Det er sånn det funker. To horisontalstreker, to vertikale, et svare strev med å få alle fire til å møtes i det perfekte rektangel - hun er ustø på hånda, skynder seg for å fullføre siste strek.Hun burde vite bedre. Hun burde vite at man holder ikke krittet på midten, da knekker det, om man presser for hardt. Selv den minste lubne hånda med håndklerynker når lillefinger og håndflate presses sammen for å forsterke trykket mellom kvistpekefinger og sugetommel klarer det. Å knekke det tvert av. På midten. En porøs konstruksjon kalkstein knekker på midten, sprer et lite vift av hvitt støv over en lubben hånd som har stoppa opp, trykka den asfaltslepne enden ned i bakken, lagd en kornete sirkel, et omriss fra ei mordscene på en skolegårdsplass. Den brukne ryggraden ligger ved siden av de sammenkrølla tærne, våt sommerjord under tåneglene - hun sitter på huk. Har stoppa opp. Hørt etter. Det ringte ikke inn likevel.
Det vet alle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar