Et fortsatt uferdig soverom. Et billig halvt gardin, slitt sengetøy og uvaskede vinduer samlet seg foran øynene mine i en slags kitcsht "god morgen". Jeg likte det. Mest på grunn av lyset som snek seg gjennom gardinglippen og ville slippe gjennom eksosrutene mot gaten. For å nå meg og det søvntunge trynet mitt. Jeg sover egentlig ikke, hviler med bevisstheten på utsiden. Jeg kikket på en henslengt arm. Min egen. Lukket øynene og skulle ønske dette var en varm, klam sommermorgen og at jeg kunne ta meg fri hele dagen. Krype inn i noe som sitter behagelig på kroppen, knyte sammen skolissene med ekstra styrke (joggeskoene har gått sitt og trenger litt hjelp) lime hodetelefonene til hodet, drikke et stort glass med isvann. Så kaldt at det gjør vondt å drikke. Og så gå ut. Kunne gå gatene mot promenaden i blinde, kjenne valgets kval idet jeg kan gå rett frem eller opp i åsen. Uffe meg over at jeg glemte noen penger til en kaffe på paviljongen og velge elven istedenfor. Glede meg til å kjenne løvtaket omslutte meg og at sommermorgenes solstråler skal knitre i huden når jeg kommer til stykket av veien med litt skog. Vite at når jeg skal gå hjem vil jeg måtte se ned i bakken eller senke skuldrene og heve ansiktet og la lyset treffe panna som en god meteor. Knuse stress til små svetteperler. Slippe å tenke på at det finnes noen andre enn bare meg denne dagen, i dette øyeblikket, denne følelsen. Ikke ha noen familie, ikke ha en mor og far, ingen lillesøster eller kjæreste, ikke ha noen å måtte ringe til, følge opp, noen tak å ta, flytteesker å fylle enda en gang, ingen frihetsberøvelser i tankene, ingen frihetsrøvere i virkelighet. Ingenting. Kanskje ikke meg selv engang.
Bare en kropp, to gåsko, et salig flir og sprengte trommehinner.
Så god morgen, kjære vår. Hverken du eller sommeren vil bli som før.
(ikke før etter at "før" har blitt definitiv historie og jeg har skapt nye, vanlige begynnelser uten slutt)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar