstrå, osv.

For de tankene jeg har tenkt meg istykker på alle de gangene de har måttet skje meg, og alle de - beklageligvis, ikke unike hendelsene som gjentar seg selv i non-stop-kosmoset vi (jeg) ferdes i som bare får nytt kostyme hver gang de bestemmer seg for å inntreffe, eller selveste Lady Luck tar seg en rød og dødelig buttfuckdans inn i bevisstheten min når ingenting går som det skal - må plasseres der de hører hjemme. 

I noe, men ikke nødvendigvis i meg.

Edit 23:03: Låter dette sprøtt? Jeg har lest det gjennom fire ganger uten å finne noen brist i det og det bekymrer meg. Selv ikke da katten plutselig hoppet opp med kalde små tåputer mot korsryggen min eller jeg beveget meg litt heftig for å gjøre plass til konsentrasjonen igjen ved å vri meg litt så hun kom med en slags misfornøyd "RRR!" lyd kom jeg til å tenke over at det ikke er en god ting å legge den ubrukelige mengden med dårlig energi andre steder om man ikke kan få bukt med den (kall det hverdag da; de usynlige, av og til uspesifiserte fragmentene som utgjør den vanskelige, uhåndterlige helheten - for å være ytterst banal og gjentagende) og kanskje stole på at den ikke har like lang halveringstid som cesium.137. Da blir jeg fort gammel før jeg kan gå videre.

RRR!