Igår kom pappa og lillesøster hjem fra Danmark. De kom tidligere enn ventet og jeg hadde problemer med å innstille hodet fra å være fornøyd og rolig med alensomheten til å være imøtekommende og ønske dem velkommen. Det føltes ugreit. Når du føler deg invadert på andres hjemmebane er det noe riv bananskallrøskende galt. Jeg ville bare ha litt mer tid for meg selv. Heldigvis ristet jeg av meg det dårlige humøret da de dro ut en liten tur igjen - da fikk jeg tid til å innfinne meg med at; jeg bor ikke lenger alene, jeg er bare nødt til å legge av meg mine vaner med å være introvert når jeg måtte finne det for godt. For min familie må jeg faktisk gi avkall på dette store egoet jeg ofte lar komme til synefordi jeg er vant med meg selv og de frie rom. Paradokset ligger i at jeg egentlig er veldig ekstrovert, og de fleste oppfatter meg som tvetydig og vanskelig å tolke når jeg vil være i fred. Jeg forstår at de fleste ikke forstår det, jeg kan definitivt bli flinkere til å si ifra i enkelte tilfeller. I disse tider har jeg vel det, man trenger heller ikke være astrofysiker for å forstå at ting er litt trøblete om dagen.
Og. Jeg hadde aldri flyttet hjem igjen hadde det ikke vært for at jeg ville tilbringe den siste tiden med mamma i større grad (noe jeg aldri rakk da hun døde før jeg var ferdig flyttet) Jeg føler meg som en hjemløs, men jeg er så glad jeg har min flotte familie rundt meg likevel. Jeg må slutte å være så vanskelig. Denne gangen klarte jeg bare ikke unngå å tryne litt. Alt har vært kaos på hjemme, jobb og følelsesbane, og jeg var ikke så godt rustet i utgangspunket heller. Det har faktisk skjedd for mye iløpet av dette relativt nye 2009, og jeg har endelig klart å riste av meg det verste. (I know the aftereffects of confinement and distress, the feeling of "oh, fuck" piles up.)
Desverre avdekkes nye oppgjør jeg er nødt til å ta ..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar