my november.

Hodet mitt mangler ord, tastaturet treffer ikke nerva - ikke at jeg har prøvd så iherdig heller og jeg føler jeg drar gjennomsnittsflinkheten til forfatterstudiet i Bø ned noen digre hakk ved å være såpass sliten og etter hvert gretten at jeg dro fra Grenland Friteater i dag tidlig etter å ha ligget i et knokkelkaldt rom med et vindu som oppførte seg som om det var åpent selv om det var lukket og to yttervegger som må ha hatt hull da vindkastene utenfor klarte å trenge seg gjennom dyna mi.

Nok sagt; ingen suksess. Skal jeg bli frisk må jeg nok bo i Bø.

Bladde litt frem og tilbake i telefongalleriet for å se om jeg kunne finne et bilde som kunne inspirere til et skrivera men det slår meg at jeg har vært i ulage helt siden slutten av oktober og at etterslepet har fulgt meg helt til nå. Bare se her.

Jeg ble skremt av at firefoxen min plutselig har begynt å bli litt personlig i sine feilmeldinger. Syntes synd på firefoxen min.

Jeg er ikke så flink til dette med følelser, så jeg syntes det var på sin plass å avreagere litt med en agentpistol kjøpt på lekeland.

Istedenfor å se ut som en dust på Halloween.

Eller kle meg ut som billig.

Endte jeg opp som det her.

Vet ikke helt hva jeg skal si til min feilende logikk og sans for fornuft. Men jeg er nå en gang den jeg er. Selvransakelse. I'm gettin' there.

*

Uansett så er det ikke bare jeg som har en ugle eller to å plukke med selvbeherskelsen. Dette bildet er tatt fra doen - mens jeg satt der blinket det i svart fra noe som lignet en kork, jeg ble selvsagt nysgjerrig og fant ut at jeg må ta en prat med romkameraten min.

Dette er heldigvis ikke henne men en figur fra filmen a serious man - en av mange filmer jeg har sett den siste tiden.

På min splitter nye tv-skjerm med tommer som oppfyller enhver manns penisforlengerkompleks.

(spesielt fordi skjermbildet som er avbildet her viser - ja, nettopp, mannemannsporten nummer én)

For å ha råd til herligheten jobber jeg fortsatt på Mix. Der finnes det snikpølser.

Som har satt sine dype spor i mitt lettpåvirkelige, kreative sinn og dermed resultert i det dramatiske dramastykket kalt "bare hørt om" som aldri noen gang vil bli fremført på en scene. (min tilbaketrekning fra Porsgrunn i dag, remember?)

- noe som er så trist at jeg må avreagere igjen, bytte ut krampegråt med påfunn og tukle med Guris appelsiner.

Er jeg fritatt for dårlig samvittighet ovenfor manglende prestasjonsevner verbalt og skriftlig, eller må jeg rett og slett bare skjerpe meg? Neste nummer: Sabrina skriver "november continued", forhåpetnligvis billedløst og med håp om ny, frisk desember.