for alltid 1140.

Buss er fantastisk og forjævlig.

Igår glemte jeg min iPod (minus til "uavhengig sjel"-erklæringen) og måtte høre på ævlet til en gnålefurie jeg gikk på skole sammen med på videregående. Hadde vært greit nok, ævl hører man jo hele tiden - hadde det ikke vært for at stemmen hennes er meget spesiell (dropp syre i brødet til en and, gi den en 17.mai-trompet og skrem den med en kinaputt) og at hun snakket mye til å kunne så lite om de ymse tema. Dessuten begynte hun å lage en balladeversjon av Oasis' "Wonderwall" der stemmen sprakk som g-strengene til Moskva Marit og graden av tonedøv var imponerende høy. Jeg var redd jeg skulle få en ut-av-kroppen-opplevelse, kaste meg rundt i setet og skrike kvisegutten og gnålefuria skrekkhvite i hodet og skjelle dem ut for å pervertere min fredelige stunde på bussen. Istedenfor skrev jeg en tekstmelding til min lillesøster som begynte med "Herregud". Da er jeg oppgitt da. Skulle ønske jeg hadde gjort noe annet. Ble faktisk mere redd enn irritert, da kan jo fysisk utfriking unnskyldes.

På den annen side kan morgenbusser være en sjelsberikende opplevelse.

Som i dag: Det finnes vel knapt den ting som er bedre enn å se bussen gli deg i møte etter at man har løpt slalåm mellom ruglete asfalt og lave grener for å rekke den. Akkurat tidsnok, skummelt perfekt. Sprette opp trappa, være breial og eplekjekk idet man sier "Hei!" til den mindre morgenkvikke bussjåføren og mater maskinen med kortet. Balansere seg mot favorittplassen, slenge to-tonnsbagen i det ene setet, lene seg tilbake i det andre. Kjenne at man svett bak skjerfet, strekke på halsen, legge hodet mot setet og feste blikket mot våren. I dag elsker jeg været. Voldsomme skiftninger mellom regn, vind og sol. Fuglene som er gråsakser mot blåsvart himmel, gli forbi de irrgrønne bjørketrærenes fangarmer, se over åkre og kirsebærtrær. Falle hen til de ørsmå filosofier som finner sted i disse øyeblikkene.

Det er fint å vite at jeg har muligheten.