meanwhile

perhaps it is the color of the sun cut flat
an' cov'rin' the crossroads I'm standing at,
or maybe it's the weather or something like that,
but mama, you been on my mind.


I am not askin' you to say words like "yes" or "no,"
please understand me, I have no place I’m callin’ you to go.
I'm just whispering to myself so I can't pretend that I don't know,
but mama, you're just on my mind.


when you wake up in the mornin' and look inside your mirror,
you know I won't be next to you, you know I won't be near.
I'd just be curious to know if you can see yourself as clear
as someone who has had you on his mind

baby du er ensaaaaaaam

Tittelvalg: et lite innfall av panisk frustrasjon (nærmere bestemt et utdrag fra en sangtekst fremført under danske X-faktor. hvorfor X-faktor? dansk kusine på besøk. kun derfor)

Uansett. (I dag har jeg sett for meg så mange ting jeg kan gjøre, og jeg kom til å tenke på det faktum at det ikke er så lenge siden jeg faktisk lærte meg å svømme. Har til og med funnet kriseløsninger om jeg ikke kommer inn på forfatterstudier, og alternativene er ikke så krisete som de kan høres ut som heller.

Vil egentlig påstå at jeg har havnet i et bedre hjørne igjen. Fint å kunne reflektere litt fritt over ting igjen, og få renere speilinger tilbake)

Er forresten inne i trettiniende minuttet av earth hour nå. Koselig med stearinlys i kåken selv om pappa hele tiden påpeker at ikke alle i denne gudsforlatte dalen har gjort det samme mens han kliner nesa mot vindusrutene og speider ut i.. ja, mørket. Jeg mistenker ham for å være redd for å ikke være som alle andre akkurat nå. Det synes jeg er litt trist, men så smiler jeg til ham gjennom stearinlysmørket og så spiser vi is og alt går bra igjen.

Her er forresten et overredigert bilde av en haiplansje jeg fant på Dramatikkens Hus i Oslo.



Her er et annet, men det samme:


Om det finnes noen snille mennesker der ute med gratis bilderedigeringsprogram til meg må du/dere gjerne ta kontakt.

Ha en finfin lørdag!

fars cøliakibarn & 0,6 kilo godis fra eurospar

Legen isa "Så bra at du kom, jeg hadde tenkt å ringe deg" Jeg vet ikke om han sa det fordi han nettopp hadde lest noe han tidligere har oversett i journalen eller fordi sykehuset nettopp hadde gitt ham beskjed om det - for svaret jeg fikk fra sykehuset for noen uker siden var nemlig at jeg trengte mere jern, bastabom. Iallefall; samme prøve ga utslag på cøliaki.

Min reaksjon; Relief!

Så. Om noen uker skal jeg inn til gastroskopi for å finne ut om det virkelig er det. Jeg tror. Jeg vil gjerne ha det om jeg først skal ha noe. Altså, aller helst et svar. Cøliaki kan jeg klare. Kostholdsbevisst som jeg er blir ikke det noe problem, det blir en spennende utfordring. Heller spise meg frisk enn å tygge medisinpiller.

Ellers. Jeg trente og ble fullstendig utslitt av 50% av det jeg ellers er vant til. Men det gjør ikkeno', det er sånne ting som må til før man kommer seg helt tilbake igjen. Og. Jeg trålet selvfølgelig litt spesielle butikker for å se etter glutenfrie varer bare for å være forberedt, jeg hadde også en superkoselig samtale med frøkna i helsekostbutikken (hvor alternativene var mange og frøktele' DYRE) og etterpå kjøpte jeg smågodis fordi det var tilbud på dem, -40%, og jeg endte opp med 0,6 kg før jeg synes det holdt.

Var også på fiffig Helle&Øysteinbesøk og fikk hilse på dachsen deres, lille Fritjof, drakk meg et glass ungarsk - kjempesøt vin og fant en femtilapp på vei bort til bussen når jeg plutselig måtte hjemover.

Snurrig?

M'm.

"home is where your heart is"

tenkte jeg det ikke.

strategisk.

stay tuned for positivity

pos·i·tive (pz-tv)

adj.

1. Characterized by or displaying certainty, acceptance, or affirmation: a positive answer; positive criticism.

2. Measured or moving forward or in a direction of increase or progress.

3. Explicitly or openly expressed or laid down: a positive demand.

4. Admitting of no doubt; irrefutable: positive proof.

5.

a. Very sure; confident: I'm positive he's right. See Synonyms at sure.

b. Overconfident; dogmatic.

