Seemingly happy:

De holder hender holder tankene ordene hodene til hverandre med allerstørste forsiktighet før kveldshimmelen skifter farge som den etter hvert vil gjøre for alvor over det de begge håper på, kommer til å se annerledes på fordi de ikke vet hvem de er for hverandre når de treffer bestemmelsespunktet, eller alle de andre de vil møte og ikke kan slippe taket på selv om de fortsetter å være menneskelige i restene av dette ukuelige håpet som holder dem sammen og presser tyngden av hjertet ned mot bunnen, deres felles vilje vil slipes ned til glatte sklisteiner, ikke ønske å gripe tak etter noe annet, drive vekk fra hverandres hender hverandres hoder hverandres - selv om de ønsker så sterkt å kunne fortsette uten å tenke alle tankene som treffer når gresset blir vått om høsten og vinteren sprer bløte fostre over bakken - minner dem på søndagssakte ettermiddagstimer der de forakter hverandre i gjennomsiktigheten mellom blekkbokstavene i en papiravis og håper at sjela kan begynne å regne snart istedenfor å hente frem den ene forfektede øyeblikket der de satt med hendene, ordene, hodene samlet og noe trengte seg gjennom dem begge: streiftanken der alt kan skylles bort med en storm.