Jeg finner det best å skape en viss distanse. Det gjør jeg alltid. Lager to rom på innsiden: et stort for vakuumet og et mindre for føleriet. I en slags underlig bevissthet finner jeg en balansegang for å holde meg selv gående. Men jeg forsvant lettere i vakuumet enn i føleriet denne gangen. Jeg så meg selv mye mot en slags transparent med farger, bokstaver og tegninger som jeg holdt på avstand opp mot horisonten. Det kjipe er at det skinner igjen i trynet ditt. Og når du har stått slik lenge nok smitter det av og du ser deg selv i speilet som preget mellom linjene. Så jeg har hatt noen møter med meg selv, og jeg vet at når disse er avsluttet og jeg er enig med meg selv kan jeg godt finne på å spankulere rundt i solskinnsstøvler og være grådig på gode øyeblikk før jeg plutselig må innkalle meg selv til møte igjen. Men det får bare være, jeg har hatt slike møter før med annen angenda.
Disse dagers "need to be fulfilled" ser cirka slik ut:
- operasjon fremtidsnese: tenke på hvor fint det skal bli å begynne på skolen til høsten og ikke minst hvor mye én prosess kan ha å si for annen grunnleggende utvikling på sjelsplanet. (de to fluene i smekken og bagasjen i sekken)
- justere aktivitetsnivået: projisere jobbstress til kreativt stress - enkelte ting som kontortristesse er ikke verdt å kaste bort og genial hjernekapasitet på.
- avspenning: når hjernen min motsier fornuften og jeg er en muskelspent stressfurie - trening.
- mastercardvoldtekt: mangelen på speilrefleks gir meg søvnproblemer.
- utvikle samlemaniske tendenser: smilene, tankene og varmen fra deg, d e g og hvertfall deg, skal inn i det usynlige albumet med kursiv håndskrift.
Og i meg selv vet jeg at progresjon kan begynne med en liten vask for å gni vekk stygge skygger på kinnet, og jeg må leve litt etter de tre T'ene (ting tar tid) Jeg må forvalte meg selv godt skal jeg ha styrke nok til å være en del av alt jeg er og kommer til å bli.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar