jeg rakk deg ikke,

- du forlot oss i dag tidlig med pappa ved din side helt til det siste.

Finner ikke ordene jeg, mamma, men jeg savner deg nå.

nostalgi.

Lille Larve Aldrimett, deg hadde jeg glemt. (Takk google som pyntet fonten med deg i dag)

sub rosa

Om å ikke ville våkne.


Et fortsatt uferdig soverom. Et billig halvt gardin, slitt sengetøy og uvaskede vinduer samlet seg foran øynene mine i en slags kitcsht "god morgen". Jeg likte det. Mest på grunn av lyset som snek seg gjennom gardinglippen og ville slippe gjennom eksosrutene mot gaten. For å nå meg og det søvntunge trynet mitt. Jeg sover egentlig ikke, hviler med bevisstheten på utsiden. Jeg kikket på en henslengt arm. Min egen. Lukket øynene og skulle ønske dette var en varm, klam sommermorgen og at jeg kunne ta meg fri hele dagen. Krype inn i noe som sitter behagelig på kroppen, knyte sammen skolissene med ekstra styrke (joggeskoene har gått sitt og trenger litt hjelp) lime hodetelefonene til hodet, drikke et stort glass med isvann. Så kaldt at det gjør vondt å drikke. Og så gå ut. Kunne gå gatene mot promenaden i blinde, kjenne valgets kval idet jeg kan gå rett frem eller opp i åsen. Uffe meg over at jeg glemte noen penger til en kaffe på paviljongen og velge elven istedenfor. Glede meg til å kjenne løvtaket omslutte meg og at sommermorgenes solstråler skal knitre i huden når jeg kommer til stykket av veien med litt skog. Vite at når jeg skal gå hjem vil jeg måtte se ned i bakken eller senke skuldrene og heve ansiktet og la lyset treffe panna som en god meteor. Knuse stress til små svetteperler. Slippe å tenke på at det finnes noen andre enn bare meg denne dagen, i dette øyeblikket, denne følelsen. Ikke ha noen familie, ikke ha en mor og far, ingen lillesøster eller kjæreste, ikke ha noen å måtte ringe til, følge opp, noen tak å ta, flytteesker å fylle enda en gang, ingen frihetsberøvelser i tankene, ingen frihetsrøvere i virkelighet. Ingenting. Kanskje ikke meg selv engang.

Bare en kropp, to gåsko, et salig flir og sprengte trommehinner.

Så god morgen, kjære vår. Hverken du eller sommeren vil bli som før.

(ikke før etter at "før" har blitt definitiv historie og jeg har skapt nye, vanlige begynnelser uten slutt)

massive bereavement

Jeg kan ikke la meg affisere av korttenkte egotutere lenger. Jeg er blitt en stor egotuter selv nemlig, som er litt avhengig av - og trenger en viss fingerspiss med forståelse for mine humørvridninger og ganske så irrasjonelle konklusjoner i saker som i utgangspunktet skulle ha vært og er (i en perfekt verden) absurd lett å håndtere.

Jeg har prøvd så inderlig i dag. Ingen har prøvd for meg. Det har snarere vært tvert om, alt sammen når det kommer til "dere andre". Diderre. Men dere vet det ikke engang, at jeg kan finne på å få fekale brekninger av at dere mener tv-programmet er kjedelig og konkluderer med at alt i alt, var dette en dårlig mandag. Ja, jeg synes nok synd på meg selv - og det er synd på de som ikke forstår at jeg ikke forstår meg selv akkurat nå. Det er nemlig ikke jeg som er offeret. Suggasabrina.

Jeg vil ikke ha forståsegpåblikk eller møte fornærmelse. Jeg vil at noen skal skjønne at det å kunne la meg være den som slipper å måtte gå hjem hadde gjort veien langt kortere å gå.

met morbid again today.

6 grader og amore.

• Mamma og pappa, Gjerstad og Nielsen blir Fru og Herr, Konelone og Gubbelubbe, gift om De vil, neste lørdag.

• Til min store glede viser langtidsvarselet at gjennomsnitttemperaturen vil ligge på ca 6+ hele neste uke.

God fredag.

"then the clouds will open for me"

My guy is a tad transcontinental, but it keeps me enchained, watch an old black and white movie - Fred and ginger are too sentimental, crying in shame. I don't want to be forgotten, I can't be alone, so don't you dare leave me. It's like coming home to a skin that has died. Human voices like a drum and they're looking right through me. Scatter the ashes one more time for me,

one more time for me.

My guy is a tad too ornamental, when he's frozen in space. Cut your eye far to me. A covered carcass is too elemental, caught underneath a subway. I don't want to be forgotten, I can't be alone, so don't you dare leave me. It's like coming home. It's a skin that has died. Human voices like a drum, and they're looking right through me. Scatter the ashes one more time for me, one more time for me.

Trans-likened, twisting my ankle, doing the grave dance Narcotic?
Yes please, I'll have a sample. Riding on my very last chance. Then the clouds will open for me. Gonna meet my jesus christ. I see history playing before me. For pleasure and passion you play the price.

Sadness, the name of the spike that took me - I'll make that's all. Like some raging, hard, horny mephistopheles. Who came for my soul ..

bånnskrapt rakafant.

- og verre vil det nok bli, men fire hjerter gleder seg og det er det viktigste.

For denne helgen må det legges planer for neste helg/flyttehelgen. Jeg må begynne å måke snø utenfor døren min allerede på mandag, om ikke en diger varmelampe plutselig skulle finne på å henge fra takrenna og smelte bort den meterhøye snøkanten som ble levert fra taket i rasfarefart. Eller sola skulle bestemme seg for å komme i vår-og sommermodus. Med andre ord; det blir nok måking, sannsynligvis med overhengende fare for hjerteinfarkt da det er plussgrader å merke i lufta. Kan ikke drive med halsbrekkende kjøleskaps-komfyr og vaskemaskinløft ved å skli på høye snøkanter og deise inn i hundre år gammelt treverk nå. Dessuten blir det en umulighet å komme seg ut med flytteesker, sprekkeferdige søppelposer og annet av interiør da døren til leiligheten minner om en hobbitrekvisitt fra innspillingen av Ringenes Herre. Ergo, jeg må ta spaden og bannskapet fatt.

Jeg har utviklet en sterk avsmak for flytting.

Skulle ønske det fantes flyvende tepper med GPS, kunstig intelligens og mekaniske armer som kunne gjøre jobben for meg.

wrap your lips around your head and slowly blow yourself away.

Igår kunne jeg ha gjennomhullet noen med det flisete skaftet på en piasavakost. Hadde jeg møtt en fullblods masochist med hvite flagg og klarsignal hadde jeg ikke nølt.. Men det var igår. I dag merker jeg fortsatt et snev av skremmende smal tålmodighet og håper at jeg fortsatt klarer å telle til hundreogtjueni - baklengs, om noe skulle oppstå.

Det er lett å forklare hvorfor jeg har vært og er enpsykosomatisk rovmorder i søt forkledning: Jeg drømte noe natt til tirsdag jeg gjerne skulle vært foruten. Detaljer vil jeg ikke gå inn på her, men den delen av meg som aldri blir voksen og fortsatt håper trengte seg frem med sentrifugalkraft og jeg mistet kontakten med det indre da jeg våknet. Klarte ikke helt å innhente meg da jeg skulle møte dagen. Det henger vel fortsatt litt i. Dessuten var jeg skremmende nær å kaste opp og besmitte hele kontoret med skjøre nerver da jeg hadde noen rimelig intense timer igår - MEN, min innsats hadde gledelige utfall. Det var de syv timene verdt. Tilnavnene jeg ga meg selv igår kan fjernes nå.

Selvmedisinering à la kroppslig balansekunst på det lokale treningssenteret skal finne sted kl 19:00. Frem til da skal jeg gi skjermen, tastaturet, de hemmelige og en kaffekopp alt av målrettet og konsentrert Sabrinaenergi.


