det er ikke nødvendig å klore på en glassdør for å bli sett;

Ansiktet ditt er fett av gjennomsiktige hudperler.

Du er klam og klør mellom livslinjene i håndflatene som får laget nye, røde blindveier av neglene dine og riftebevegelsene i fingrene endrer rytme, leter etter asjetten på duken mens du nikker og smiler i alle retninger til hodene som henvender seg. Når du hever kaffekoppen og beveger den mot overleppa - som bretter seg rundt kanten som om den vil at du skal bli i slurken for evig, og etterhvert setter den fra deg, har du fått litt grut på leppene som blir værende der. Ingen sier noe om det, men ser det og du vet at det er noe litt rart med deg fordi avstanden fra deg og serviettene virker så innmari lang og uoppnåelig og det smaker umiskjennelig av dritt på leppa når du først tør kjenne etter fordi de i et øyeblikk ser en annen vei og du tenker at du ikke kan bli antatt for å være en idiot om de ikke ser deg

.

Som en katt kan kikke inn i speilet og ikke forstå at det ikke er en annen katt den kikker på.