så mye han må ha ofra for henne, tenker jeg og trekker teposen langs koppekanten, tar en slurk og brenner meg på leppene. jeg har lært meg å drikke te uten søtning. før drakk jeg te med flere t-skjeer sukker i, jeg overdreiv gjerne antall skjeer såpass ofte at pappa rynka bryna og ba meg spare litt sukker til de andre òg (hvis ikke måtte jeg begynne å kjøpe sukkeret mitt sjøl) etterhvert ble jeg fjorten år og lubben. slutta med sukker i teen da mamma kjøpe inn suketter og overbeviste meg om at det var like godt. begynte å tilsette melk i tillegg til de tre sukettene jeg hadde oppi. var fortsatt lubben. mamma sa det var melka. jeg bytta ut helmelk med lettmelk. seinere gikk jeg over til ekstra lett melk og plutselig tok hysteriet over - jeg drakk te med to suketter i istedenfor tre, jeg bytta etter hvert ut lettmelka med skumma melk - overbeviste meg selv om at four red fruits og tilberedelseprosessen ved å la teen trekke i tre minutter, tilsette én sukett og så lite skumma melk som mulig fortsatt ga meg smaken av mammas frokost-te. det funka så greit at jeg bestemte meg for å kutte melka helt. sukettene også. på bildene fra en sommerferie i danmark kan man se alle forhøyningene i ryggraden min.

jeg klikker meg formålsløst rundt på internett - hverdagsgrusomme tabloidnyheter, ubesvarte diskusjonstråder, blogger jeg forakter, ender opp ved min egen profil. folk snur seg mot hverandre om høsten, slipper taket på det de trodde var lykken i sommer, skriver oppdateringer fulle av halvfortvila sjølempatiske utsagn. se på meg, se på meg da. profilen min laster inn det alle andre driver med når jeg trykker refresh, triviell nysgjerrighet driver meg, ser henne oppdatere statusen sin oftere nå, letta over at den er fri for selvmedlidenhet, skuffa fordi jeg veit det vil forandre seg. alle forandrer seg om vinteren. kikker gjennom bildene hennes, kommentarene hun har skrevet for et år tilbake, husker henne - en løs hettegenser, stadig bleikere ansikt og et ansikt fullt av ønsker. se meg da, se på meg. finner hans profil ved å klikke meg inn på et av svarene til hennes bildekommentarer, det med et svart hjerte på. han ser snill ut. veit han er det. i hodet mitt forestiller jeg meg at han holdt rundt henne helt til hun sovna etter å ha grini seg gjennom kvelden, vært hysterisk og fullstendig irrasjonell ved matbordet, hikst og tynne håndledd opp mot halsen og mot ham. jeg tror han venta med å sovne helt til han visste at hun var i en dypere fase av søvnen slik at han ikke vekket henne om han plutselig kom til å snu på seg. jeg klarer ikke å la være å utsette tanken på at han at brukte all sin ledige tid på henne, skippa jobben for å hente henne når hun skrev meningsmetta tomme sms'er - at han elska henne så ekte og uten tanke for seg selv at han løsna grepet om seg sjøl, ikke orka å være egoistisk fordi det kunne tatt livet av henne, og at samtidig som han glei i ett med sykdommen hennes ikke skjønte at hun løsna grepet om han hun også. hun er totusentallet. selvstendighet uten styrke. jeg tenker på hvor oppmerksomhetssjuke vi er, hvor lite som skal til før vi feiltolker et signal og plutselig skal begå sjølmord fordi hele verden raser sammen i menneskehykleri og egenbaktanker.

jeg har blitt for godt kjent med meg selv. jeg gjør meg ferdig med profilen hennes, sletter den fra vennelista mi, legger en snus i leppa og kjenner den svi seg inn i tannkjøttet, trekke litt av den brente følelsen på overleppa inn i kraniet.

på tv'en diskuterte en gang om suketter kanskje var kreftfremkallende.

mamma er død og jeg drikker te uten kunstig søtning.

det vandrer over deg som en etterutsagt tanke; for du kan ikke gjenta det for deg selv med det samme tonefallet eller la det drysse ned tinningene, smøre halsen med vindustrekk, slippe takta i brystkasseduvinga når du går noen hissige meter eller la det sildre ut gjennom håndledda dine hvor genseren er for kort og fingra blir kalde av ropet. du må vente på henne. du må vente på henne.

bare sånn: sovne midt på dagen selv om jeg ikke er den som sover mer enn jeg må kan jeg sovne etter å bare ligge ligge ved siden av, stjele det stille og ikke ensomme i kroppen som sover fordi det er ro selv om bilene lager asfaltlyder og noen mennesker går forbi, ler og er på vei ligger jeg og hører uten å registrere hva de deler og synker ned i korsryggen mot det bløte bli tung og prøve ut den samme takten, skifte pusteretning og meditere sammen, inn og ut ligge ligge ved siden av, stjele det ensomme og det stille i ansiktet kan lukke øynene med memobildet av deg og kanskje våkne opp til det samme uten at det vil være en dårlig kopi

du må lukke øynene så de ikke blir våte

døra slipper ut korridorforvilla støvkorn. jeg venter på et gjenkjennelig ekko, lyden av tørre skosåler mot trappeflisene, uanstrengte trinn, de som ikke bærer på noe. jeg lurer på om jeg skal ringe på eller om jeg skal gå ned, typisk meg å møte folk jeg ikke vil prate med. de som aldri har stoppet opp og som plutselig tar seg tid - tar frem hånda, lar den gli mot skulderen min i saktefilm, bryter intimgrensa mi med et lett og kameratslig trykk rett ved nakken som om jeg var et lite kattedyr og spør meg hvordan jeg har det. eller de som ikke vet det, de som kommer fra parkeringa og småjogger opp trappen eller de som låser seg ut døra fra leiligheten sin og rekker å få øye på meg idet de snur seg for å gå mot postkassene - bryter ut i et bredt smil og sier hei med uanstrengt ansiktsmimikk, som om de ikke bærer på noe, jeg tror jeg burde gå ned.

halvveis fremme møter jeg ei dame som tydeligvis veit hvem jeg er. hun smiler som lillesøster gjør når hun blir trist over at jeg er så uempatisk men likevel synes at det er en av mine bedre sider. hei, sier hun. uanstrengt. hun bærer på en kasse ubrukte damebleier og sier hun skal komme ned til oss etterpå. orda smuldrer i strupen og jeg rekker ikke svelge unna før pappa titter frem mellom trappesprinklene og sier hei med dype hakk i panna. jeg smiler så jeg nesten griner og ser ned i flisene mens jeg tørker av beina og går inn. registerer gjenteipa esker, varmeteppet, en uåpna pose med vaskeservietter, kasser med elektrisk utstyr, løfteheisen, senga og jeg tenker på hvor ufint det er å gi sånt videre, beholder skoene på og spør om jeg kan hjelpe til med noe. pappa er rød i ansiktet og stresser med å finne morfinen. han holder den blå toalettmappa tett til brystet så haken hans bretter seg sammen mens han teller antall pillebrett og ubrukte resepter, skjelver så det nesten er synlig for alle andre i rommet, ser opp, smiler med kinnene og gir mappa til en mann som vil at han skal kvittere. jeg spør igjen. pappa har allerede kvittert og bøyd seg ned for å løfte ei eske. han gransker gangen og peker på varmeteppet før han løfter esken med en unaturlig svai i ryggen og går opp trappene. lillesøster glir frem fra hjørnet av stua. gjør ikke annet enn å se på meg som om hun nettopp stod opp, er uforberedt og totalforvirra. jeg tar varmeteppet i armene og prøver å unngå å møte spørsmålene hennes. jeg går opp trappa og møter damen som veit hvem jeg er. hun tar fra meg varmeteppet som om det ble for tungt for meg. jeg protesterer ikke, lar det gli viljeløst fra meg og får et anfall av behersket panikk. jeg står plutselig aleine i gangen som en syk skygge og må ta på meg selv for å bekrefte at jeg ikke er meg selv overflødig; flytter høyrehånda vekk fra den venstre, legger dem flatt langs lårene med klamme håndflater og prøver å bli jord - står der til jeg ikke tror jeg vil falle ut av balanse om jeg lukker øya.

4 grader fullmåne

jeg har landa nå. earth hallo, det er litt kjølig her, dessuten viser varselet at månen er full - var litt usikker da jeg kikka på den igår, den virket full, men siden varselet sikkert ikke bommer på sånt betyr det vel at jeg må til optikeren en tur snart. om jeg ikke kan leve med at ting glir litt ut av form når jeg ikke fokuserer eller anstrenger meg for å myse det inn i noe gjenkjennelig - eller kanskje kan jeg leve med at synet er flytende, det føles iallefall greit å vite at jeg ikke kom for sent i humøret til fullmånen. var ikke der igår. nå er jeg i modus. tuna inn på rette sporet. jeg har begynt å bli flittig; brukte halve stipendet på skolebøker man kan låne og en ny ryggsekk til å ha dem i da den forrige bestemte seg for å ryke i den ene stroppen en fredag jeg var fullastet av boksmat men ikke orket bli sur for det. bra timet. og så har jeg lånt en gul markeringstusj av naboen fordi jeg har seriøse planer om å sette meg på biblioteket og tusjstreke meg til ny viten gjennom noen hundre sider etter pensjonistsvømming til frokost. jeg har planer. mange. jeg skal ta bilder av tilfeldige folk i høgskolegangene òg. spørre dem hva middag betyr for dem. forhåpentligvis begynner folk å le og si noe helabsurd som gjør "5 på gangen" litt mer smidig enn vanlige enquêtes.jeg skal tusle innom den nye jobben min og kanskje bli tilbudt en softis til lunsj om russiske lena er der, hvis ikke leverer jeg bare film. fysiomannen skal også tøye nervene i armene mine; de som er ca lampeledningstjukke og ganske lange. jeg tror det er nødvendig å ikke planlegge så mye mer - bortsett fra kanskje en bedre middag og tindrende telys i vinduet mens jeg sitter nypleid og varm i lotusstilling mens jeg smiler over livet. tulla. jeg skal bare spise, lese, skrive lekse til mandag og legge meg tidlig. neste uke har vi prosa og de betyr at jeg har mye å lære.


jeg har hatt litt bildefattige innlegg den siste tiden og farger dette innlegget med noen fra en solrik morgen.

mine girlanderelefanter og hyttegardiner.

boka jeg skal fylle med noe fint.

og min veldigredigerte bjellefant.

nå skal jeg beskrive en leverposteiboks som noe vakkert.

fra hurramegrundt til hurratorpedo

natt til i dag (igår, lørdag altså) sov jeg med jevne åndedrag. det vet jeg, for jeg våknet med samme hjerterytme som den jeg husker sist før jeg la meg. kikket mot den lille stripa med morgenlys ved gardinene, så støvpartiklene sveve rundt som blunkende øyne og kjente at kroppen var dynevarm, nesten frekk mot høstkulda fra det åpne vinduet. tenkte at det burde ha blitt spilt en glad blueslåt - om det finnes, hvertfall en som synger om behagelig alensomhet, bare sånn for å gi beina mine mer enn solgult gulv å gå på. rolig tempo helt frem til jeg satte føttene innenfor kiosken. og egentlig orker jeg ikke nevne mer om det, det er en okei jobb, jeg så flere ting der som fikk meg til å tenke at når jeg blir vant til alt det nye, suset idet døra fra gata åpnes opp og den taktfaste printelyden fra tippemaskinen, kommer jeg nok til å skrive mye finurlig prosa ut av ansiktene jeg ekspederer.

jeg skal dit i morgen også, men jeg sovner nok ikke med jevne åndedrag i natt. klokka er snart to og jeg er spent som strengen på en nybegynnergitar. bobler i hodet av alt fra pølseserveringa i kiosken til det noget absurde intervjuet av hurra torpedo; jeg burde egentlig være glad som fikk så åpenhjertige karer til å servere meg røverhistorier på kameratpratnivået (desto mer vanskelig å få omskrevet det i et ordentlig inertvju) og at jeg så dem morfe fra en sofasløv trio til rødbelyste, hvitevarehamrende artister. show. show for alle studielånpenga.

men det har blitt litt mye for meg i det siste. merket fort at energinivået flata ut da de gikk av scenen og mangelen på lyd ga menneskene rundt meg stemmer. nesten uutholdelig, og selvfølgelig smeller en kar ned en annen og lager bråk og støtter mitt eget forslag om å traske hjem. så. jeg går hjem og etter noen småfunky opplevelser ender jeg opp hjemme med lysten til å se inglorious basterds, sette det på som nattahistorie og sovne. innser at det kanskje ikke er det ultimate avslapningsdroget. det er nesten så jeg vurderer å begynne med meditasjon eller noe, bare for å slappe av før leggetid. skulle kanskje ha skrevet ned intervjuet nå, nå som jeg kanskje er i den rette sonen. burde utsette det til senere/tidligere. prøver å finne noe ultrakjedelig å hvile øynene på men nekter å lese meg gjennom blogg.no lista. stresser med at jeg skal stå opp igjen snart.

trenger jevne åndedrag. drømmerikene er lastet med noe som begynner på: k.

det er litt slitsomt.

predatoraggresjon

 

han har store, fine mannehender med blodårer som buler når han blir varm.  av og til kan hun følge dem helt til de strekker seg over skuldrene og hun forestiller seg hvordan de legger seg som blå bekker over ryggen hans, graver dype pytter, fyller dem med koagulerende bunnfall som tvinger dem til å sno seg ut og inn av ryggvirvlene, finne hulrom i kjøttet, sirkle rundt lommer av lungeluft, stange mot stadig tynnere hinner hver gang han tar tunge åndedrag og til slutt sprenger pulsårene med et gjennomtrengende primalskrik og hun ikke trenger ligge der med blåmerket sitt - vente på at han skal rulle over på hennes side av senga, dytte pekefingeren mykt inn i låret hennes og spørre gjør det vondt?

de legger seg på øyet som noe du har sett før - blir til gjennom tåke skjelver og kleber seg til overflaten med bløte kloremerker gjennomsiktige parenteser som kapsler seg inn legger seg over livslinjene i hendene dine blir små bevegelige glasskupler som sklir ned over huden samler seg i rifter bevegelige sjøer vokser forbi mellomrommet i fingrene blir elveutløp renner ut i nervøse tråder på underarmen finner rømningsveier ved albuen der de samler seg følger armen videre helt til hodet og treffer linoleum, glatt av gammel dis.

skrivesperreoppløserforsøk 1

jazza i hue
brodert av latterhikst fra sluket
i vasken, mentalt sammenkrølla
i garnnøsta monologer gjennom
røret med rystende lang
pauselyd, elsker-elsker ikke
et fotgjengeroverfelt
cøliakipasient on the run
mellom gammelsjuke, smilende menn
på legekontoret sitter jeg
med nytrakta kaffe og
ser grønne tall gli over skjermen
(man ser det ikke) og jeg jugsmiler
tilbake, får rls i hjertet mitt
når bukkeskjeggsdamer skyter
meg ned med uzi-blikka sine
pilletrolltrillerne holder dem i
blodårete, tømmerhoggerhender
og jeg går ganske
i overtakt med pulsmåler'n
på fatburn spiser banan på toppen
i latterlig ensom skyggeleik
hvor jeg hytter med neven
mot den påkjørte stålormen
fordi den ikke røper
hva slags dekk bilen hadde.

06:43

(guri. du må begynne å lukke dørene uten å prøve å rive ned dørkarmen når du går!)

jeg har bestemt meg for å fortsette dette litt nystartede pensjonistliv. svømming hver onsdag. fra klokka 10:00 er det visst vannaerobic og gamlingene kaster seg over telefonen allerede tirsdag når resepsjonen åpner for å holde av (noe jeg vil anta er sin faste) plass. jeg skal sitte foran telefonen, nei, jeg skal faktisk gå ned på gullbring en tirsdag og oppholde resepsjonistene fra 09:55 og helt til 10:05 med latterlig banale spørsmål og godsnikksnakk før jeg ber om en billett til vannaerobic- det gir nok gamlingene litt action i hverdagen!


jeg er forresten ganske imponert; de gamle svømmer 2000 meter uten å nøle med slarkete, svarte badedrakter man skulle tro dro dem lenger ned enn å flyte med i tillegg til doggbefengte svømmebriller og hvitgrå badehetter på hodet. jeg gadd bare 1100 i dag og så ganske uprofesjonell ut ved siden av racersvømmergamlingene. etter kilometeren la jeg meg ned i noe som kunne minne om et boblebad, bortsett fra at det var avlangt og såpass grunt at det ble som en bobleseng.