- det er forresten bedre å hytte neven mot månen enn å hytte neven mot seg selv.

urokkelig.

Jeg skulle nok hatt navnet Sabrina Suveren Uflaks.

shit!

Dette kan bli helt vanvittig. Kryss fingrene for meg, og lykketreff såvel som tilfeldigheter ..

relieve the pressure. somehow.

Jeg burde ikke, men som med alt jeg ikke burde ha gjort og angret på, og alle de gangene jeg har løyet for meg selv og sagt "aldri mer" - min intelligens og sterke intuisjon på trass. Jeg måtte bare. Jeg måtte bare lese ferdig bloggen til Regine Stokke, om hennes kamp mot leukemi. Jeg måtte bare lese om SK, en ung mann som døde fra sin kjæreste og sitt barn. Jeg måtte se siste episode av "en mors døende dagbok" forrige søndag. Jeg måtte klikke meg inn på linken "2 år mamma, men jeg savner deg bare mere og mere". Snakk om å gå inn for å ta en sniktitt i andres misere.

Og enten har ting gjort seg til syne, eller så har jeg selv åpnet øynene. Som ved at jeg for første gang noensinne så et gravfølge ved Metodistkirken der jeg bor. Det var faktisk helgen etter beskjeden. Rart. Ukurant plassering av en kirke, nesten midt i veien med eksos og rushtrafikk. De sørgende måtte presse seg inn mot kirkeveggen for å ikke selv finne døden den dagen. Jeg overhørte også en samtale på bussen ikke mange dager etterpå mellom to skoleungdommer som skulle i begravelse. "Fyfaen, jeg er så sinnssykt sulten. Håper ikke det tar lang tid" Jeg lurte litt på hvem som hadde tatt kvelden. Da jeg gikk tur med mops etterpå, hørte jeg kirkeklokkene presse ut de siste dråpene av et farvel.

Og jeg er ganske sikker på at det var Gyldenløwes siste tilstedværelse på overflaten jeg hørte da jeg gikk mot togstasjonen på lørdag også. Det var iallfall lett å tenke tankene sine dithen. Samme dagen fikk jeg beskjed om at en venn hadde blitt pappa for andre gang til en stor liten jente. Og gårsdagen var dagen for dåp for min kjærestes bestevenns barn.

Da jeg hørte den umiskjennelige klangen av kobber mens jeg gikk i snøen begynte jeg sågar å smile litt, selv om alt har vært så trist den siste tiden - både tydelig og utydelig. Det er vel nå jeg kan begynne å lure på om jeg kanskje er i ferd med å tippe i feil retning, men slik livet og tilfeldighetene har farget livet er det ikke noe nytt at jeg opplever slike symbolske begivenheter eller at motsetninger kommer til syne i kaoset. Likevel har jeg et avslappet forhold til død. Det jeg ikke takler så lett er savn. Du kan ta på noe dødt, det er rundt oss hele tiden, det livløse - en gråstein. Men savn er en snikmorder.

fra spøk til AG3

What is the difference

between a lemon and a white elephant ? The lemon is yellow.

lårkort og høye hæler manøvrerer jekketralle med fiskesklo inn i traileren sin.

Om kvinnedagen i et slags "forresten".

Jeg holdt på å gulpe morgenkaffen opp i nesen da kjæresten min la hånden sin kjærlig på låret mitt og gratulerte meg med dagen. Er han usedvanlig nesevis fordi jeg har gjort noe tåpelig eller har jeg BURSDAG og glemt det selv? Nyhetene rullet over skjermen. Ottarfeministene, blandet drops alders- og fargemessig, morgenkvikke og ikke fullt så kvikke kvinner på skjermen som strammet knokene hvite over et skremmende amatørmessige bannere. En eller annen kvinne som fnyste av Siv Jensen og et eller annet utsagn hun hadde kommet med. Plustelig spolte jeg tilbake til gårsdagens meningsutveksling mens vi så på nyhetene. En kvinne som mente mye sprøtt. Segregasjonen starter ved at spedbarn blir ikledd farger som er tradisjonelt for kjønnet? Hva i helvete.. For en nedslående banal ting å hefte seg ved. Fokus utover, takk. Jeg synes det er rart at de kvinner som måtte finne husmorstilværelsen attraktiv skal se seg nødt til å forsvare sitt syn, likeså at de skal dømmes for å leve med fortrengte komplekser fordi de hadde rosa prinsessekjole som barn. Jeg synes også det blir i overkant latterlig at kvinner skal bli like breibente som de er storforlangende (naturens gang) Man kan jo diskutere likestilling til man evolusjonen bestemmer at alle skal være regnbuefargede hermafroditter.

Det er ikke tiden for å snakke om fargevalg når man selv er i et svart-hvitt perspektiv. Jeg trenger ikke hale frem et lass av eksempler på hvor frigjorte og likestilte vi er her i dette landet. Det vet alle.

- så til alle furtefuriene der ute, ta litt bløsj i kinnene og smil. Vi har våres egen dag for svingende skurekluter!

Man skal ikke glemme historien, men man trenger heller ikke pirke på ubetydeligheter som man pirker på en manns manglende evner til å legge ned dosetet etter sine bimmelimske aktiviteter.

Jeg sa forresten takk til min snille halvdel. Han tenker tydeligvis mere på denne dagen enn det jeg gjør.

"selv om vi gjerne skulle vært banken din"

Jeg prøvde nettopp og sende et bilde til nettby med bilde av et lite mopsenurk for å få lagt det inn i dette blogginlegget (da jeg ikke usb-kabelen til mobilen for hånden) Jeg glemte å skrive "dagbok" i mms'en som kode, og tilbakemeldingen jeg fikk lød som så: Selv om vi gjerne skulle ha vært banken din, så må vi nok desverre melde at du har sendt meldingen til feil nummer. Mvh VG Mobil (denne meldingen er gratis:)

- Hallo? Jeg begynte først å rødme. Synes attpåtil det var en ganske frekk tilbakemelding. Jo takk, jeg føler heller ikke at jeg trenger å betale penger for å bli opplyst om at jeg er glemsk og imbesill i dag. No picture for this innlegg. Ikke noen fordypelse i hvor totalt intetsigende og teit jeg synes dette var. Jeg skal spise bort skammen. Tacosjøttbållehr og potetmos med grønnsaker. Takker tv'en for matpratinspirasjon.

(mOpsen måtte forresten få tre heftige dusj med spruteflaska da jeg satte maten på bordet for at jeg ikke skulle få et snyteskaft i potetmosen som også har vært rundt på ca trettito gule flekker i løpet av gåturen vi var på istad. Oppdrag oppdragelse iverksettes snarest.)

i can almost hear it too.

Leave me alone it's nothing serious Please close your ears And try to look away So you never hear a single word I say Come in my cave And I'll burn your heart away Come in my cave And arrest me for my mistakes.

karnevalet.

Karneval. 100 kontorister. 7,5 kgs diabetesbøtte godteri. Selvhøytidelighet i grus. På avdelingen: en eller annen goth, metaller med kjettingbukseseler, crossdresser-skientusiast fra åttitallet, polsk batgirl og jason uten machete. F a n t a s t i s k !

sirkus for usynlige elefanter.

Drammens Store Sønn er død. Poeten Triztan Vindtorn.

66 år gammel. 30 diktsamlinger etter sin debut i 1970.

Du hadde koden til muskelskapet.

Håper du skjøter regnbuene dine.

Med solbriller i tunellen.

du retter dine

himmelplommer mot krusningen

av altet

i et tordentrykk

som for å avstøpe

et bilde av

sanden mellom fingrene,

og de lengtende tungers tale

om fred.

Mine kondolanser.

gladnyhet.

Det nye - det som skal forgå og det som består: Mamma og pappa skal gifte seg.

Faenmæ på tide (var vel alt jeg hadde å si - etter tjue og noen års venting og et sjokkert "hva!?" som første respons på pappas tilfeldig henslengte kommentar over middagsbordet.) Jeg forstår ikke helt skikken, men jeg forstår verdien i det akkurat nå. Mamma har villet det lenge. Blir ikke noe stort, men sikkert fint og vemodig. Jeg er alltid uanstrengt med hensyn planlegging av klesvalg for den slags tilstelninger, men i dag fløt alt så fint at jeg faktisk prøvde en kjole lillesøsteren min mente ville kle meg da det selvfølgelig ble et emne. (Ok, jeg måtte gi etter for litt mas fra hennes side)

Den passet perfekt. Så nå gleder jeg meg litt ekstra. Håper de får tid for vielsen en gang våren er på gli - eller har vært det en stund. Slik at vi kan feire med å være litt ute og sanse sammen. Tror hun savner å komme seg ut. Jeg savner hvertfall å komme meg ut med henne.

Mamma var forresten ganske slapp i dag, men det holdt henne ikke fra å smile som en drømmende forelsket fjortis.

indolence is a delightful but distressing state; we must be doing something to be happy.

Det er menneskelig å reagere.

Jeg finner det best å skape en viss distanse. Det gjør jeg alltid. Lager to rom på innsiden: et stort for vakuumet og et mindre for føleriet. I en slags underlig bevissthet finner jeg en balansegang for å holde meg selv gående. Men jeg forsvant lettere i vakuumet enn i føleriet denne gangen. Jeg så meg selv mye mot en slags transparent med farger, bokstaver og tegninger som jeg holdt på avstand opp mot horisonten. Det kjipe er at det skinner igjen i trynet ditt. Og når du har stått slik lenge nok smitter det av og du ser deg selv i speilet som preget mellom linjene. Så jeg har hatt noen møter med meg selv, og jeg vet at når disse er avsluttet og jeg er enig med meg selv kan jeg godt finne på å spankulere rundt i solskinnsstøvler og være grådig på gode øyeblikk før jeg plutselig må innkalle meg selv til møte igjen. Men det får bare være, jeg har hatt slike møter før med annen angenda.

Disse dagers "need to be fulfilled" ser cirka slik ut:

• operasjon fremtidsnese: tenke på hvor fint det skal bli å begynne på skolen til høsten og ikke minst hvor mye én prosess kan ha å si for annen grunnleggende utvikling på sjelsplanet. (de to fluene i smekken og bagasjen i sekken)
• justere aktivitetsnivået: projisere jobbstress til kreativt stress - enkelte ting som kontortristesse er ikke verdt å kaste bort og genial hjernekapasitet på.
• avspenning: når hjernen min motsier fornuften og jeg er en muskelspent stressfurie - trening.
• mastercardvoldtekt: mangelen på speilrefleks gir meg søvnproblemer.
• utvikle samlemaniske tendenser: smilene, tankene og varmen fra deg, d e g og hvertfall deg, skal inn i det usynlige albumet med kursiv håndskrift.

Og i meg selv vet jeg at progresjon kan begynne med en liten vask for å gni vekk stygge skygger på kinnet, og jeg må leve litt etter de tre T'ene (ting tar tid) Jeg må forvalte meg selv godt skal jeg ha styrke nok til å være en del av alt jeg er og kommer til å bli.

janus

19 dager har gått. I 13 av dem har jeg ikke vært helt meg selv.

Lørdag var en grusom dag. Nydelig alene. Knirkesko i snøen, solskinn under øyelokkene og funnet av en død fugl. Ordlek: fredfugl. Fredfull. Nåja .. Alene som sagt. Å dra på besøk på kvelden rev skorper, selvfølgelig ikke med vilje. Plutselig fant jeg meg selv snakke om mamma, pappa og lillesøster som om alt allerede hadde blitt en vane. Punktum.

Virkelighetssjekk på kvelden ca 23:15. Massivt, kvelende og voldsomt.

Den sitter fortsatt i og jeg kjenner ingenting. Vet ikke om det er "fordi" eller "på grunn av".