når berømmelsen går deg til ordet;

Jeg ble overrasket, mildt sagt. Tikketikk. 3 meldinger i innboksen. Åpner den første, skjønner ikke - åpner den andre, tenker okei.., åpner den tredje utbryter herregud (ikke så høyt, bare sånn at herregud'et fikk en rund, dump klang i kakaokoppen min) Jeg drakk de siste slurkene, sugde til meg sjokoladebunnslammet ved å sette koppen i 90 graders butt vinkel til nakken, brukte tunga - lot den gli ned innsida av porselenet for å lepje i seg de siste dråpene. Sugerørslyder med sammenkrølla tunge og to skjelende øyne mot midten av koppen. Må ha sett ut som en mongo. Kakaobart? Whatthefuck. Tre meldinger liksom. Begrensingens kunst må være et sted under en stein under en værherja lyngbusk under den golde vinterørkensola i Sibir. Jaja. Hyggelige tilbakemeldinger. Skal jeg svare?

Pause.

Lang.

Vi snakker timer.

Jeg kommer hjem, skuldersår, sulten, alltid med en og annen sms på vent. For kaldt på fingra til å svare når man går opp Breisåsbakken - selv med hansker blir jeg nummen i fingra (bæreposehåndtakene stopper blodtilførselen, når jeg får av meg hanskene må jeg massere dem forsiktig, fingrene altså - hanskene biter jeg av meg, med varsomhet så de for guds skyld ikke faller av så jeg ikke kan sende en melding!)

Kokkelerer. Svinekjøtt, chillipestokesamdressing, rosenkål, halv paprika, en potet. Vitner om stumme tjenere i fryseren, har ikke trua på at dette smaker, jeg stenger dem inne i frysekottet igjen. Kom ut en annen dag. En god dag. Telefonen vibrerer. Jeg stikker hodet inn i potetdampen og lurer på om dette vil ta kverken på de enormt store og svarte hudormene mine, om dampen vil åpne huden for utklemming og skvising og føre meg fem steg nærmere reklameplakathuden. Æsj. Ikke over middagsmaten. Ikke noen gang. Faen ass. Telefonen min blinker som en liten satellitt. Svakt lys blir til sterkt lys, på midten av tastaturet, navigeringsknappen, før den blinker sterkt og dør av at lyset dempes og blir svart. Før den begynner igjen. Min egen lille satellit i Sabrinas Egounivers med ganske ulogisk plassering med tanke på at den sjelden flyr eller svever. Bare ligger der. På kjøkkenbordet. Blinker inn strålekoder i hjernen min, ganske tålmodig og irriterende stille. Jeg har da satt den på vibrasjon når den er innstilt på lydløs. Det er nesten så jeg blir hatsk og paranoid. Den kan være det perfekte spionasjeredskap så titt og ofte det er trafikk på den, så ofte som jeg ikke skjønner hva som går av den - av og til mistenker jeg at jeg blir avlytta, servert informasjon jeg ikke burde ha hatt eller bare rett og slett får inn signalene til ALIENS. Men. Neppe. Ja, det skulle de likt, tenker jeg! tenker jeg. (Kommer an på avsenderen) Likevel gir den meg stadige hint om at etteretningsboksen er beriket med noe nytt. På tide å lese dem igjen, gi tilbakemelding, på meldingene altså, årsaken til at den ligger der som en halvtent og uforløst lysdiode.

· · · — — — · · ·

for helvette!