relieve the pressure. somehow.

Jeg burde ikke, men som med alt jeg ikke burde ha gjort og angret på, og alle de gangene jeg har løyet for meg selv og sagt "aldri mer" - min intelligens og sterke intuisjon på trass. Jeg måtte bare. Jeg måtte bare lese ferdig bloggen til Regine Stokke, om hennes kamp mot leukemi. Jeg måtte bare lese om SK, en ung mann som døde fra sin kjæreste og sitt barn. Jeg måtte se siste episode av "en mors døende dagbok" forrige søndag. Jeg måtte klikke meg inn på linken "2 år mamma, men jeg savner deg bare mere og mere". Snakk om å gå inn for å ta en sniktitt i andres misere.

Og enten har ting gjort seg til syne, eller så har jeg selv åpnet øynene. Som ved at jeg for første gang noensinne så et gravfølge ved Metodistkirken der jeg bor. Det var faktisk helgen etter beskjeden. Rart. Ukurant plassering av en kirke, nesten midt i veien med eksos og rushtrafikk. De sørgende måtte presse seg inn mot kirkeveggen for å ikke selv finne døden den dagen. Jeg overhørte også en samtale på bussen ikke mange dager etterpå mellom to skoleungdommer som skulle i begravelse. "Fyfaen, jeg er så sinnssykt sulten. Håper ikke det tar lang tid" Jeg lurte litt på hvem som hadde tatt kvelden. Da jeg gikk tur med mops etterpå, hørte jeg kirkeklokkene presse ut de siste dråpene av et farvel.

Og jeg er ganske sikker på at det var Gyldenløwes siste tilstedværelse på overflaten jeg hørte da jeg gikk mot togstasjonen på lørdag også. Det var iallfall lett å tenke tankene sine dithen. Samme dagen fikk jeg beskjed om at en venn hadde blitt pappa for andre gang til en stor liten jente. Og gårsdagen var dagen for dåp for min kjærestes bestevenns barn.

Da jeg hørte den umiskjennelige klangen av kobber mens jeg gikk i snøen begynte jeg sågar å smile litt, selv om alt har vært så trist den siste tiden - både tydelig og utydelig. Det er vel nå jeg kan begynne å lure på om jeg kanskje er i ferd med å tippe i feil retning, men slik livet og tilfeldighetene har farget livet er det ikke noe nytt at jeg opplever slike symbolske begivenheter eller at motsetninger kommer til syne i kaoset. Likevel har jeg et avslappet forhold til død. Det jeg ikke takler så lett er savn. Du kan ta på noe dødt, det er rundt oss hele tiden, det livløse - en gråstein. Men savn er en snikmorder.