å, som jeg savner.

Det var den tida jeg hadde en rød, litt kort genser som avslørte den vaflete fjortismagen min som virkelig ikke likte hvordan miss sixtybuksa skar seg inn i kjøttet rett under navlen. Jeg husker at jeg var ca venneløs også, at jeg nettopp hadde lært meg hvordan jeg brukte en eyeliner og var i stand til å kaste bort 106 kroner på ei flis av en øyenskygge bare fordi den var fra Estetihque og at jeg tygde mye V6 freshmint-tyggis fordi pappa tok det med hjem fra jobben - og jeg hadde så jævla mange skjeer med nesquick i melka at det er et under at jeg aldri ble større; jeg drakk ikke melk, jeg drakk sjokoladegrøt.

Alt dette er egentlig bare digresjoner for å gi dere en følelse av hvor ille det egentlig stod til med meg på den tida. Men jeg savner følelsen av å ha gud som var glad i meg, tidskiller no. 1 og selvtillitsbooster'n i stua, trygt plassert i en skuff så ikke lillesøster skulle krimskramse med den når jeg ikke var hjemme (dvs, skolen, ellers var jeg jo alltid hjemme)

Min kjære playstation. Min litt store, ikke alltid like samarbeidsvillige playstation og mine kjære tre spill.

Spyro:

Rayman:

Crash Bandicoot:

Jeg innser at jeg var en ganske trist liten jente. Sånn summa summarum. Men jeg liker nerdfaktoren jeg hadde. Hvor ble det av kvisetrynet og de progressive brillene? Oh, wait. Brillene unnlot jeg å bruke for å opponere mot foreldra mine. "Jæjæ, jeg bli'kke blind av å ikke bruke dem hver gang vel?" og kvisene har kommet i senere alder.