og det var jeg som skulle glidd over pekefingeren din; mykt og umistelig

Jeg så det på pappa. Han stivnet til da han fikk øye på den. Jeg hadde sett den før vi gikk inn i venteværelset og ventet bare på at han også skulle reagere. Jeg lente meg mot døra og la hodet mot glassruta, forsiktig, ikke for å avsløre hva som gjemte seg bak ved å gjøre stort nummer ut av å klaske hodet i ruta, bare sånn fordi det ikke var andre steder å plassere hodet, eller kroppen for den saks skyld. Venteværelset var fullt. Og pappa stod der ved siden av og kikket på meg med hendene i lomma hva feiler det deg, lille venn sa han med pappablikket sitt hvorfor blir du ikke bedre? De etterhvert femtiårgamle kinnene hans med skjeggstubber på så plutselig veldig slitne ut, lang dag, skygger i globallinjene i øya - han har blitt så tynn. Uthult. Jeg følte meg ikke så veldig stor selv. Han kikket ut i venteværelset og smilte til den lille lubne giganten som het Thomas. Thomas, sa moren, ikke røre - nei ... nei, Thomas, la den ligge på gulvet. Thomas som ikke lot noe ligge på gulvet men stavret seg rundt på gulvet med beina i hjulvispbevegelser; nesten alltid på vei til å snuble i sine egne babyfete lår. Pappa smilte og synes nok Thomas var søt. Også kikka han på meg igjen etter en stund når mammaen til Thomas ble sur. Jeg fikk enda mer vondt i brystet av å stå sånn med strupen i svai - med hodet lent mot glassruta. Pappa sukka i den kaffebrune kåpa si som om han nettopp hadde innsett at vi måtte vente en stund. Stående. Kikka rundt seg som man ellers pleier å gjøre når man liksom har registrert alt i et rom, saumfart alt fra gulv til tak, plassert menneskene og funnet bladhylla lite interessant - og blikket hans gled forbi hodet mitt og inn i gangen på andre siden. Han ble stående og kikke inn glassruta. Profilen hans ble grå og gusten i det pissgule lyset fra taket. Dypere skygger ved globallinjene. Jeg så den jeg òg, sa jeg uten å snu meg for å se en gang til. Vet at vi begge tenkte over muligheten av at heisen som stod i gangen tre meter bortenfor oss hadde tilhørt mamma en gang, at vi tenkte litt lenger enn vi burde, at vi falt litt bort fra hverandre selv om vi tenkte de samme tankene.

Savner deg.