Fyllepennvenn

I går skrev jeg et usammenhengende brev - ja, pennespiss med blå blekk mot linjerte ark, hele fire A5 sider med noe fra primalhjernen som på en besynderlig, kanskje litt tragisk måte lager mening på både det metaforiske, sjelelige og konkrete plan. Det fungerer. I motsetning til mye annet jeg har skrevet på og deretter destruert etterpå. Desverre er det et avskjedsbrev, et brev om løse kapitler og beundring, ord om min opplevelse av hvordan det hele gikk til (fyll inn resten selv mister eller bytt ut alle "jeg" med "meg" - jeg er arrogant nok til å tro at det vil passe deg også, jeg antar at du, på lik linje med meg, har gått gjennom disse stega mangfoldige ganger før og dermed vil ha forståelsen for hvorfor jeg er som jeg er og du er som du er, ikke hvorfor det ble som det ble - nødvendigvis)

Det fine med å skrive med blekk er at jeg ser at jeg ikke er ufeilbarlig. Noen ord har jeg skrevet feil. En "t" for mye. Overkrysskrussedull. Ikke pent. Uskjønt. Skjønnsskriftslærdommen gjort om til mine egne, litt krokete, skeive og fryktelige små bokstaver. Hadde ikke arkene vært linjert kunne man lest brevet på tvers. For sånn skriver jeg; legger arket sidelengs og lar det gå. Alltid med feilende talent for å skrive rette setninger. Perleradssetninger. Jeg brukte til og med et banneord. Tror jeg. Om driter er banneordsdefinisjonen verdig.

Pennen var egentlig alt for tjukk og blekket så gjennomtrengende (eller papiret så tynt) at det ga gjenskinn på baksiden. Det var derfor det ble fire sider. Og ikke to. Jeg leste ikke over brevet som jeg pleier. Jeg tenkte at det bare ble sånn, et øyeblikksbrev, akkurat som alle de andre tingene jeg har måttet absorbere i det siste kom det ut på samme vis. Jeg har følt en viss uvilje, jeg innrømmer det - det er ikke sikkert brevet fikk den verdigheten jeg følte jeg ga det der og da, men faktisk er jeg ikke usikker på noe som helst akkurat nå, jeg er ganske sikker på at det ble mer enn godt nok. Blanco finnes ikke når man er ridder i rust.

Det gikk ganske greit å kjøpe konvolutt og frimerker til brevet også. Kopisentermannen er en hyggelig mann. Lurer på om han noen gang tenker over hva det egentlig er han kopierer opp når en forfatterstudent kommer med en bunke papirer. På om han leser dem. Kanskje ikke. Forfatterstudiet i Bø har eksistert i mange år. Han er sikkert lei av å lese tekster som bærer potensial eller dynger med dritt. Hadde jeg blitt også. Jeg synes det er godt gjort av ham, å være så serviceinnstilt og medgjørlig når sånne som meg stiller dumme spørsmål - ser på plansjen med oversikt over hvor mye et kopikort koster. 20 kr tror jeg, pleier å glemme det selv vet du. Blunk. Smil. Mitt eget smil i mellomrommet mellom midnightbluelua mi og skjerfet. Men det var frimerke jeg skulle ha. Kanskje han egentlig drømte om å bli redaktør. At han egentlig ville åpne forlagspostkassa, dra ut en brun, novemberkald konvolutt og legge manuset foran seg på desken. Lese noen sider. Slippe den gule markeringstusjen med lyden av plast mot skrivebordsunderlag, holde det opp foran seg og myse mot overskriften, kikke ut på ei grå Oslogate fra vinduet og bli enig med seg selv - gå bort til kopimaskinen, trykke på den grønne knappen og la ett bli til fire. Hvem vet.

Så det gikk så greit å poste det òg, egentlig. For det var bare frimerkene jeg skulle ha som sagt. Brevet vil være fremme på torsdag. Hvertfall.

Jeg er ikke spent på hva du synes. Jeg sitter ikke og håper på at du vil sende meg noe svar. Jeg trenger det ikke. Jeg trenger det ærlig talt ikke. For meg er du det jeg har gjort deg til, uavhengig av hva slags innvirkning du har prøvd å gi.

Midnightblue.