Fyllepennvenn

I går skrev jeg et usammenhengende brev - ja, pennespiss med blå blekk mot linjerte ark, hele fire A5 sider med noe fra primalhjernen som på en besynderlig, kanskje litt tragisk måte lager mening på både det metaforiske, sjelelige og konkrete plan. Det fungerer. I motsetning til mye annet jeg har skrevet på og deretter destruert etterpå. Desverre er det et avskjedsbrev, et brev om løse kapitler og beundring, ord om min opplevelse av hvordan det hele gikk til (fyll inn resten selv mister eller bytt ut alle "jeg" med "meg" - jeg er arrogant nok til å tro at det vil passe deg også, jeg antar at du, på lik linje med meg, har gått gjennom disse stega mangfoldige ganger før og dermed vil ha forståelsen for hvorfor jeg er som jeg er og du er som du er, ikke hvorfor det ble som det ble - nødvendigvis)

Det fine med å skrive med blekk er at jeg ser at jeg ikke er ufeilbarlig. Noen ord har jeg skrevet feil. En "t" for mye. Overkrysskrussedull. Ikke pent. Uskjønt. Skjønnsskriftslærdommen gjort om til mine egne, litt krokete, skeive og fryktelige små bokstaver. Hadde ikke arkene vært linjert kunne man lest brevet på tvers. For sånn skriver jeg; legger arket sidelengs og lar det gå. Alltid med feilende talent for å skrive rette setninger. Perleradssetninger. Jeg brukte til og med et banneord. Tror jeg. Om driter er banneordsdefinisjonen verdig.

Pennen var egentlig alt for tjukk og blekket så gjennomtrengende (eller papiret så tynt) at det ga gjenskinn på baksiden. Det var derfor det ble fire sider. Og ikke to. Jeg leste ikke over brevet som jeg pleier. Jeg tenkte at det bare ble sånn, et øyeblikksbrev, akkurat som alle de andre tingene jeg har måttet absorbere i det siste kom det ut på samme vis. Jeg har følt en viss uvilje, jeg innrømmer det - det er ikke sikkert brevet fikk den verdigheten jeg følte jeg ga det der og da, men faktisk er jeg ikke usikker på noe som helst akkurat nå, jeg er ganske sikker på at det ble mer enn godt nok. Blanco finnes ikke når man er ridder i rust.

Det gikk ganske greit å kjøpe konvolutt og frimerker til brevet også. Kopisentermannen er en hyggelig mann. Lurer på om han noen gang tenker over hva det egentlig er han kopierer opp når en forfatterstudent kommer med en bunke papirer. På om han leser dem. Kanskje ikke. Forfatterstudiet i Bø har eksistert i mange år. Han er sikkert lei av å lese tekster som bærer potensial eller dynger med dritt. Hadde jeg blitt også. Jeg synes det er godt gjort av ham, å være så serviceinnstilt og medgjørlig når sånne som meg stiller dumme spørsmål - ser på plansjen med oversikt over hvor mye et kopikort koster. 20 kr tror jeg, pleier å glemme det selv vet du. Blunk. Smil. Mitt eget smil i mellomrommet mellom midnightbluelua mi og skjerfet. Men det var frimerke jeg skulle ha. Kanskje han egentlig drømte om å bli redaktør. At han egentlig ville åpne forlagspostkassa, dra ut en brun, novemberkald konvolutt og legge manuset foran seg på desken. Lese noen sider. Slippe den gule markeringstusjen med lyden av plast mot skrivebordsunderlag, holde det opp foran seg og myse mot overskriften, kikke ut på ei grå Oslogate fra vinduet og bli enig med seg selv - gå bort til kopimaskinen, trykke på den grønne knappen og la ett bli til fire. Hvem vet.

Så det gikk så greit å poste det òg, egentlig. For det var bare frimerkene jeg skulle ha som sagt. Brevet vil være fremme på torsdag. Hvertfall.

