liksompåprosa..

I ca 250 dager har jeg klart å tenke på andre ting i løpet av noen av de 24 timene døgnet har men også funnet ut at (jeg med hånda på hjertet har fortrengt hvertfall 28 av de resterende 115 dagene, jeg hadde ikke noe valg; hvilket overlater 87 dager hvor jeg tror jeg forsøkte å komme meg tilbake til hverdagen mens jeg utførte mine plikter som menneske, ansatt, familiemedlem og venn - men jeg tror ikke jeg var meg selv i hvertfall 43 og 1/2 av de dagene, hvilket jeg har dårlig samvittighet for, og egentlig er det bare flaks at jeg fortsatt har en jobb, en familie og venner for i de andre 43 og 1/2 dagene var jeg nok ganske meg selv, om enn ikke litt mere egoistisk og klar over mine behov fordi jeg plutselig visste at alt er forgjengelig, så det men det tok meg altså nøyaktig 71 og en halv dag å komme tilbake min normale tilværelse - og det er både helt utrolig og ganske vanvittig, for alt skjedde i løpet av den siste halve dagen av det gamle livet mitt; for selv om det er 365 dager i dag at vi ikke visste at denne dagen ville bli den siste vi hadde sammen er det umulig å holde oversikten over hvor mange ganger jeg har gjenopplevd årene, månedene, dagene, timene og sekundene) savn ikke kan måles tid.