utpåtur.

Kvikklunsjromanser?


Nansen er bare okei og noen spesielle får dagene til å gli - skrivekunsten er fortsatt uskadd og kanskje forbedret, inspirasjonen ikke berusende, men sober og disiplinert nok til at den gjør seg gjeldende når det trengs. Sånne ting kan jeg leve med. Park-kafeen med myke blåtonesofaer, nye opplevelser med Vibbemor, solskinnsturer på morgenkvisten når de fleste andre studentene soversegvåkne, sånne bittesmå ting har bare vært okei. Kanskje litt mere enn det i enkelte øyeblikk. Men det var greit å dra hjem igjen nå. (Ja, på tross av vinterferien nettopp fant sted)

Jeg vil skrive edit: fordi edit: ofte forklarer noe på en kunstlet måte og alle burde forstå meg nå.'

Edit:

Vogna var varm og støvete. Alt føltes 1970 og jeg var på tidsreise nesten helt alene i togsettet. Sola sprakte gjennom de gustne vinduene. Jeg lekte med kameraet. Fant komposisjonen med to jakker på hver sin spile med to tomme seter under besnærende nok til å trykke knips. Særlig fordi den ene hadde et skjerf rundt halsen og den andre var uten. Jeg orket ikke leke med kameraet egentlig, for jeg fant ut at jeg ikke er flink til det. Jeg senket setet jeg satt i halvveis ned i solsengposisjon. Passende nok fungerte setet vedsiden av som en slags ryggstøtte om jeg snudde meg mot vinduet frontalt. Med panna inn i vinduet. La bena litt ut til venstre (i en knekk som ville vært livsfarlig for de som ikke er tøyelige) Og så sovnet jeg da. Skikkelig. Våknet av at jeg satt med en støl knekk i nakken; altså med haka ned i kravebeina og med munnen åpen. Sikla jeg? Utslått av solsprakinga utenfor vinduet. Faen. Varm i fjeset. Får jeg sove i natt? Sovna igjen. Og igjen. Og igjen. De gangene jeg våknet var det som om bevisstheten kicket inn ville gjøre meg selvbevisst. Faen. Ser jeg rar ut? Når jeg noen ganger orket å åpne øynene kunne jeg skimte nye mennesker i vogna. Sovna igjen.

Plutselig kommer tre tyskere på. De presser, stresser, leter med øynene, er røde i trynet, rynkete rundt nesene, knallblå i de bittesmå øynene sine. De slår seg fort ned idet toget kjører fra perrongen. Nesten PÅ meg. Søvndrukken og ør må jeg trekke til meg sokkelestene, rake til meg bootsa, miste et objektiv på gulvet, la en colaflaske trille bak ryggen min og en diger veske ta all plassen på fanget mitt mens jeg prøver å samle seg selv.


Gescluffengeschlagen, ein zvei drei das kleine krokodile. Helga, helga, gesugen meine schwansemann!

Og de ler av meg. Inni seg. Sånne medlidenhetssmil. Egoistiske medlidenhetssmil. Jævla tyskere. De skjønte vel at jeg ikke var så inniheiteforbannakeen på å ha dem rundt meg i vidunderlig, tysksnakkende trekantkomposisjon - før jeg egentlig skjønte at jeg befant meg på et togsett fra andre tider enn 1970 og med andre ting i hodet enn å gjøre plass for andre eller noe som helst annet enn meg selv. Det slo meg ut.

Men jeg har vært sliten og øde i lang, lang tid.

(En dag kommer jeg nok til å spørre dem hva de synes om krigen. Tyskerne altså. Om jeg er sliten nok. Kommer jeg til å spørre dem om de liker jøder. Kanskje jeg bare trenger å bli rundjult herfra til stratosfæren for å kunne lande på tellus en dag)