Jeg er ikke spent på hva du synes. Jeg sitter ikke og håper på at du vil sende meg noe svar. Jeg trenger det ikke. Jeg trenger det ærlig talt ikke. For meg er du det jeg har gjort deg til, uavhengig av hva slags innvirkning du har prøvd å gi.

Midnightblue.

my november.

Hodet mitt mangler ord, tastaturet treffer ikke nerva - ikke at jeg har prøvd så iherdig heller og jeg føler jeg drar gjennomsnittsflinkheten til forfatterstudiet i Bø ned noen digre hakk ved å være såpass sliten og etter hvert gretten at jeg dro fra Grenland Friteater i dag tidlig etter å ha ligget i et knokkelkaldt rom med et vindu som oppførte seg som om det var åpent selv om det var lukket og to yttervegger som må ha hatt hull da vindkastene utenfor klarte å trenge seg gjennom dyna mi.

Nok sagt; ingen suksess. Skal jeg bli frisk må jeg nok bo i Bø.

Bladde litt frem og tilbake i telefongalleriet for å se om jeg kunne finne et bilde som kunne inspirere til et skrivera men det slår meg at jeg har vært i ulage helt siden slutten av oktober og at etterslepet har fulgt meg helt til nå. Bare se her.

Jeg ble skremt av at firefoxen min plutselig har begynt å bli litt personlig i sine feilmeldinger. Syntes synd på firefoxen min.

Jeg er ikke så flink til dette med følelser, så jeg syntes det var på sin plass å avreagere litt med en agentpistol kjøpt på lekeland.

Istedenfor å se ut som en dust på Halloween.

Eller kle meg ut som billig.

Endte jeg opp som det her.

Vet ikke helt hva jeg skal si til min feilende logikk og sans for fornuft. Men jeg er nå en gang den jeg er. Selvransakelse. I'm gettin' there.

*

Uansett så er det ikke bare jeg som har en ugle eller to å plukke med selvbeherskelsen. Dette bildet er tatt fra doen - mens jeg satt der blinket det i svart fra noe som lignet en kork, jeg ble selvsagt nysgjerrig og fant ut at jeg må ta en prat med romkameraten min.

Dette er heldigvis ikke henne men en figur fra filmen a serious man - en av mange filmer jeg har sett den siste tiden.

På min splitter nye tv-skjerm med tommer som oppfyller enhver manns penisforlengerkompleks.

(spesielt fordi skjermbildet som er avbildet her viser - ja, nettopp, mannemannsporten nummer én)

For å ha råd til herligheten jobber jeg fortsatt på Mix. Der finnes det snikpølser.

Som har satt sine dype spor i mitt lettpåvirkelige, kreative sinn og dermed resultert i det dramatiske dramastykket kalt "bare hørt om" som aldri noen gang vil bli fremført på en scene. (min tilbaketrekning fra Porsgrunn i dag, remember?)

- noe som er så trist at jeg må avreagere igjen, bytte ut krampegråt med påfunn og tukle med Guris appelsiner.

Er jeg fritatt for dårlig samvittighet ovenfor manglende prestasjonsevner verbalt og skriftlig, eller må jeg rett og slett bare skjerpe meg? Neste nummer: Sabrina skriver "november continued", forhåpetnligvis billedløst og med håp om ny, frisk desember.

maggot brain

Jeg lurer litt på hvordan regnværsmarken har det når det er vinter. På om den bare blir i jorda når den skjønner at høstens siste regn har falt og frosten gjør det umulig for den å kravle opp til overflata så den bare må bli der i bakken. Om det kanskje gjør den panisk, eller trist, om den kanskje sier "jaja, det var det siste jeg så til asfalt, støvler og snille unger som la meg i gresset for i år" før den innfinner seg med situasjonen sin. Om den har ei hule. En avlang en. Om den graver seg dypere nedi jorda fordi den kjenner at tæla snart kommer - om den kanskje er usikker på hvor langt ned den skal, på om den kommer til å fryse hvis den ikke er hvertfall en halvmeter ned. Hvilken del av den kommer til å fryse mest isåfall. Godt dette ikke er Sibir. Det lever kanskje ikke mark der. Jeg lurer på om den kanskje må velge flere måter å dø på for å ha en sjanse for å kunne kravle opp mot overflata til våren igjen, for når våren kommer blir det jo vått igjen. Om den drukner. I hula si. Den avlange. Eller om den har blitt nedfryst - satt på pause i flere måneder, slutta å marke seg, kravle og vente, bare ligge der, som en lysebrun liten sammenfrosset kveil. Om den våkner av at vårvannet pipler den i hodet og om den skjønner det tidsnok at jorda kommer til å bli gjennomvåt, at den vil drukne den ikke kommer seg opp igjen i tide.

Jeg innrømmer at jeg har falt litt ned i et høl.

og det var jeg som skulle glidd over pekefingeren din; mykt og umistelig

Jeg så det på pappa. Han stivnet til da han fikk øye på den. Jeg hadde sett den før vi gikk inn i venteværelset og ventet bare på at han også skulle reagere. Jeg lente meg mot døra og la hodet mot glassruta, forsiktig, ikke for å avsløre hva som gjemte seg bak ved å gjøre stort nummer ut av å klaske hodet i ruta, bare sånn fordi det ikke var andre steder å plassere hodet, eller kroppen for den saks skyld. Venteværelset var fullt. Og pappa stod der ved siden av og kikket på meg med hendene i lomma hva feiler det deg, lille venn sa han med pappablikket sitt hvorfor blir du ikke bedre? De etterhvert femtiårgamle kinnene hans med skjeggstubber på så plutselig veldig slitne ut, lang dag, skygger i globallinjene i øya - han har blitt så tynn. Uthult. Jeg følte meg ikke så veldig stor selv. Han kikket ut i venteværelset og smilte til den lille lubne giganten som het Thomas. Thomas, sa moren, ikke røre - nei ... nei, Thomas, la den ligge på gulvet. Thomas som ikke lot noe ligge på gulvet men stavret seg rundt på gulvet med beina i hjulvispbevegelser; nesten alltid på vei til å snuble i sine egne babyfete lår. Pappa smilte og synes nok Thomas var søt. Også kikka han på meg igjen etter en stund når mammaen til Thomas ble sur. Jeg fikk enda mer vondt i brystet av å stå sånn med strupen i svai - med hodet lent mot glassruta. Pappa sukka i den kaffebrune kåpa si som om han nettopp hadde innsett at vi måtte vente en stund. Stående. Kikka rundt seg som man ellers pleier å gjøre når man liksom har registrert alt i et rom, saumfart alt fra gulv til tak, plassert menneskene og funnet bladhylla lite interessant - og blikket hans gled forbi hodet mitt og inn i gangen på andre siden. Han ble stående og kikke inn glassruta. Profilen hans ble grå og gusten i det pissgule lyset fra taket. Dypere skygger ved globallinjene. Jeg så den jeg òg, sa jeg uten å snu meg for å se en gang til. Vet at vi begge tenkte over muligheten av at heisen som stod i gangen tre meter bortenfor oss hadde tilhørt mamma en gang, at vi tenkte litt lenger enn vi burde, at vi falt litt bort fra hverandre selv om vi tenkte de samme tankene.

Savner deg.

Seemingly happy:

De holder hender holder tankene ordene hodene til hverandre med allerstørste forsiktighet før kveldshimmelen skifter farge som den etter hvert vil gjøre for alvor over det de begge håper på, kommer til å se annerledes på fordi de ikke vet hvem de er for hverandre når de treffer bestemmelsespunktet, eller alle de andre de vil møte og ikke kan slippe taket på selv om de fortsetter å være menneskelige i restene av dette ukuelige håpet som holder dem sammen og presser tyngden av hjertet ned mot bunnen, deres felles vilje vil slipes ned til glatte sklisteiner, ikke ønske å gripe tak etter noe annet, drive vekk fra hverandres hender hverandres hoder hverandres - selv om de ønsker så sterkt å kunne fortsette uten å tenke alle tankene som treffer når gresset blir vått om høsten og vinteren sprer bløte fostre over bakken - minner dem på søndagssakte ettermiddagstimer der de forakter hverandre i gjennomsiktigheten mellom blekkbokstavene i en papiravis og håper at sjela kan begynne å regne snart istedenfor å hente frem den ene forfektede øyeblikket der de satt med hendene, ordene, hodene samlet og noe trengte seg gjennom dem begge: streiftanken der alt kan skylles bort med en storm.