6. Formally or arbitrarily determined; prescribed.

7. Concerned with practical rather than theoretical matters.

8. Composed of or characterized by the presence of particular qualities or attributes; real.

9. Philosophy

a. Of or relating to positivism.

b. Of or relating to laws imposed by human authority rather than by nature or reason alone: "the glaring discrepancy between American positive law and natural rights" (David Brion Davis).

c. Of or relating to religion based on revelation rather than on nature or reason alone.

10. Informal Utter; absolute: a positive darling.

11. Mathematics

a. Relating to or designating a quantity greater than zero.

b. Relating to or designating the sign (+).

c. Relating to or designating a quantity, number, angle, or direction opposite to another designated as negative.

12. Physics Relating to or designating an electric charge of a sign opposite to that of an electron.

13. Medicine Indicating the presence of a particular disease, condition, or organism: a positive test for pregnancy.

14. Biology Indicating or characterized by response or motion toward the source of a stimulus, such as light: positive tropism.

15. Having the areas of light and dark in their original and normal relationship, as in a photographic print made from a negative.

16. Grammar Of, relating to, or being the simple uncompared degree of an adjective or adverb, as opposed to either the comparative or superlative.

17. Driven by or generating power directly through intermediate machine parts having little or no play: positive drive.

n.

1. An affirmative element or characteristic.

2. Mathematics A quantity greater than zero.

3. Physics A positive electric charge.

4. A photographic image in which the lights and darks appear as they do in nature.

5. Grammar

a. The uncompared degree of an adjective or adverb.

b. A word in this degree.

6. Music A division of some pipe organs, similar in sound to the great but smaller and less powerful.

---

[Middle English, having a specified quality, from Old French positif, from Latin positvus, formally laid down, from positus, past participle of pnere, to place; see apo- in Indo-European roots.]

---

posi·tive·ly adv.

posi·tive·ness, posi·tivi·ty n.

The American Heritage® Dictionary of the English Language, Fourth Edition copyright ©2000 by Houghton Mifflin Company. Updated in 2009. Published by Houghton Mifflin Company. All rights reserved.

Æ R L I G T A L T.

*DET SKAL DA IKKE VÆRE SÅ VANSKELIG, VEL.

tenker masse, masse på deg

- og jeg ville jo egentlig ikke bli en sucker som tviholder på alt det triste - eller forholde meg så absolutt til tiden som har gått siden du gikk bort, nærmest gjøre det til en rituell greie hvor datoen for dagen du døde skal være dagen jeg går rundt og er trist, savnefull, utilnærmelig og ute av det, men det er ikke til å komme bort ifra at de ytre lagene mine ikke lå helt utenpå meg i dag, og selv om jeg var der jeg skulle være til enhver tid, gikk timene så sakte og seigt, og det var ikke før jeg kikket ut bussvinduet sent på kvelden: på vei hjem, på vei bort fra hovedstaden, at jeg så at det hadde begynt å regne utenfor og skrudde over på alle de mest savnefulle sangene jeg vet om og fløt med bussen helt dit jeg ikke skulle gå av.

tenker alltid på deg, jeg, har jeg kommet frem til. og selv om jeg tenker på deg hver eneste dag er jeg så glad for at det ikke er et savn som stjeler pusten fra meg i hverdagen. (det ville blitt litt for mye for meg.)

men jeg har deg med meg - over alt.

sånn som det ligger an

- er muligheten stor for at jeg ikke kommer inn på forfatterstudiene jeg søker på.

Jeg prøver likevel, jeg.

liksompåprosa..

I ca 250 dager har jeg klart å tenke på andre ting i løpet av noen av de 24 timene døgnet har men også funnet ut at (jeg med hånda på hjertet har fortrengt hvertfall 28 av de resterende 115 dagene, jeg hadde ikke noe valg; hvilket overlater 87 dager hvor jeg tror jeg forsøkte å komme meg tilbake til hverdagen mens jeg utførte mine plikter som menneske, ansatt, familiemedlem og venn - men jeg tror ikke jeg var meg selv i hvertfall 43 og 1/2 av de dagene, hvilket jeg har dårlig samvittighet for, og egentlig er det bare flaks at jeg fortsatt har en jobb, en familie og venner for i de andre 43 og 1/2 dagene var jeg nok ganske meg selv, om enn ikke litt mere egoistisk og klar over mine behov fordi jeg plutselig visste at alt er forgjengelig, så det men det tok meg altså nøyaktig 71 og en halv dag å komme tilbake min normale tilværelse - og det er både helt utrolig og ganske vanvittig, for alt skjedde i løpet av den siste halve dagen av det gamle livet mitt; for selv om det er 365 dager i dag at vi ikke visste at denne dagen ville bli den siste vi hadde sammen er det umulig å holde oversikten over hvor mange ganger jeg har gjenopplevd årene, månedene, dagene, timene og sekundene) savn ikke kan måles tid.

forts. følger (alltid)

- Og så står vi der og ser på støvlespissene i den våte snøen, rundt oss er det kald vår som sniker seg inn under jakkene, plukker små frø ut av huden og trekker seg ut gjennom åndedragene, forsvinner med ordene og evnen til å kjempe imot slik at vi endelig står stille og bare fryser - og så står vi der stille og bare fryser, holder rundt hverandre og ser ned på de skjeve lyktene og bronseplaten som var ny i fjor på marmorstøtten - og så står vi der helt og holder rundt hverandre helt til vi er nødt til å gå igjen for å samle krefter til å kunne komme tilbake på solfylte dager.

kattish. rev.

Du er helt oppsatt på å kikke ut av vinduet. Jeg forestiller meg at du teller blader som løsner fra grenene eller etterglimtene i tordenskyene på de regnfulle dagene. På de virkelig regnfulle dagene kan du sitte ved vinduet og kikke i timesvis, og du kan snu deg mot meg og plutselig ha fått ovale pupiller. Jeg forstår ikke hva du har sett eller hva du mener med det når du gjør sånn mot meg, men jeg tror det er dét som gjør at jeg må lokke deg frem fra mørket. Når du er i mørket kan du finne på å leke gjemsel uten at jeg vet at jeg skal lete etter deg, og når jeg plutselig kommer over deg dør jeg nesten av forskrekkelse og du blir så overrasket over å ha blitt funnet at du ikke snakker til meg hele dagen. Du finner på andre ting som er vanskelige. Du kan ligge i evigheter og late som om jeg ikke eksisterer. Og du kan ligge og stirre på meg i evigheter mens jeg prøver å late som om jeg gjør noe annet viktig for å vise deg at du ikke betyr så mye for meg. Du kan bruke evigheter på ganske mange ting når du er i mørket. Av og til er det uutholdelig å være i nærheten av deg når du er sånn og jeg prøver å vise forståelse . jeg snur meg etter deg mens du går forbi for å gi deg kjærlighet. Jeg vet du kjenner det svale vindpustet idet hånden min strekker strekker seg mot kroppen din og ikke treffer. Jeg tror at du hører at jeg puster og skjelver når du gjør sånn. Men du går videre mens du vugger frem og tilbake med hoftene.

Det hender du har gode dager. Når det er solskinn kan du komme inn døra og ha hele verden med deg inn verandadøra. Da kjenner jeg deg nesten ikke igjen. Jeg kan stå alene på gulvet og plutselig være omgitt av din nærhet. Det er nesten så alle støvpartiklene fra kroppen din flyr mot lyset fra vinduet bare for å vise at de er der. At du er der, med hud, hår og hjørnetenner. Du smører meg tjukt med kjærlighet, lyder og varhet. Men om været plutselig skulle skifte og det skye til er det som om du fjerner deg fra meg.

Om det begynner å regne legger du deg på teppet og ser på meg gjennom smale sprekker i øynene.

F.O.D II

Nok en schlagersticker fra byen ved ælva;




I dag var det forresten ikke så mange gamle mennesker på treningen, derimot var det ganske mange psykisk utviklingshemmede der. Kan det hende treningssenteret også vektlegger mellommenneskelige verdier? De vet å ha det gøy iallefall. Det så ut som de ansatte koste seg med jobben sin i dag. Smil.

