ekårn

I dag fikk jeg meg en god gåtur opp i Zik-Zaken (stien med det absolutt forklarende navn forøvrig) før jeg var oppe på Spiralen. Jeg var, som vanlig, litt forarget over at jeg ikke tok med meg speilreflekskameraet denne gangen heller, men mest fornøyd med at solen bestemte seg for å bre sine lodne stråler over meg og orket ikke være sur på meg selv veldig lenge. 

Når jeg går sånne turer alene i skog og mark går jeg ganske fort. Jeg går ganske fort ellers òg, faktisk så målrettet og raskt at det ser ut som om jeg er på leiemordermissjon har noen sagt, og jeg gjorde intet unntak i dag heller - jeg gjøv faktisk litt mere på da de mange oppoverbakkene krevde en ekstra innsats.

Dette må jeg tydeligvis slutte med for halvveis i turen mistet jeg nesten mitt gode s(k)inn utover ei steinrøys og tråkket på et ekorn. Jeg vet ikke hvem som overrasket hvem først, jeg tror vi deler førsteplass over dette fantastiske overraskelsesmomentet; Den lille tassen spratt opp fra ei grøft idet jeg travet forbi og kvapp til i en frisk salto som endte blant noe lyng og kvist - selv hoppet jeg én meter og gikk noen to-tre skritt med uvøren gange bortover grusstien før jeg skjønte hva det egentlig var jeg hadde møtt på. 

Jeg satte meg ned et lite øyeblikk, og jeg vet ikke om sånne smådyr glemmer hva som nettopp skjedde, for den var ikke mange sekundene om å prøve seg opp av grøfta, titte litt i min retning og dirre litt med halen før den stod i jakthund-positur midt på veien og snuste i lufta. Det virket nesten som om den hadde litt lyst til å hilsepåmeg. 

Heldigvis skjedde det ikke, det ville jo vært helt imot all natur. 

Dessuten, hvordan hilser man på et ekorn? Klapper man den liksom mellom de rare ørene og snakker til den på babyspråk som man instinktivt gjør med alle andre dyr man klapper på?

Smart ekorn det der. Som ikke hilste på. Det hadde sikkert prøvd mennesker før.