gladnyhet.

Det nye - det som skal forgå og det som består: Mamma og pappa skal gifte seg.

Faenmæ på tide (var vel alt jeg hadde å si - etter tjue og noen års venting og et sjokkert "hva!?" som første respons på pappas tilfeldig henslengte kommentar over middagsbordet.) Jeg forstår ikke helt skikken, men jeg forstår verdien i det akkurat nå. Mamma har villet det lenge. Blir ikke noe stort, men sikkert fint og vemodig. Jeg er alltid uanstrengt med hensyn planlegging av klesvalg for den slags tilstelninger, men i dag fløt alt så fint at jeg faktisk prøvde en kjole lillesøsteren min mente ville kle meg da det selvfølgelig ble et emne. (Ok, jeg måtte gi etter for litt mas fra hennes side)

Den passet perfekt. Så nå gleder jeg meg litt ekstra. Håper de får tid for vielsen en gang våren er på gli - eller har vært det en stund. Slik at vi kan feire med å være litt ute og sanse sammen. Tror hun savner å komme seg ut. Jeg savner hvertfall å komme meg ut med henne.

Mamma var forresten ganske slapp i dag, men det holdt henne ikke fra å smile som en drømmende forelsket fjortis.