confusious says;

Support bacteria, it's the only culture some people have!

-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.

I dag skal jeg; få trent meg sliten, spise for mye mat, mase på lillesøster til hun tar meg med på kino, kose på den kravstore katten som egentlig vil være i fred akkurat nå (men nå vil jeg ha kos) og så skal jeg planlegge hvordan bussene kan korrespondere meg hele veien hjem, få litt d-vitamin på kroppen og SKRU AV det forferdelige tv-showet som ruller over skjermen akkurat nå.

Forresten. Etter å ha hatt dårlig samvittighet her forrige dagen (referer til bronkittmenneskeinnlegget) kan jeg nå meddele at jeg ikke kommer til å ha det neste gang jeg tenker litt ufint om gamle mennesker på gymmen. Noe lignende skjedde nemlig i går.

Hvorfor kan ikke eldre mennesker som møtes i lystige, sosiale - ikke minst helsefremmende lag, snakke om annet enn sykdommer, kreft, ensomhet og livslange plager?

"Janei, det er jo bare sånn det er det!"


Det virker som om de har brukt hele livet på tenke over hvor mye smerte de har gjennomgått og alt de enda har til gode (med en slags absurd aksepterende positiv innstilling, det må jo være etterkrigstidens ringvirkninger) Og så står de der da, med håndkleet over den rynkete ryggen med våte perler i permanenthåret som ikke mottar fuktighet lenger mens de nikker og smiler til hverandre, de - med stortåa i grava snikksnakker og nærmest snakker seg ned i den. Sånt gjør meg redd. Jeg er glad jeg er ung. Enda.

Etterpå skal jeg lukke ørene og late som om de snakker om alle de herlige barnebarna jeg håper de har. Og at barna deres besøker dem en fast dag i uka så de kan snakke om noe annet.