vladimir nabokov og jeg

Jeg frykter ikke et lengre opphold, jeg skulle bare ønske jeg hadde fått mere ut av det å være så kraftløs, uttømt og skral, svimmel, skjør, porøs - nesten syk inn i korsryggen (det er der jeg kjenner det mest jeg har måttet rette på overmadrassen mange ganger da jeg har klart å forvri den, krølle den til, fått hjørnene til å krype ned mot midten av sentrum i mine gjentatte fosterstillinger) Og jeg tror jeg mangler tilstrekkelig med kjøtt og underhudsfett på utsatte plasser som nakke og ryggvirvler, samt hoftekuler - de har gnisset seg såre mot lakenet og jeg undrer meg over hvorfor jeg opplever større problemer med å innta fettholdig kost? Disse dagene har desverre ikke fått meg til å endre mening; maten min er slettes ikke mat, måltidene har jeg inntatt med største forsiktighet, jeg har tygget biter av hvitt og ristet brød med nesten religiøs overtro og tilnærming til barndomsårenes smakssanser, bare for å finne ut at det er ren ondskap jeg opplever - hvorfor ødelegge slike luftslott når jeg ikke engang vil spise?

Forventningene har skuffet meg. Tungen langs en koppekant og den stadige skepsisen til min kropps reaksjoner på inntak av tørt og vått ser ikke ut til å gjøre min frøken psykhe noen tjeneste heller. I et lite, nesten novembergrått øyeblikk med ryggen vendt mot vinduet til veien der spanske studenter veklset mellom å uttrykke seg på spansk og irriterende god engelsk i sin muntre konversasjon, knaste venstrehånden min inn i posen med ristede potetflak som om de var av det reneste gull. Gullgraverhånden min, en ganske tørr neve (av mange omtalt som kvinnehender med utsøkte pianofingre - men det må ha vært i et friskere år) grov seg inn i solsikkeoljet folie og hentet frem en skjelven neve potetflak. Jeg utfordret angsten, stappet dem inn i munnen og var glad jeg satt med ryggen til utenomverdenen mens jeg mesket meg på mest dyrisk vis, bommet litt på leppene så det drysset salt og potetflak nedover brystet,  presset resten av flakene ned i det enda mer uttørkede svelget før jeg skylte ned med dødt sukkervann. Jeg gjentok prosessen, flere ganger, så mange ganger at selv neven min syntes det var nok og krøllet sammen posen i en trist form; den hadde blitt overfalt, kvestet og kastet fra seg på groveste vis.

Et lite øyeblikk ble jeg redd, jeg følte en vanvittig avsky og angst for mine handlinger. Jeg la boken jeg holdt i min høyre hånd på den rutete plastduken og foldet hendene rundt magen. Om jeg hadde hatt en mor skulle jeg ønske hun var her nå, eller at jeg var det som var bak hendene hennes når hun engang måtte ha holdt hendene slik i et forsøk på å trøste seg selv, prøve å avgjøre om dette var et tilfelle av nødvendig onde, spent på utfallet.

Jeg vet ikke hva jeg ventet på. Meg bekjent kan ikke mager snakke. Mitt abdomen var skremmende tyst og mitt indre følte heller ikke noe særskilt behov for kroppslige ytringer eller tegn; et trykk i brystet, et kort og bastant knip i mellomgulvet, ingen knurring eller følelser av bobler i full virvel fra ryggen og rundt i overkroppen. Boka lå med margen ut, lyste så blodrødt og dunkelt i gjenskinnet fra lyset på kjøkkenet. Enda godt jeg ikke kastet den fra meg, tenkte jeg og fryktet ikke et lengre opphold, bare brudd i stillheten.