aj.

Tenk at
jeg er i en fase hvor jeg er faen så drittlei av alt og samtidig håper jeg at det ikke skal gå over med det første.

Det er underlig å være traktorstøvler, joggebukse og lue i denne verden nå om dagen. De fleste mennesker rundt meg er irriterende og herlige. På mange måter føler jeg at jeg knekker litt av i disse innslagene hvor tvingende schizofrene tanker overlapper hverandre og jeg ber meg selv om å gå et sted før jeg plutselig sier noe vanvittig. Kanskje jeg plutselig sa noe annet enn "Nei, stikker jeg" når jeg reiser meg og går fra matbordet. Kanskje jeg plutselig fant på å si "Du er så røvirriterende og jeg ikke orker å se deg sleike den kanten på den kaffekoppen én gang til men jeg elsker måten du skjærer egg på"

Tenk at
jeg overhodet tenker over ting jeg aldri kommer til å si eller gjøre fordi dette bare er et innslag av tiltagende kjedsomhet - og at jeg vet det.

Egentlig må noen redde meg snart. Jeg tror jeg har klart å blande savn med vanetrøtthet. Og nei, jeg vil ikke ha noe nytt eller oppleve noe annerledes, jeg vil ha det gamle - om og om og om og om igjen, fordi de tingene jeg tenker tilbake på akurat nå ga meg så mye og jeg vet at de(t) ikke er ugjenkallelig(e) - likevel.



Jeg liker å fokusere på knagger.