perfekt

I dag skulle jeg ønske jeg var fyllesjuk; at jeg dro ut igår, miksa helt hinsides mange drikkevarer for å forsikre meg om at jeg ville ende opp som ordentlig bakfull -

Sjanglevarianten når jeg står opp første gang for å gå på do om formiddagen, bøyer meg ned over vasken, slurper i meg iskalde slurker med vann, fyller håndflatene med vann og gnir det ut i ansiktet. Håret mitt. Som John Travoltas lugg i Grease med alvorlige "split ends" fordelt utover skuldrene, nakken, ryggen - seig hodebunn med rester fra maximum hold spray, grå ringer under øya og stramme lepper, ansiktshuden min for liten for resten av trynet. Et av de øyeblikka jeg synes jeg kan ligne noe fra et styggvakkert bilde tatt av en eller annen antifeministisk fotograf hvor jeg kunne sprika over en sofa med munningen på en AK-47 i fitta og glist som idon'tgiveaafuck og det ville vært et bilde med masse ratings fordi sånt er styggsexy. Jeg er bleik som ei avis man finner i grøfta etter at snøen har smelta, kvalm over ribbeinsskyggene fra spotlightsa i taket og lukter manneparfyme, ikke sånn som jeg liker, overlada med machotendenser og staffasje, men han hadde slumpa med barberinga, var ikke for perfekt og han hadde store armer og likte å ligge i skje etterpå. Pluss. Jeg burde kanskje bruke litt mer fuktighetskrem, se litt ålreit ut. Sorry, du må nok gå.

Jeg vurder muligheten ved at vi hadde sovna i sofaen istedenfor, når jeg ligger der er det vanskeligere å be dem om å dra fordi det er så mye på tv man kan trekke ut tida med, le av, men jeg tror ikke han har humor, han ligger i senga og spør om det gikk for meg også.

Sorry, du må nok gå.

now that's why

Håndkle på huet.  Tættis på blotta skulder. Tråkker med hæla når a' går akkurat som ellefanter. Ellefanter har sine egne innebygde joggesko, det så jeg på Discovery - hele bakre delen av foten deres er mjuk av kjøtt og demper for støt. Fennomenalt dyr som er mer avvansert enn det den ser ut til. Evvolusjonen og jakt har gjort at støttennene deres har krympa i løpet av noen århundrer, men et snabelbein kan likkavæl veie mange kilo, og så kan de bli like lange som et dugelig balltre, om ikke lenger. Ikke rart'em hunter disse dyra, krypskytterne. Alt det jævla hokuspokushumbuget rundt'em, som om de hadde magiske krefter disse dyra; tørka ellefantøyer og haler lagt på glass, solgt som viagra og lykkepiller på svære markeder i asia med støy og lukt og mennesker pressa sammen med knitreposer, skinnvesker og solhatter. Det er nesten så jeg heier på drugsa istedenfor. Jeg tror jeg hater alle gutta som tror de kan få søstra mi fordi hu er fin. De skulle sett a' nå. Likegydlig, trøtt og plundrende med sitt daglige morrastell. Går som en ellefant over gølvet og sier ikke "morn" bare "hvor er pappa?" og jeg gidder ikke spørre a' hvorfor a' lurte på det, sier bare at han dro på jobb (som vanlig, klokka er 08:00) og trudde egentlig at ellefanter hadde god hukommelse og ikke bare lange øyevipper og tristhet i øya.

 standing.

small.  

Jeg er tøffere i trynet enn jeg er i kroppen. De to siste ukene har vært tunge. Aldri opplevd lignende. Tror aldri jeg har vært så tappa, kraftløs og utmattet før. Et øyeblikk trodde jeg at jeg skulle bryte sammen i et hjørne og bare grine fordi det virket så uendelig. Og det gjorde jeg nesten, hadde det ikke vært for noen hvite ark med kaotisk skrift på, en superheltpappa og vegger tangert med stemmer, lyder når jeg ikke fikk sove og litt god familiekjærlighet. 

Jeg kommer meg nå, merker det - i dag våkna jeg og hadde ikke så vondt i brystet.

Alle tror jeg er stressa. Jeg tror jeg lever ut alt jeg har hatt på innsida i årevis. Sånt må til. Om det gir seg utslag i flere autoimmune sykdommer og kroppslige skavanker er det okei, så lenge jeg slipper å føle meg som en kronkødd ovenfor andre når jeg kjefter og bjeffer og speller hard fordi jeg ikke kan annet fordi det er min måte å verne om meg selv på.

Jeg er heldigvis ganske flink på selvmedisineringa (andre kaller det rastløshet) og kom meg ut på gåtur både i dag og i går. November har vært ordentlig november i dag og ikke november med etterslep av solrik oktober - ikke at jeg føler jeg kan klage, men høst som også er guffen gjør meg glad. Det er noe ved det å kjenne prikkingen i henda når man varmer dem i varmtvann og at man må kna føttene til live igjen mens man gjemmer seg i hjørnet av sofaen etter en gåtur. Så det så. 

Jeg har ikke gjort noe fornuftig i hele dag og kommer til å fortsette slik. Kanskje resten av uka. Jeg vet ikke enda. Nytter ikke å trave rundt på høgskolen når jeg blir akutt svimmel av at jeg reiser meg fra sofaen eller ikke kan ligge ordentlig på sida fordi det presser brystbeinet på kjipe måter. 

Ifigeneia, Hippolytos og Phaedra hadde kanskje økt presset ytterligere tror jeg.

Jeg fortsetter nok med å lese meg gjennom Lolita og nyte fordelene ved å være hjemme helt til doktordamen kan fortelle meg hva i helvete det er som har tatt plass i kroppen min;

julebrus

matskap

selskapssyk katt

og ro.

å, som jeg savner.

Det var den tida jeg hadde en rød, litt kort genser som avslørte den vaflete fjortismagen min som virkelig ikke likte hvordan miss sixtybuksa skar seg inn i kjøttet rett under navlen. Jeg husker at jeg var ca venneløs også, at jeg nettopp hadde lært meg hvordan jeg brukte en eyeliner og var i stand til å kaste bort 106 kroner på ei flis av en øyenskygge bare fordi den var fra Estetihque og at jeg tygde mye V6 freshmint-tyggis fordi pappa tok det med hjem fra jobben - og jeg hadde så jævla mange skjeer med nesquick i melka at det er et under at jeg aldri ble større; jeg drakk ikke melk, jeg drakk sjokoladegrøt.

Alt dette er egentlig bare digresjoner for å gi dere en følelse av hvor ille det egentlig stod til med meg på den tida. Men jeg savner følelsen av å ha gud som var glad i meg, tidskiller no. 1 og selvtillitsbooster'n i stua, trygt plassert i en skuff så ikke lillesøster skulle krimskramse med den når jeg ikke var hjemme (dvs, skolen, ellers var jeg jo alltid hjemme)

Min kjære playstation. Min litt store, ikke alltid like samarbeidsvillige playstation og mine kjære tre spill.