Jeg var der tidlig nok til å få styrkearealet ganske for meg selv - heldigvis, og etter å ha slitt meg ut raste jeg avgårde til bussen hvor jeg tydeligvis skal se mange merkelige ting og hendelser gjennom et møkkete vindu som knuffer igang lange tankerekker jeg desverre ikke klarer å gjengi med samme følelse så mange timer etterpå - men jeg kan prøve i morgen. Jeg må, ifølge lærer'n, ha en "dempet" tekst til i semesteroppgaven min. Han skal få det. En hjerteskjærende, dempet prosatekst.

Nå er jeg utslitt. Utsleten. Sleten ut. Slittutiutslitten.

confusious says;

Support bacteria, it's the only culture some people have!

-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.

I dag skal jeg; få trent meg sliten, spise for mye mat, mase på lillesøster til hun tar meg med på kino, kose på den kravstore katten som egentlig vil være i fred akkurat nå (men nå vil jeg ha kos) og så skal jeg planlegge hvordan bussene kan korrespondere meg hele veien hjem, få litt d-vitamin på kroppen og SKRU AV det forferdelige tv-showet som ruller over skjermen akkurat nå.

Forresten. Etter å ha hatt dårlig samvittighet her forrige dagen (referer til bronkittmenneskeinnlegget) kan jeg nå meddele at jeg ikke kommer til å ha det neste gang jeg tenker litt ufint om gamle mennesker på gymmen. Noe lignende skjedde nemlig i går.

Hvorfor kan ikke eldre mennesker som møtes i lystige, sosiale - ikke minst helsefremmende lag, snakke om annet enn sykdommer, kreft, ensomhet og livslange plager?

"Janei, det er jo bare sånn det er det!"


Det virker som om de har brukt hele livet på tenke over hvor mye smerte de har gjennomgått og alt de enda har til gode (med en slags absurd aksepterende positiv innstilling, det må jo være etterkrigstidens ringvirkninger) Og så står de der da, med håndkleet over den rynkete ryggen med våte perler i permanenthåret som ikke mottar fuktighet lenger mens de nikker og smiler til hverandre, de - med stortåa i grava snikksnakker og nærmest snakker seg ned i den. Sånt gjør meg redd. Jeg er glad jeg er ung. Enda.

Etterpå skal jeg lukke ørene og late som om de snakker om alle de herlige barnebarna jeg håper de har. Og at barna deres besøker dem en fast dag i uka så de kan snakke om noe annet.

F.O.D

well, do you?

svaiende damer & bronkittmennesker

Misforstå meg ikke - jeg elsker kollektivtrafikk. Spesielt buss. Ikke fordi det er miljøvennlig eller noen andre gode hensikter bak, bare at buss er behagelig når man har en tendens til å leve mye i sitt eget hode. Spesielt når hodet lett kan avledes med puter på ørene med musikk i. Man blir liksom et menneskeskall i et sete - med panoramautsikt til fine horisonter og økte sjanser for kornsirkelobservasjoner (hvertfall her jeg bor).

Men jeg elsker ikke mennesker. På bussen.

Det finnes trivselsregler for passasjerene på bussen. Det gjelder ikke å følge no hamburger, ice cream or beverages eller ikke forstyrr sjåføren - skiltene. De er jo ganske synlige og umulige å overse i tillegg til at det er noe elementært som en hvilkensomhelst hvermansen burde forstå. Men å ta hensyn til andre er litt vanskelig for noen. Intimgrenser er det også noen som ikke har helt forstand på.

Scenarie I;

Sab aner fred og ingen fare, er kanskje litt irritert i setet sitt fordi hun har et øyevippehår kilende mot øyet og jobber litt med saken mens bussen stopper og tikker mennesker inn på blip! maskinen. Plutselig, mens Sab i et litt forsvarsløst øyeblikk sitter med fingeren på vei mot øyet, kneiser et litt eldre, korpulent kvinnemenneske ned i setet ved siden av med slik en kraft at fingeren nesten skvises inn i .. ja, nemlig - øyet. Nesten. (Og vanligvis pleier jeg ikke henge meg opp i disse tingene som kunne ha skjedd, for det er unødvendige eventualiteter som ikke fant sted) Men når det kommer til kombinasjonen finger + øye synes jeg det er ganske så viktig å kjenne sine grenser, for slikt kan få uheldige utfall. Så, såvidt unnsluppet en grusom opplevelse rykker jeg liksom til meg jakkekanten og veska mi, for disse har hun liksom kneiset oppå. Hun merker min irritasjon. Besynderlig nok skjer dette;

