3. gode ting.

Annie Lennox på øret (hun fenger meg, det fenger meg) Bringebærsorbet. Nansenpapirer sendt. Flerstegs-skritt. Stølhet. Familiebesøk fra danskeland. Canonvandring? Tilbakevendende skrivelyst (begynte nesten å selvmedisinere meg) S.o.l. Pilsnerøl. Ufine følelser minus U.

big sky, baby, I told you so.

something unsettling out of my skin

I don't know the reason

or where to begin

calling the circle I found myself in

but I want to reach out and touch this feeling.

route 81

Fire små hippiekids hoppet på bussen. Gutter på sikkert femten-seksten. De satte seg foran meg. Jeg hadde litt lyst til å skru ned volumet på poden bare for å sniklytte til hva de kunne ha for noe fint å si. Sikkert ingenting, så jeg lot det være og levde heller i illusjonen om at de snakket om god gammel musikk. Dagens kvasinostalgiske, unge helter. Han ene hadde virkelig gått inn for det, med en litt totusenogni-sk vri. Han hadde mørkblonde dreads med noe garn og nøkkelringer i, gikk i en stygg brun og utvasket t-skjorte, hadde en tine melk ryggsekk og hadde så mørkerøde ringer under øynene at det så ut som de var hakket inn i huden hans. Stor nese. Luktet parafin og spiste fishermans friend. Cute. Jeg var sikker på at den fineste hippiejenta med påfuglkjole som kikket guttene farvel fra veien er litt forelsket i ham. Smilte litt av det.

Jeg synes det er så fint når noen tar en litt annerledes vri selv om det er gjort før. Det meste er gjort før, men dagens dominerende stil - og motebilde har noen alvorlige feil. Det finnes nesten ikke ikke-destruktiv skjønnhet. Disse kidsa så jo ut som de var født av sommerfugler. Mye mulig de gir faen i miljøet, dreper aliens på skjermen, drikker GHB i skoletida og praktiserer ikke-fri sex, stjeler og plyndrer, mishandler katter og mor og far er nødt til å sende dem bort på insitusjoner. Kanskje de ikke liker gamle damer og runde briller, kanskje de ikke engang kjenner til seksti- og syttitallets store artister og personligheter. Kanskje de la merke til meg og at jeg kikket på dem og syntes jeg var en skummel figur. Det betyr ingenting. Det som betyr noe er at de var et herlig avbrekk fra alle overparfymerte mennesker med perlebling, stramme sminketryner og stressrynker i spraytanen.

Gosh.

Mammas bursdag i dag

Det er helt feil, alt sammen, men så er det jo likevel slik det er. Aldri 51. Liljekonvallen venter på seg her i dalen og det gjør meg litt hysterisk. Pappa besøkte graven alene i dag. Vi har, for første gang siden vi flyttet, bilde av noe annet enn en regnvåt James Dean her i stua. Mamma, smilende, hjertelig. Det var på tide å ha noe annet enn vidåpne klaustrofobifremkallende vegger her.

Denne maidagen har vært lunefull med regn fra åpen himmel under solen, vinden har veltet oss over ende, skyenes dempende mørke har skremt meg litt, ja - skiftninger på alle plan. Jeg har faktisk vært i godt humør, og tankene har jeg tenkt med en slags letthet. Men da vi tente lys for henne og spiste middag, seilte vi alle inn i en trykkende sfære, litt som for å minnes, mye fordi hun er savnet her. Fant veien ut igjen. Helt ut. Jeg løp meg en tur i skogen og fikk pustet vekk alle spenningene. Så solen slipes ned mot trekledde fjell og fantastiske blåtoner lene seg mot bittesmå perlemorsskyer da jeg ikke hadde pust igjen. Du skal aldri forsvinne slik.

We're still allowed to dream

we don't have to stray

two oceans away

,

(Jeg har så mye jeg egentlig skulle skrevet, men det stokker seg fortsatt til.)

in my secret life, everything is slow

Det sprenger litt innvendig, jeg lurer på hva som foregår.

Men jeg liker det.

hun er ikke mer.

Mennesker kun er vann, kjøtt, vev, blodårer og en haug med involler holdt oppe og på plass av knokler, bein og hud. Men det hjelper faen ikke når et menneske på 1.72 centimeter får plass i en urne.

La meg gjøre det kort og si at jeg tenker at det er vesenet som utgjør mennesket, ikke kroppen.

glimtvis og ikke alene (?)

Jeg våkner til nye overraskelser over hva jeg finner i dypet av meg selv.

