standing.

small.  

Jeg er tøffere i trynet enn jeg er i kroppen. De to siste ukene har vært tunge. Aldri opplevd lignende. Tror aldri jeg har vært så tappa, kraftløs og utmattet før. Et øyeblikk trodde jeg at jeg skulle bryte sammen i et hjørne og bare grine fordi det virket så uendelig. Og det gjorde jeg nesten, hadde det ikke vært for noen hvite ark med kaotisk skrift på, en superheltpappa og vegger tangert med stemmer, lyder når jeg ikke fikk sove og litt god familiekjærlighet. 

Jeg kommer meg nå, merker det - i dag våkna jeg og hadde ikke så vondt i brystet.

Alle tror jeg er stressa. Jeg tror jeg lever ut alt jeg har hatt på innsida i årevis. Sånt må til. Om det gir seg utslag i flere autoimmune sykdommer og kroppslige skavanker er det okei, så lenge jeg slipper å føle meg som en kronkødd ovenfor andre når jeg kjefter og bjeffer og speller hard fordi jeg ikke kan annet fordi det er min måte å verne om meg selv på.

Jeg er heldigvis ganske flink på selvmedisineringa (andre kaller det rastløshet) og kom meg ut på gåtur både i dag og i går. November har vært ordentlig november i dag og ikke november med etterslep av solrik oktober - ikke at jeg føler jeg kan klage, men høst som også er guffen gjør meg glad. Det er noe ved det å kjenne prikkingen i henda når man varmer dem i varmtvann og at man må kna føttene til live igjen mens man gjemmer seg i hjørnet av sofaen etter en gåtur. Så det så. 

Jeg har ikke gjort noe fornuftig i hele dag og kommer til å fortsette slik. Kanskje resten av uka. Jeg vet ikke enda. Nytter ikke å trave rundt på høgskolen når jeg blir akutt svimmel av at jeg reiser meg fra sofaen eller ikke kan ligge ordentlig på sida fordi det presser brystbeinet på kjipe måter. 

Ifigeneia, Hippolytos og Phaedra hadde kanskje økt presset ytterligere tror jeg.

Jeg fortsetter nok med å lese meg gjennom Lolita og nyte fordelene ved å være hjemme helt til doktordamen kan fortelle meg hva i helvete det er som har tatt plass i kroppen min;

julebrus

matskap

selskapssyk katt

og ro.