godt jeg er våken når jeg først er våken uansett hvor tidlig det er, ellers kunne det sikkert blitt med en pinlig oppvåkning eller et nødstilfelle å gripe tak i for Ravi & gjengen.

jeg gleder meg forresten til resten av denne dagen. jazzklubbgreier på vertshuset i dag - Vandermark5 og Atomic kommer. tror det blir skrekkelig bra og lærerikt for mine utrente jazzører. og så er det siste del av trafikalt grunnkurs i dag innimellom opprigging og ventetid før musikken starter. kanskje får jeg som eneste kaffedrikker i tillegg til kursholder tor med den gøyale, litt stemmeklemmende nesa, noen kopper koffeinkick før jeg skal gå løs på resten av kvelden. den blir nok lang. eller. alt ettersom.

det er stas med mennesker (når man kan velge å oppsøke dem selv)

raw

jeg har vært så og si konserveringsmiddelløs denne helga; jeg tok egentlig lørdag på torsdag da magen ga meg kvelden på å ombestemme meg for skoleoppmøte 10:30 på fredag - altså brukte jeg fredag på å gjøre ting som å; grise inn ansiktet mitt med yogurt, avokado og honning. i den rekkefølgen. etterpå hutlet jeg meg ned på apoteket etter en vidunderkur for kroppen og ikke bare ansiktet, etterfulgt av en solbada kaffekopp i det fri (kommunal gressplen) og noen rare, kjaptbevegende timer mot 19:00 hvor jeg plutselig befant meg blant de som ville jobbe frivillige som vaktfolk på kroa. kos med kro, folk og spetakkel.

lørdag gjorde jeg ingenting annet enn å starte prosjekt: raske, mellomtreige og superlangsomme karbohydrater i variert mønster. det startet med potetgullfrokost, egg & bacon-lunsj, lakris og sjokolade- mellommåltider, glutenfrei pizza, enda mer lakris og sjokolade - ikke minst fire kanelboller og en rå pepsi. det er ikke annet å si enn at faktoren av ingenting kanskje ble støttet av det at jeg var opptatt med å dytte noe i munnen sånn ca hele tiden. avsluttet forøvrig kvelden med litt gørrfilm: saw førtifire, eller noe sånt. med samme ord: ingenting.

i dag har jeg vært det motsatte av olding som min søster kaller det - jeg har sovet lenge. med trykk på siste ordet. det har vært veldig utmattende å være sab i det siste. la meg 00:40 natt til søndag og våknet 11:43 med angst for at jeg ikke rakk å spise frokost (hehe) før time med personlig trener (dere som leser tror sikkert jeg trenger det, og det er helt korrekt) troppet selvsagt opp et kvarter for tidlig skulle det vise seg, og det endte med at jeg var der ca to timer for lenge, altså tre og en halv nesten. fikk en deilig dag blant cybexapparater, stum-tv og lady gaga på ondskapsfull radiorepeat. ellers har jeg kokka litt til, lest noen essays jeg absolutt ikke hadde tålmodigheten til å oversette til norsk så de forble svensk i leserforståelse, og så har jeg skrevet litt på si' ... lekser da selvfølgelig. publiserer jo alt som ikke lager mening for andre enn de som kanskje skriver selv eller er så glad i meg at de bærer over med det og later som om.

til de som lurer på hvorfor jeg skriver litt sånne typiske "dette gjorde jeg i dag" innlegg er det fordi det finnes folk der ute et sted som befinner seg bak sånne

og da er jeg liksom nødt til det, de må finne meg litt også.

lekser; argh II.

i kontrastredigerte/hudmalte -
kataklysmiske/katastrofescenarier
graver du ut vaginarosa munnhulebilder,
belyser datum med faktum for det
sammensmelta kjønncellekrasjet
i veikrysset der paradis gjenoppstod
ringer du taxisjåføren med sperret adresse
oppgir nærmeste personbeskrivelse
som de første fotspor i ørkenen
med et århundres pauselyd i
det som binder deg til omverdenen
løftes du opp i himmelen
med krokrygg

(haha!)

i kontrastredigerte/hudmalte -
kataklysmiske/katastrofescenarier
graves du ut av munnrosa vaginahule
belyser datum med faktum for det
sammensmelta kjønncellekrasjet
i veikrysset der paradiset oppstod
ringte du taxisjåføren
oppga en sperret adresse
med nærmeste personbeskrivelse
som de første fotspor i ørkenen
med århundrets pauselyd i
det som forbinder deg til omverdenen
(forventning;)
løftes du opp i himmelen
med krokrygg


(haha II)

lekser; argh.

I.

med dådyrsko;

knekker
du deg
algefarga gresstrå til kryssordruter, blyantstepper
du deg
mot gallerilyset i gjenferdsskogen
med forbokstaver og voksesmerter, beveger
du deg
som fostervannskjøre bindestreker, trekker
du deg
i slepespora over i bildet av mammaen din, finner
viskelæret i deg
på teppevevde forklaringer
om hvorfor noen
ikke lærer seg
å gå.

II.

med dådyrsko;
knekker
du deg
algefarga gresstrå til kryssordruter,
blyantstepper
du deg
med forbokstaver og voksesmerter,
beveger
du deg
som fostervannskjøre bindestreker,
trekker
du deg
over slepespora i bildet av mammaen din,
finner
du deg
ordrike forklaringer på hvorfor noen ikke lærer seg å gå
i bløte viskelær.

III.

med dådyrsko;
knekker
du deg
algefarga gresstrå til kryssordruter,
blyantstepper
du deg
med forbokstaver og voksesmerter,
beveger
du deg
som fostervannskjøre bindestreker,
trekker
du deg
over slepespora i bildet av mammaen din,
finner
du deg
ordrike forklaringer på hvorfor noen ikke lærer seg å gå
i bløte viskelærssmuler.

04:04

- og det føltes nesten naturlig å stå opp etter at jeg hadde skjøvet til side gardinene og fant himmelen opplyst av månebleke skyformasjoner. etter å ha forvekslet koffeinpille med vitaminpille klarte jeg ikke ligge stille mer, måtte bare opp, dessuten drømte jeg at pappa var privatdektektiv og ikke ville ha meg som datter lenger. vemmelig drøm. han hadde på seg brun cordfløyelsdress. jeg ble oppriktig redd.

og så var det å telle timer til klokka sju. prøvde å være stille og ikke vekke roomie (jeg feilet) og slukte frokost i halvsvimle porsjoner før kaffen klasket ny, falsk energi i kroppen. klokka ble sju og de våte flekkene på bakken krympet seg. himmelen ble babyblå, sånn litt morgenteatralsk vakker med rosa og grå småskyer på. jeg tok på ryggsekken og gikk til treningssenteret.

det var nesten uhyggelig varmt til å være septemberkjølig men pusten var frisk og det føltes nesten som om jeg var på vei til jobb - hvertfall når alle morgenfjesmenneskene i sine familiebiler kjørte forbi, så meg i sidespeilet som om de var grå klatter med øyeprikker på. jeg ble varm av bonderomantisk solmorgen og den lille raslebekken ved gullbring.

selvfølgelig var jeg der før åpningstid. ca 4 minutter og jeg brukte lang tid i garderoben før jeg gikk i saktetempo med seige søvnsteg på ellipsemaskinen. surrealistisk tv med en smilende siv jensen på tv-skjermen (det så ut som hun gråt, antagelig var det bare øyesminkeglitter) så mølla - tilsammen 5 km. mer enn nok. morgentøy-bøy på seig pilatesmatte og en samtale med en dame som jobbet der, husker ikke så mye av den.

etterpå prøvde jeg it-lab for første gang og fikk både brukernavn og passord til å stemme overens, til og med printe ut "diktet" mitt. gutten ved siden av meg var irriterende lite sosial. god morgen? ikke det .. idet jeg skulle ordne feit skrift i tittelen til diktet ble verktøysboksen dus. fant aldri ut av om det var en ny slags fadeeffekt i word eller om synet mitt svikta litt. jeg lot meg iallefall ikke påvirke av det.

fire og en halv time med forfatterstudie - jeg husker ikke så mye av det. måtte tegne for å holde meg våken. småflaut ved siden av lærer'n, men han synes nok jeg tegner veldig fine øyne (iallefall veldig fine prikker) og jeg hadde veldig lyst til å legge meg ute på terassen med fotpålene i oppoverposisjon med nesa i været. snuse høst og sovne sånn. diktopplesning. kvikna til.

rigging for jazzkveld på vertshuset ble minirigging med få løft og dårlig samvittighet.