Spyro:

Rayman:

Crash Bandicoot:

Jeg innser at jeg var en ganske trist liten jente. Sånn summa summarum. Men jeg liker nerdfaktoren jeg hadde. Hvor ble det av kvisetrynet og de progressive brillene? Oh, wait. Brillene unnlot jeg å bruke for å opponere mot foreldra mine. "Jæjæ, jeg bli'kke blind av å ikke bruke dem hver gang vel?" og kvisene har kommet i senere alder.

vladimir nabokov og jeg

Jeg frykter ikke et lengre opphold, jeg skulle bare ønske jeg hadde fått mere ut av det å være så kraftløs, uttømt og skral, svimmel, skjør, porøs - nesten syk inn i korsryggen (det er der jeg kjenner det mest jeg har måttet rette på overmadrassen mange ganger da jeg har klart å forvri den, krølle den til, fått hjørnene til å krype ned mot midten av sentrum i mine gjentatte fosterstillinger) Og jeg tror jeg mangler tilstrekkelig med kjøtt og underhudsfett på utsatte plasser som nakke og ryggvirvler, samt hoftekuler - de har gnisset seg såre mot lakenet og jeg undrer meg over hvorfor jeg opplever større problemer med å innta fettholdig kost? Disse dagene har desverre ikke fått meg til å endre mening; maten min er slettes ikke mat, måltidene har jeg inntatt med største forsiktighet, jeg har tygget biter av hvitt og ristet brød med nesten religiøs overtro og tilnærming til barndomsårenes smakssanser, bare for å finne ut at det er ren ondskap jeg opplever - hvorfor ødelegge slike luftslott når jeg ikke engang vil spise?

Forventningene har skuffet meg. Tungen langs en koppekant og den stadige skepsisen til min kropps reaksjoner på inntak av tørt og vått ser ikke ut til å gjøre min frøken psykhe noen tjeneste heller. I et lite, nesten novembergrått øyeblikk med ryggen vendt mot vinduet til veien der spanske studenter veklset mellom å uttrykke seg på spansk og irriterende god engelsk i sin muntre konversasjon, knaste venstrehånden min inn i posen med ristede potetflak som om de var av det reneste gull. Gullgraverhånden min, en ganske tørr neve (av mange omtalt som kvinnehender med utsøkte pianofingre - men det må ha vært i et friskere år) grov seg inn i solsikkeoljet folie og hentet frem en skjelven neve potetflak. Jeg utfordret angsten, stappet dem inn i munnen og var glad jeg satt med ryggen til utenomverdenen mens jeg mesket meg på mest dyrisk vis, bommet litt på leppene så det drysset salt og potetflak nedover brystet,  presset resten av flakene ned i det enda mer uttørkede svelget før jeg skylte ned med dødt sukkervann. Jeg gjentok prosessen, flere ganger, så mange ganger at selv neven min syntes det var nok og krøllet sammen posen i en trist form; den hadde blitt overfalt, kvestet og kastet fra seg på groveste vis.

Et lite øyeblikk ble jeg redd, jeg følte en vanvittig avsky og angst for mine handlinger. Jeg la boken jeg holdt i min høyre hånd på den rutete plastduken og foldet hendene rundt magen. Om jeg hadde hatt en mor skulle jeg ønske hun var her nå, eller at jeg var det som var bak hendene hennes når hun engang måtte ha holdt hendene slik i et forsøk på å trøste seg selv, prøve å avgjøre om dette var et tilfelle av nødvendig onde, spent på utfallet.

Jeg vet ikke hva jeg ventet på. Meg bekjent kan ikke mager snakke. Mitt abdomen var skremmende tyst og mitt indre følte heller ikke noe særskilt behov for kroppslige ytringer eller tegn; et trykk i brystet, et kort og bastant knip i mellomgulvet, ingen knurring eller følelser av bobler i full virvel fra ryggen og rundt i overkroppen. Boka lå med margen ut, lyste så blodrødt og dunkelt i gjenskinnet fra lyset på kjøkkenet. Enda godt jeg ikke kastet den fra meg, tenkte jeg og fryktet ikke et lengre opphold, bare brudd i stillheten.