De siste dagene har jeg taklet dem greit. Jeg har ikke vært en ihjeltenker, eller valgt å "være" noe som helst med hensyn til problemstillingene. Slike brikker faller bare på plass av og til. Det har vel rett og slett ikke vært noen problemer, heller smått selvransakende tilståelser og bekreftelser. La oss føle på et faktum; er du over en viss alder er det vanskelig å snu på vissheten om at du vet hvem du er. Ikke bare det. Du vet hva du vil og mest sannsynlig hvem du er i dine sosiale roller og ditt ståsted, hva du mener (selv om slike selvsagt er foranderlige) velger å bruke tiden din på og hva som gjør deg lykkelig. Et cetera. Essens.

Jeg lo forresten litt da jeg så forsiden av et kvinnemagasin på Narvesen i dag. Charlotte Thorstvedt drømmer om å bli en fattig kunstnerstudent. Jahaja. Noe jeg føler er gjeldende for alle som vil noe, vil du det nok kan du gjennomføre. For all del, jeg har forkastet mange muligheter og/eller nektet meg selv å puste liv i drømmer. Det viktigste er vel at alle en gang kommer seg dit der de innser dette og tenker "faen heller" Vil du være den første som krysser atlanteren spillende på en luftgitar med jetmotor på ryggen? Kåmm ånn da!

Men alt er så jævla behagelig, jeg er glad ingen beskytter meg fra ubehagelighetene i livet mitt, det gjør at jeg setter umåtelig stor pris på å leve gjennom stormene og oppleve blikkstillheten over aha-opplevelser

- selv når det blåser som verst.

anew II

En med stripete strømper på til daglig, røde sko for fargen og blomster i øynene. Bestefarsskjorte i gyselige farger og fortsatt kledelig antrukket. Tusenmetertanker og et ubekymret balansert grep om verden. Innvendig og utvendig fabelaktig til fingertuppene. Skulle ønske jeg var sånn. Interessant.

Det er jeg ikke. I dag ble jeg enormt glad for at lillesøster ble med på arbeidsfordelingen "hvis du lager fruktsalat henger jeg opp tøy". Hun kutter bra. Jeg var veldig fornøyd med at det finnes folk her i verden som liker jobben sin såpass at de setter opp et flott styrkeprogram og holder ut med mine hårreisende mange teite spørsmål og dårlige førstegangsøvelser i hvertfall én time. Arbeidsdagen min glimtet litt da det viste seg at det fantes halvstive godterier i en skål mellom avdelingene (igjen, tilbake til treningsmenneskene som lærer meg fine triks). Og så fant jeg ut av en hel del ting i dag, som at jeg elsker følelsen av varme kinn mot mairegnet mens jeg løper meg skjev med totonnstreningsbagen på høyre skulder. Jeg elsker andre ting også. Å pervertere ørene mine på bussen fordi jeg ikke har noen å snakke med, møter liksom aldri noen kjente. Jeg elsker det faktum at jeg liker at det er sånn.

Og at jeg liker at jeg kan kunsten med å ikke overdrive alt i virkeligheten selv om jeg eksploderer på innsiden hele tiden.

anew.

.Av og til lurer jeg på hvor lenge jeg egentlig skal våkne.

(av og til så hjerteløst at det skremmer meg)

det suger luften ut av meg
river meg opp i himmelhøyde
strammer om halsen
til jeg dingler
strekker tærne
legger øynene

etter vissheten om

at det er jeg
som vinker
der nede.

mellow.

Finurlig.

Flere ord om helgen: Hvis man kan betegne noe som "full pakke", kan jeg vel trygt påstå at denne helgen hadde fargerikt papir og silkebånd i tillegg. Jeg har måttet håndtere nye impulser - de fleste som håndgranater (har faktisk vært en selv også) men også noen som rosa minielefanter og de litt større hvite i klaustrofobiske rom. Med andre og mere nøyaktige ord: Jeg har virkelig holdt hardt for å holde meg sammen, men heldigvis hadde jeg øyeblikk som hjalp meg videre med sin gode energi (å telle fra hundreogtjueni baklengs funker fortsatt!)

Jeg brøt flere mønstre. Blant annet ved at jeg stod opp syttende mai til grassalt høy korpsmusikk, tasset rundt i dyne og våknet smått da jeg fikk nippet nykvernet italiensk kaffe og spist vikingkost à la rugbrødfrokost. Til å være så irritert over å ha våknet to ganger av umusikk (og første gangen til russeherjing av ringeklokka 06:32 om morgenen, hvor jeg husker jeg ønsket hele horungegjengen tinnitus mens jeg hyttet med neven) var jeg ganske flink til å forandre lune. I prikkete kjole og med ørene klistret til Joni Mitchells "Urge for Going" på vei ned mot byen satte jeg en finger på at dagen ville bli fin. Formiddagspils på Buddy med gode venner, etterfulgt av pølse, sinnssyk potetsalat og heftig kake hos Den Røde Sangfuglen gjorde magen glad og jeg er fornøyd med at syttende mai ikke ble nok en klebrig og klein opplevelse. (Bare synd det var så mye søppel rundtomkring, hvis ikke hadde jeg sikkert likt å leke med Herr Canon.)

Bortsett fra dét kan jeg nevne at jeg ville gi naboen en lusing da han sendte opp raketter etter at Norge plasserte seg selv på latterlighetskartet med sin melodi grand prix låt. Jeg er også fryktelig glad for at jeg ikke gjennomførte planene jeg hadde om å være ensom nok i mørket til å tegne snørrbremser og monokler på alle trynene i helgens utgave av Drammens Tidende og spille Satyricon støyhardt mens jeg kastet betakaroten på den hauggamle naboen i etasjen over. "Erre party nok forræi eller?" (han klaget nemlig her forrige helg da lillesøster spilte 2009-tallets stjerneeksempel på djevelmusikk til ørene mine prellet av: Lady Gaga. Han mente det kunne vært høyere. Pokertryne)

Fredagen og lørdagen var egentlig egne kapitler med både uthevede, kursive og gjennomsiktige overskrifter, men ikke verre enn at jeg fikk skrevet det meste om da jeg oppsummerte tankerekkene før Peter Pan og kvelden tok meg igår.


Bomullsdrømmer, svakt nattvårlys og Tingeling.

kajagoogoo.

svaret på på hvorfor jeg ble født. Jeg antar etter å ha funnet dette bildet med tilhørende artikkel på startsiden.no at dette er bevis nok på man heller har usunne mengder tankeløs sex enn å finne seg i dette:

om hundrede aar er allting glemt

Ofte går jeg rundt og bysselaller i min egen boble som en litt uavhengig, livslubben organisme. Det er da jeg finner det givende å vandre rundt på måfå, snakke om alt og la kjeften renne over - le av nesten alt. Det er de gangene jeg våkner på morgenen og kjenner at skuldrene ikke er en del av ørene mine, de dagene jeg skeier ut med desserter til både frokost, lunsj og middag. Eller de gangene jeg skrabler ned ting i Word, tegner nonfigurative krokier, har halvt fokus på omverdenen og skjønner at jeg er tilfreds fordi foten min beveger seg uten at jeg har lagt merke til det (definisjon: kosefot) Men det hender også at topplokket slukner fullstendig og både venstre og høyre hjernedel er fullstendig blokkert. De gangene jeg bare er. Men da er det iallfall ingenting galt!

I dag lurer litt på når noen skal lage kuvøse for voksne mennesker. Bysselallbobla er ikke sterk nok. Ja, jeg mener det, jeg vil være ignorant, utenfor alt og uten noen nevneverdig overveldende følelse av at jeg bør svare for noe eller noen.



S U B ROSA .
(ikke forstyrr)


Muligens er jeg bare trøtt.

you gotta go there to come back.

Det finnes ingen unnskyldninger
det finnes ingenting å skylde på.
Når man er nødt til å trekke pusten
for å leve i
etterlivet av døden.

(Det var nok bare en av de dagene der vi vil ha noe for alltid.)

hole in the sky.

Hippielove.

Sommer, jeg er glad du er på vei.

good to know, y'know.

Legg deg ned på ryggen, spre benene, spre armene, legg håndflatene ned mot jorden, ligg som en resignert sjøstjerne et sted du finner det litt ubehagelig å ligge slik. Hardt underlag. Dette er ikke en vits. Det er et poeng.

Lukk øynene og kjenn din egen pust. Kjenn at hjertet ditt kunne ha slått seg ut gjennom ryggtavlen og ned til Kina om det hadde hatt lyst. Vit at det er der. Du er der. Ikke tenk på at du skal puste (men gjør det likevel, ville vært dumt å slutte) riktig. Har du god kontakt med deg selv vil du kjenne at kroppen heves og senkes, fingertuppene kan brukes til sugekopper der pulsen i dem hviler mot overflaten og helene dine er som bolter i overflaten. Vei hundreognitti kilo. I dag er det lov.

Visualisér. Vi gjør dette alt for sjeldent. Vil du reise i drømmeriker - drøm. Har du tanker du skulle tenkt ferdig (helst før du gjorde alt dette for ikke å forstyrre prosessen, ikkesant? Neida) - tenk dem nå. Er du sulten på stillstand - lag den. Vi forenkler gjerne, og det er ikke underlig, så mye som vi er hakka nødt til å ta inn daglig. Se for deg at du samler sammen varmen fra dine fineste øyeblikk og gjør dem gylne. Rull dem sammen til en skinnende, levende, kjempestor kule. La den omringe føttene, spinne rundt helt til du blir glovarm, la den bevege seg over benene dine og etterlate seg et skinnende lys. La den være der lenge nok helt til du blir varm her også, og før den så over underliv, mageregionen, over brystet, ut i høyrearmen, ut i venstrearmen, tilbake til senter og opp til hodet. Det er best å la den surre der ganske lenge, la den tvinge ut alle ubehageligheter. Når du føler at nepa er passe rar krymper du kulen helt til den er stor nok til å forsvinne inn i hodet ditt (det var der den kom fra: din varme, din energi - ikke kast den bort)


Ikke dårlig til bare sjøstjerne å være?

dette er meg:

.. selv om jeg aldri vil oppleve helgens strabasiøse hendelser igjen, ser jeg helt klart at mitt liv kunne vært mye mer dramatisk.

kvinnens tvil

voldsomme kast
rødsprengt og mykt,
åletrangt og glatt

vi lå i svette stjerneformasjoner
med preorgasmer som
tungerullende
fikk oss til å forhaste ordene

jeg har hodet mellom bena
sjeldent søppel på badet
og prøver å finne ut

om vi skal fortsette med dette
resten av livet

for alltid 1140.

Buss er fantastisk og forjævlig.

Igår glemte jeg min iPod (minus til "uavhengig sjel"-erklæringen) og måtte høre på ævlet til en gnålefurie jeg gikk på skole sammen med på videregående. Hadde vært greit nok, ævl hører man jo hele tiden - hadde det ikke vært for at stemmen hennes er meget spesiell (dropp syre i brødet til en and, gi den en 17.mai-trompet og skrem den med en kinaputt) og at hun snakket mye til å kunne så lite om de ymse tema. Dessuten begynte hun å lage en balladeversjon av Oasis' "Wonderwall" der stemmen sprakk som g-strengene til Moskva Marit og graden av tonedøv var imponerende høy. Jeg var redd jeg skulle få en ut-av-kroppen-opplevelse, kaste meg rundt i setet og skrike kvisegutten og gnålefuria skrekkhvite i hodet og skjelle dem ut for å pervertere min fredelige stunde på bussen. Istedenfor skrev jeg en tekstmelding til min lillesøster som begynte med "Herregud". Da er jeg oppgitt da. Skulle ønske jeg hadde gjort noe annet. Ble faktisk mere redd enn irritert, da kan jo fysisk utfriking unnskyldes.

På den annen side kan morgenbusser være en sjelsberikende opplevelse.

Som i dag: Det finnes vel knapt den ting som er bedre enn å se bussen gli deg i møte etter at man har løpt slalåm mellom ruglete asfalt og lave grener for å rekke den. Akkurat tidsnok, skummelt perfekt. Sprette opp trappa, være breial og eplekjekk idet man sier "Hei!" til den mindre morgenkvikke bussjåføren og mater maskinen med kortet. Balansere seg mot favorittplassen, slenge to-tonnsbagen i det ene setet, lene seg tilbake i det andre. Kjenne at man svett bak skjerfet, strekke på halsen, legge hodet mot setet og feste blikket mot våren. I dag elsker jeg været. Voldsomme skiftninger mellom regn, vind og sol. Fuglene som er gråsakser mot blåsvart himmel, gli forbi de irrgrønne bjørketrærenes fangarmer, se over åkre og kirsebærtrær. Falle hen til de ørsmå filosofier som finner sted i disse øyeblikkene.

Det er fint å vite at jeg har muligheten.

the art of becoming a balloon:

"Fyll deg opp med alskens strabasiøse tankemønstre og ideer, fokusér så hardt på disse og bygg dem større proporsjonalt med anstrengelsesnivået, det er også viktig å tillegge dem en vanskelighetsgrad ved hjelp av definisjonsavgjørelsene det harde fokus bunner ut i. Bestem deg så for hvilken farge du velger å gi deg selv, og la disse, negative/optimistiske sveverier stenges inne mens du selv er adskilt fra ditt selvbestemmende "jeg" og fører til at du går rundt som en sutrende/smilende idiot ingen forstår seg på (For hva var vel egentlig meningen med en ballong?) Oppsøkt aktivt tufsemiljøer der du er garantert å støte på en eller annen som er istand til å starte fysiske og psykiske reaksjoner inne i ballongen - disse er ofte kun basert på en enkel tilnærmelse eller et spørsmål, men en tufs er nå en gang en tufs og fortjener såvisst en smell. Siste råd: Eksploder."

For er vel egentlig meningen med en ballong, uten å kunne la den sprekke?

våken.

I natt: Drømte jeg om bikkjene jeg aldri fikk.
I dag morges: 06:15 og jeg hadde nesa begravet i puta og unnlot å svelge så lenge som mulig.
I dag morges: 06:16 fant jeg ut at jeg fortsatt hadde piggtrådhals og krisespart snørr i begge nesebor hele natten.
(Allerede her følte jeg at jeg hadde mye å være sur for)
I dag morges: 06:55 prøvde jeg å spise frokost men magen ga meg juling.
(Blodsukkeret jublet selvsagt og pappa fikk en ufortjent dose morgengrettenhet servert med kaffen sin)
I dag morges: 07:44 JOBB.
Nå: Gleder jeg meg over at jeg ikke har vondt i magen lenger og velger å gi denne dagen en halv, glitterkremert klistremerkestjerne for å ha fått en sunn vri.
Nå og garantert sytten sekunder senere: Innser jeg at sutredagene har blitt unødvendig mange i det site og at jeg velger å avslutte her før jeg kommer meg dit hvor skammen er endeløs.

Publish.

søta.

she's got a blue moon in her eyes

Igår kom pappa og lillesøster hjem fra Danmark. De kom tidligere enn ventet og jeg hadde problemer med å innstille hodet fra å være fornøyd og rolig med alensomheten til å være imøtekommende og ønske dem velkommen. Det føltes ugreit. Når du føler deg invadert på andres hjemmebane er det noe riv bananskallrøskende galt. Jeg ville bare ha litt mer tid for meg selv. Heldigvis ristet jeg av meg det dårlige humøret da de dro ut en liten tur igjen - da fikk jeg tid til å innfinne meg med at; jeg bor ikke lenger alene, jeg er bare nødt til å legge av meg mine vaner med å være introvert når jeg måtte finne det for godt. For min familie må jeg faktisk gi avkall på dette store egoet jeg ofte lar komme til synefordi jeg er vant med meg selv og de frie rom. Paradokset ligger i at jeg egentlig er veldig ekstrovert, og de fleste oppfatter meg som tvetydig og vanskelig å tolke når jeg vil være i fred. Jeg forstår at de fleste ikke forstår det, jeg kan definitivt bli flinkere til å si ifra i enkelte tilfeller. I disse tider har jeg vel det, man trenger heller ikke være astrofysiker for å forstå at ting er litt trøblete om dagen.

Og. Jeg hadde aldri flyttet hjem igjen hadde det ikke vært for at jeg ville tilbringe den siste tiden med mamma i større grad (noe jeg aldri rakk da hun døde før jeg var ferdig flyttet) Jeg føler meg som en hjemløs, men jeg er så glad jeg har min flotte familie rundt meg likevel. Jeg må slutte å være så vanskelig. Denne gangen klarte jeg bare ikke unngå å tryne litt. Alt har vært kaos på hjemme, jobb og følelsesbane, og jeg var ikke så godt rustet i utgangspunket heller. Det har faktisk skjedd for mye iløpet av dette relativt nye 2009, og jeg har endelig klart å riste av meg det verste. (I know the aftereffects of confinement and distress, the feeling of "oh, fuck" piles up.)

Desverre avdekkes nye oppgjør jeg er nødt til å ta ..

by the way, babysteps

Jeg forstår at mine behov ikke alltid er de samme som andres. Det er ikke alltid andres behov er de samme som mine. Skyldfølelse er herved redusert til atomstørrelse.

Flott. En tankerekke i orden. Check. Dette kommer til å ta tid.

i'm back on boogie street

Faen Leonard, jeg har savna deg.

En, fire, femtisju steg lenger og jeg er atter tilbake der jeg var for tre somre siden. Jeg klarer ikke holde meg sammen lenger. Klarer ikke fortelle fornuften at jeg er forvrengt for tiden, for kanskje forhindrer jeg da en nødvendig forandring jeg selv har lagt opp til. De er i mangetall, disse retrospektivene. Retrospektaklene. (oh, yeah, supertramp) Sint og lei. Presset siver ut til mine ytterste bredder, tvinger hull i demningen og og fosser ut, destruerer og rydder unna alt som er i min vei. Når jeg ikke får det som jeg vil. Jeg vil være Sabrina.

I'm sentimental, if you know what I mean. I'm just staying home tonight, getting lost in that hopeless little screen. But I'm stubborn as those garbage bags that Time cannot decay, I'm junk but I'm still holding up.

Fullstendig.