Scenarie II;

Der Sab bor må bussene svinge ganske ofte da det er et ruralt, samt ganske svingete landskap (av barbarer kalt "bøgda") hvilket i Sabs tilfelle denne dagen medfører at den korpulente kvinnen føler seg fri nok til å begynne å svaie frem og tilbake i hver eneste sving. Og ikke nok med det, svaiene øker i presskraft mot Sabs venstre side av kroppen når veiene blir ekstra krappe og Sab føler en umiskjennelig sterk trang til å legge armene i kors over brystet bare for å beskytte seg selv. Eventuelt plante en spiss albue inn i magespekket til sidekvinnen for å prøve å holde henne unna. Inni seg tenker Sab på at hun alltid holder igjen når svingene kommer og hun sitter ved siden av noen - for ingenting er så irriterende som mennesker som er slappe, og lener seg, nærmest kan bytte kroppsvæsker med sidene (sommerscenarier) og ikke tar hensyn til mennesket som sitter på vindusplassen og liksom ikke har noe luft eller mellomrom eller mulighet for å svaie litt over på en annen igjen for å lette trykket. Sab fnyser og sier "Folk!" høyt. Inni seg.

Ellers opplevde jeg noe særdeles lite morsomt på treningssenteret i dag.

I garderoben var det gamlisgathering - eldretrimmen har tydeligvis tatt over formiddagene for fullt. Egentlig synes jeg det er ganske fint at de eldre trimmer. Jeg synes de er tøffe. Jeg synes det er morsomt å tenke over at de kanskje er i like god form som meg - eller kanskje bedre (enda morsommere) Uansett gjør jeg meg klar for trening og overhører selvfølgelig, frekk som jeg er, samtalen mellom to av de hvithårede damene vedsiden av meg.

"Janeidu. Det surkler jo så fælt i brystet mitt og det er vanskelig å puste av og til men jeg orka ikke sitte hjemme lenger."
Den andre sier noe sånt som "Ånei, hoffda. Har du vært hos legen?" og ser noe skrekkslagen ut.
- På dette tidspunkt knuses jeg litt innvendig av hvor trist det høres ut.
Så følger hun opp med
"Neiiiiiiida, jeg er jo slikt et bronkittmenneske jeg vettu"

Bronkittmenneske?

Grunnet mitt særdeles dårlige humør om dagen syntes jeg dette hørtes fullstendig latterlig ut og jeg tenkte at hvis hun var så dum og skulle trene med surkling i brystet i tillegg til at hun skulle vettskremme sin stakkars venninne som sikkert også hadde litt generelle helseplager som kanskje kunne forverres av slike utsagn, skulle hun faenmeg få lov til det.

Tre sekunder senere fikk jeg virkelig dårlig samvittighet.

To timer senere satt jeg på bussen hjem med god samvittighet.

Og sånn har dagen vært. Snodige saker har skjedd, snodige tanker har blitt tenkt - og blitt bedt om tilgivelse for om det finnes. Nå tror jeg jeg burde legge meg snart.

Scenarie III; Håper egentlig det var en edderkopp jeg slukte forrige natt. For når jeg våknet var jeg så skråsikker på at det var nettopp dét som hadde skjedd. Jeg hostet og harket og det kilte sånn i halsen at jeg holdt på å øse ut alle innvollene i senga. Den lille edderkoppen jeg så for to helger siden var nemlig mistenksomt nærme sengekanten min da jeg var her sist og rakk sikkert å bevege seg hele veien opp til puta mi mens jeg var borte. Pappas konklusjon derimot lager overhodet ingen gode vibber her, for den er så logisk at det er mye mere oppløftende å tenke at jeg faktisk har svelget en edderkopp i søvne.

Besnærende nattlige aktiviteter, gitt.

utpåtur.

Kvikklunsjromanser?


Nansen er bare okei og noen spesielle får dagene til å gli - skrivekunsten er fortsatt uskadd og kanskje forbedret, inspirasjonen ikke berusende, men sober og disiplinert nok til at den gjør seg gjeldende når det trengs. Sånne ting kan jeg leve med. Park-kafeen med myke blåtonesofaer, nye opplevelser med Vibbemor, solskinnsturer på morgenkvisten når de fleste andre studentene soversegvåkne, sånne bittesmå ting har bare vært okei. Kanskje litt mere enn det i enkelte øyeblikk. Men det var greit å dra hjem igjen nå. (Ja, på tross av vinterferien nettopp fant sted)

Jeg vil skrive edit: fordi edit: ofte forklarer noe på en kunstlet måte og alle burde forstå meg nå.'

