Det er helt feil, alt sammen, men så er det jo likevel slik det er. Aldri 51. Liljekonvallen venter på seg her i dalen og det gjør meg litt hysterisk. Pappa besøkte graven alene i dag. Vi har, for første gang siden vi flyttet, bilde av noe annet enn en regnvåt James Dean her i stua. Mamma, smilende, hjertelig. Det var på tide å ha noe annet enn vidåpne klaustrofobifremkallende vegger her.
Denne maidagen har vært lunefull med regn fra åpen himmel under solen, vinden har veltet oss over ende, skyenes dempende mørke har skremt meg litt, ja - skiftninger på alle plan. Jeg har faktisk vært i godt humør, og tankene har jeg tenkt med en slags letthet. Men da vi tente lys for henne og spiste middag, seilte vi alle inn i en trykkende sfære, litt som for å minnes, mye fordi hun er savnet her. Fant veien ut igjen. Helt ut. Jeg løp meg en tur i skogen og fikk pustet vekk alle spenningene. Så solen slipes ned mot trekledde fjell og fantastiske blåtoner lene seg mot bittesmå perlemorsskyer da jeg ikke hadde pust igjen. Du skal aldri forsvinne slik.
We're still allowed to dream
we don't have to stray
two oceans away
,
(Jeg har så mye jeg egentlig skulle skrevet, men det stokker seg fortsatt til.)
vakkert midt i tristheten. jeg liker måten du fremstiller det på. og bildet var kjempekoselig.
SvarSlettTakk (smil)
SvarSlettDet er ikke det bildet vi har i stua, dette er et vi tok på Magasinet i fjor høst en gang. Vi var litt misfornøyd med kaffe latten husker jeg, hehe.
Lyset vi tente var forresten det du ga henne.