route 81

Fire små hippiekids hoppet på bussen. Gutter på sikkert femten-seksten. De satte seg foran meg. Jeg hadde litt lyst til å skru ned volumet på poden bare for å sniklytte til hva de kunne ha for noe fint å si. Sikkert ingenting, så jeg lot det være og levde heller i illusjonen om at de snakket om god gammel musikk. Dagens kvasinostalgiske, unge helter. Han ene hadde virkelig gått inn for det, med en litt totusenogni-sk vri. Han hadde mørkblonde dreads med noe garn og nøkkelringer i, gikk i en stygg brun og utvasket t-skjorte, hadde en tine melk ryggsekk og hadde så mørkerøde ringer under øynene at det så ut som de var hakket inn i huden hans. Stor nese. Luktet parafin og spiste fishermans friend. Cute. Jeg var sikker på at den fineste hippiejenta med påfuglkjole som kikket guttene farvel fra veien er litt forelsket i ham. Smilte litt av det.

Jeg synes det er så fint når noen tar en litt annerledes vri selv om det er gjort før. Det meste er gjort før, men dagens dominerende stil - og motebilde har noen alvorlige feil. Det finnes nesten ikke ikke-destruktiv skjønnhet. Disse kidsa så jo ut som de var født av sommerfugler. Mye mulig de gir faen i miljøet, dreper aliens på skjermen, drikker GHB i skoletida og praktiserer ikke-fri sex, stjeler og plyndrer, mishandler katter og mor og far er nødt til å sende dem bort på insitusjoner. Kanskje de ikke liker gamle damer og runde briller, kanskje de ikke engang kjenner til seksti- og syttitallets store artister og personligheter. Kanskje de la merke til meg og at jeg kikket på dem og syntes jeg var en skummel figur. Det betyr ingenting. Det som betyr noe er at de var et herlig avbrekk fra alle overparfymerte mennesker med perlebling, stramme sminketryner og stressrynker i spraytanen.

Gosh.