Edit:

Vogna var varm og støvete. Alt føltes 1970 og jeg var på tidsreise nesten helt alene i togsettet. Sola sprakte gjennom de gustne vinduene. Jeg lekte med kameraet. Fant komposisjonen med to jakker på hver sin spile med to tomme seter under besnærende nok til å trykke knips. Særlig fordi den ene hadde et skjerf rundt halsen og den andre var uten. Jeg orket ikke leke med kameraet egentlig, for jeg fant ut at jeg ikke er flink til det. Jeg senket setet jeg satt i halvveis ned i solsengposisjon. Passende nok fungerte setet vedsiden av som en slags ryggstøtte om jeg snudde meg mot vinduet frontalt. Med panna inn i vinduet. La bena litt ut til venstre (i en knekk som ville vært livsfarlig for de som ikke er tøyelige) Og så sovnet jeg da. Skikkelig. Våknet av at jeg satt med en støl knekk i nakken; altså med haka ned i kravebeina og med munnen åpen. Sikla jeg? Utslått av solsprakinga utenfor vinduet. Faen. Varm i fjeset. Får jeg sove i natt? Sovna igjen. Og igjen. Og igjen. De gangene jeg våknet var det som om bevisstheten kicket inn ville gjøre meg selvbevisst. Faen. Ser jeg rar ut? Når jeg noen ganger orket å åpne øynene kunne jeg skimte nye mennesker i vogna. Sovna igjen.

Plutselig kommer tre tyskere på. De presser, stresser, leter med øynene, er røde i trynet, rynkete rundt nesene, knallblå i de bittesmå øynene sine. De slår seg fort ned idet toget kjører fra perrongen. Nesten PÅ meg. Søvndrukken og ør må jeg trekke til meg sokkelestene, rake til meg bootsa, miste et objektiv på gulvet, la en colaflaske trille bak ryggen min og en diger veske ta all plassen på fanget mitt mens jeg prøver å samle seg selv.


Gescluffengeschlagen, ein zvei drei das kleine krokodile. Helga, helga, gesugen meine schwansemann!

Og de ler av meg. Inni seg. Sånne medlidenhetssmil. Egoistiske medlidenhetssmil. Jævla tyskere. De skjønte vel at jeg ikke var så inniheiteforbannakeen på å ha dem rundt meg i vidunderlig, tysksnakkende trekantkomposisjon - før jeg egentlig skjønte at jeg befant meg på et togsett fra andre tider enn 1970 og med andre ting i hodet enn å gjøre plass for andre eller noe som helst annet enn meg selv. Det slo meg ut.

Men jeg har vært sliten og øde i lang, lang tid.

(En dag kommer jeg nok til å spørre dem hva de synes om krigen. Tyskerne altså. Om jeg er sliten nok. Kommer jeg til å spørre dem om de liker jøder. Kanskje jeg bare trenger å bli rundjult herfra til stratosfæren for å kunne lande på tellus en dag)

the linger the effete & me behind the scene

kräm (så nära får igen gå)

Jeg har trykksverte på innsiden av øyelokkene og fire hjerter i hendene.

Skriverskriverskriver-skriverheltpårekke&rad&riveravsegsinte&stoltehjertemuskelslag.

Ja, det gjør jeg. Har en god følelse når det gjelder semesteroppgaven, såpass at jeg holder litt tilbake med å legge ut alt sammen her på blågghen. Av en eller annen grunn har jeg blitt paranoid. Har tidligere opplevd klåfingra dikt- og prosaentusiaster, og selv om det er et kompliment, er det bare ufint når man ikke får kred for det.

En gang ble jeg kontaktet av en fast leser på dikt.no som kunne fortelle at en klassekamerat hadde lest opp tekstene mine som sin egen oppgave. Såtenk!

Nok selvskryt.

Har det okei om dagen, og selv om jeg må bli på skolen over helga for å ta et skolebilde (måtte faktisk ringe lillesys for å diskutere saken) på mandag, går det vel greit. Festene turer sikkert rundt på internatet til helga, og jeg skal elske vårtegnene, trene og gå opptil flere, lange turer før mandagen kommer og jeg atter sitter på toget. Hjem. (som føles midlertidig - men midlertidig er bare bra når forandringer lurer)

Men nå er jeg er så positiv at jeg babler og må gi meg selv en resept på dyne, pute og sengedyr på huden.

G'natt

circus

Er litt på drøfter'n med meg selv om dagen.

sommerjobb, hjemmeboer, jobb et annet sted enn hjemme, skrivekunst, aktivt, på si', studier, jobb, ferie, ikke-ferie, penger inn, penger ut, ingen penger i det hele tatt, reiselyst, hjemmeboer, sommerjobb, jobb et annet sted men hjemme, skrive aktivt på si', studier & jobb, ikke ferie uten penger, penger inn - penger på sparekonto.

Det er ikke lenge før Nansen er slutt.

Tre dager skole. To dager semesteroppgaveskriving. Hælj.
Neste uke uklar. (Tre dager semesteroppgaveskriving og to dager?) Hælj.
Reiseuke 12 Oslo. Fri fredag. Hælj.
Påskeferie. Ferie helt til mandag.
Skolestart 6 april. Få skoledager. Hælj.
Skoleuke med billedkunstsamarbeid. Hælj.
Tulleuke for skrivekunzt only. Hælj. (søster'n har bursdag)
Semesteroppgavefremføring + ryddeoppettersegdager. Torsdag avslutning. Fredag hjem.

- forts. fredag 30 april; fly til Danmark, kusine konfirmeres 2 mai.

Kanskje skal jeg bare bli igjen i Danmark, sitte lenge i farmors armer mens jeg lukker øynene og håper at alt bare ordner seg plutselig?

win-win situation

Som en ål kommer til syne gjennom muddersløret, siver du gjennom sigarettrøyken og stirrer på meg fra det svarteste i øyet, før du trekker deg tilbake som om du lar meg passere. Men jeg drypper fra øyelokkene, drar tunga over sandkornene i tennene og fyller halsen med vann, stemme og vakuum.

Se på meg da.

Jeg drukner ikke, jeg vinker.

minne.

du står med pulsvarmerne i hendene. du har glemt hva du egentlig skulle finne i skapet. du fører dem opp til ansiktet; legger dem opp til kinnet, lar garnet kile og klø.

du prøver å huske hvilken anledning disse ble brukt, men du kommer ikke på det. du vet at det ligger flere samlet i en pose et sted et annet skap, og når du nå står ved baderomsskapet og tar i dem som om de fortsatt var i bruk, blir du svimmel; for du husker det som om det var ifjor sommer, at dere pleide å fryse litt om nettene, og at de ble brukte året rundt og pyntet med litt perler så de ikke skulle se så kjedelige ut. de hadde etterhvert alle slags farger og som oftest matchet de med ett eller flere plagg. og du husker at de hele tiden skled ned over hendene slik at du måtte dra dem opp igjen. men du husker ingen anledning for når disse ble brukt. du husker alt annet. garnet lukter ikke lenger hennes håndledd.

postulate

akkurat nå sitter jeg med e n følelse av at jeg har skrevet den beste teksten noensinne.

g'natt.

det er ikke nødvendig å klore på en glassdør for å bli sett;

Ansiktet ditt er fett av gjennomsiktige hudperler.

Du er klam og klør mellom livslinjene i håndflatene som får laget nye, røde blindveier av neglene dine og riftebevegelsene i fingrene endrer rytme, leter etter asjetten på duken mens du nikker og smiler i alle retninger til hodene som henvender seg. Når du hever kaffekoppen og beveger den mot overleppa - som bretter seg rundt kanten som om den vil at du skal bli i slurken for evig, og etterhvert setter den fra deg, har du fått litt grut på leppene som blir værende der. Ingen sier noe om det, men ser det og du vet at det er noe litt rart med deg fordi avstanden fra deg og serviettene virker så innmari lang og uoppnåelig og det smaker umiskjennelig av dritt på leppa når du først tør kjenne etter fordi de i et øyeblikk ser en annen vei og du tenker at du ikke kan bli antatt for å være en idiot om de ikke ser deg

.

Som en katt kan kikke inn i speilet og ikke forstå at det ikke er en annen katt den kikker på.