dro på jobbintervju med mixmannen etterpå. han er sjeløyd og det er lov til å røyke på pauserommet. fikk lyst til å oppta uvanen men dreit meg ut da jeg sa at jeg hadde slutta med sånt og fått cølaki istedenfor. han virket positiv. jeg får ikke jobben.

etterpå susegikk jeg i bøgata og fant ut at jeg var for lettkledd, plutselig glemte jeg visst at jeg digger høsten og forventet meg sommer. kompenserte for manglende kroppsgehør og gønna på i oppoverbakkene til breisås til jeg ble ekkelsvett og sulten på en middag jeg måtte sove i tredve minutter for å fordøye.

plutselig var klokka nok til å ture ned på vertshuset igjen. et eller annet sted plukket jeg opp vrangmage og jazzkonsert-tiden ble halvvert av en lite samarbeidsvillig kropp. kanskje ikke annet å forvente etter rovdrift av dummeste sort; man skal holde hviledager hellig, iallefall fylle den med sjokolade.

faen at jeg skal være så sunn.

beklager geir

overleppa spenner seg over fortenna i en rødnuppet, nyhøvla snusbue og hopper over i et smalt kratt av skjeggvekst, nesten sånn som de tøffe kara har; jeg tror at hvis de dytter haka litt frem, skyter de ut hakehåra som bittesmå hannkatter gjør når de freser eller gjør kur, men her er det permanent - det kunne lignet en liten bro av frostlagt mose også. jeg tror han er litt under førti. øynene hans er babysmå - og han retter dem mot forsamlingen mens han knegger når han tror han har sagt noe morsomt.

veiskilt, samhandling og forbudt fester seg bakerst i grunnkurspapirene fordi jeg vil være flittig - ikke utfokusere på noe annet som jeg ofte gjør. det går bra en stund, jeg ler litt av søte sekstenåringer med sine sporadiske tendenser til å glimte med noe ganske smart mellom alt det som blir morsomt for en som har vært seksten år selv. men mellom regelen om 1001, 1002 og 1003 klarer ikke holde meg fra det. jeg liker menn. menn som kler sin alder - og de kan godt være mye eldre enn meg. men ikke geir; buksa i wollawollastil glir stadig ned langs noe jeg mistenker er ett sett spinkle, kanskje rødhåra mannebein og avslører en blåmønstret boxershorts og etterlater et ekkelt mellomrom mellom jeanslinning og boxershortsstrikk. det får meg til å tenke på sult og jeg skulle ønske beltet holdt buksa oppe istedenfor å la den krølle seg nederst ved streetskoa; sånne med blå adidasstriper på. og det vil bli helt umulig for meg å glemme den røde t-skjorta med et eller annet kult sitat på - fargen som oser kreativitet, dyriske tendenser, eksplosiv hjertevarme, noe okkult - har ikke smitta over på geir eller den hvite hettegenseren hans, det gir ikke engang gjenskinn i de brune raybanbrillene han har planta på toppen av hodet.

jeg ble litt skeptisk til dere da jeg ringte og aldri fikk svar
jeg prøvde å ringe flere ganger, ga dere navn og adresse på mail uten å få tilbakemelding

geir knegger taster på touchtelefonen sin.

beklager geir.

videreutvikling.

I.

buddhahode, struttemage, boblemunn
bøyer seg, skygger over
askesefjeset, fredstreet - den gylne middelvei;
med babylon-tv, barnelikene, brettmiddager
er du figur, forlatt, samsara

II.

buddhahode
struttemage
boblemunn
bøyer seg,
skygger over
askesefjeset
fredstreet - den gylne middelvei;

antenneforstyrrelser, i distinkte dyder
med babylon-tv

grøtansamling,
munnavvikling
gjennom
saligiasonde

buddhamage
struttehode
munnboble
føyer seg
skygger over
fråtsefjeset,

er du figur, forlatt, samsara

III.

buddhahode

struttemage

boblemunn
bøyer seg,
skygger over
askesefjeset

fredstreet - den gylne middelvei;

antenneforstyrrelsene av distinkte dyder
i babylon-tv, avvikles av saligiasonde



buddhamage
struttehode
munnboble

føyer seg
skygger over
fråtsefjeset,

er figur, forlatt, samsara