(i et øyeblikk av magesmertet kjedsomhet klarte streiftanken om å bli musiker å nå meg - når krampene avtok begynte jeg å skjelve)

To do this (the way I cured my ridicule curiosity - but I will never be an musician, even though I'm in pain)

1 - Go to "wikipedia." Hit “random”
or click http://en.wikipedia.org/wiki/Special:Random
The first random wikipedia article you get is the name of your band.

2 - Go to "Random quotations"
or click http://www.quotationspage.com/random.php3
The last four or five words of the very last quote of the page is the title of your first album.

3 - Go to flickr and click on “explore the last seven days”
or click http://www.flickr.com/explore/interesting/7days
Third picture, no matter what it is, will be your album cover.

4 - Use photoshop or similar to put it all together.

Her er mitt albumcover. Jeg synes det ble vakkert.

virkningene av to dager barnelitteratur

Gro Dahle, I gotta say, du er en ganske sinnssyk og fresk dame.

Skulle ønske jeg ikke måtte gå midt i alle skriveøvelsene i dag, jeg synes nemlig det er fantastisk gøy å prøve ut forskjellige metoder for å løsrive meg fra alle

opprinnelige tanker - av og til ønsker jeg meg fullstendig ødeland
prefabrikerte historier - har massevis, men vet det meste er ubrukelig
ultrasmarte setninger - viser seg alltid å ikke være fullt så smarte likevel
nøye gjennomtenkte vendinger - mister liksom spenninga (selv for meg som forfatter dem)
å alltid vite hvordan pennen skal starte - med tanken

- og heller kaste meg inn i automatskrift (vurderer å ta det steget videre, faktisk se om jeg kan bli like fjern som Gry Jannicke Jarlum og hennes alienvenner) selv om jeg kanskje ikke helt har gitt meg over til det å stole  på at jeg i øyeblikket jeg lar hånden føre pennen uten kontakt med ionekanalene i hjernen min - dvs, ionekanalene til tankesenteret iallefall, faktisk greier det helt hundre prosent. 3 år sier Gro. 3 år på å lære seg å skrive automatskrift. Jeg synes det høres merkelig ut å kunne lære seg noe jeg forbinder med løsrivelsesprosesser, noen gjør jo sånt hele tiden uten å egentlig være klar over det. Lillesøsteren min f.eks driver med omvendt løsrivelse, hun kaster fra seg hele omverdenen og dras inn i internettens suggererende kraft. Der kan hun være i evigheter, skrive pliktskyldig uten særlig tanke (virker det som) og ikke la seg affektere av noe som skjer utenfor bobla hennes. Så hvor vanskelig kan det være å koble av en arm om noen kobler ut hele seg selv mens de er igang?

Likevel er det vel noe i det at det vil ta tid, for selv om jeg følte at jeg var riktig så flink med automatskrifta mi begynte jeg av og til å føle på hvordan jeg skrev bokstaver eller at jeg plutselig satte et komma og tenkte på at jeg faktisk satte et komma etter at det var gjort. Fikk dårlig samvittighet, nesten en slags grell påminnelse om at jeg er så innmari opptatt av meg sjøl at det vil kreve mer av meg å ikke være meg selv bevisst enn det jeg er meg bevisst - og det er jeg jo. I stor grad. Men tre år? Det virker jo nesten for godt til å være sant. Jeg forbinder nesten automatskrift med opplysthet og høyere bevissthet. Gro sa noe om at det var den lille primalhjernen våres som jobber når vi er i automatgiret.

Jeg må prøve dette ut i større grad enn bare denne uka. Det som faktisk skjedde etter at hun avbrøt oss i de viltre, uanstendige friskrivingsteknikkene våres var at jeg pløyde gjennom alle de snodige krusedullene mine. Plutselig kom ord som "renessanse" opp, og "skulle du ikke" og "fordi" Mulig øynene mine er flinkere til å juge for hjernen min enn det hånda mi er, men jeg syntes det var gøy.


Tester ut transeevnene mine på nytt i morgen, nå må jeg prøve å lage tolv tekstbolker med barnelitteratur.