update lzm.

De siste dagene har Nansenskolen vært preget av en slags tilbake-til-naturen-greie. Alle elever og lærere har vært ikledd sitt beste vintertøy og vist sin dødsforakt mot puddersnø og skapt kreative saker ut av ideer, vannslanger, spadetak og natur. Ganske gode resultater ble det òg. Mest begeistret var jeg vel for gruppa som hadde "gjenfødelse" som tema; til trommetakter skyggene av fakkel-lys skulle man nemlig ake seg fra toppen av en bakke og gjennom en kvinnekropp og ut av glufsa. Sier seg selv at de fleste fant dette ustyrtelig morsomt. Det har også vært vikinginnslag, billedkunst med sine skulpturer og skrivekunst laget en liten utendørs scene som ble brukt til høytopplesning av skrivekunstelevenes egne tekster - Flugesatan, o' flugesatan! (faktisk ble en mann så begeistret for plassen vi hadde laget til at han i dag fortalte eventyr for de få oppmøtte etter kveldsmaten og det skal sies at det var et ganske ålreit og annerledes innslag i en "normal" hverdagssetting)

Ellers er det vel verdt å nevne at forrige helg var veldig knas. Fredagen var satt av til egenpleie, sjelsmessig altså, med rolig tempo, snakk over tekoppkanten og kurant leggetid. Lørdag inviterte Elisabeth aka vibbemor til ost og vinkveld hvor jeg for alvor fikk fråtset meg mett og dermed gjorde meg klar for en liten rusletur til byen bruneste pub, nemlig Håkons. Der ble jeg antastet av en gammel dame med korsryggsmassasje og kyss i nakken og møtte Kalle - Ove Røsbaks gode venn, som mente jeg burde dukke opp på poesikveld fredag den 29 (ja, i morgen)

Tirsdag kveld var jeg med bort til park-kafeen for en liten chai latte med jentene som naturlig nok pimpet øl og møtte denne Kalle igjen. Ove Røsbak var der òg. Egentlig hadde jeg kledd meg for retur til internatet men ble pent nødt til å sosialisere litt med disse rare, abstrakte diktermenn. Det endte som det måtte; i morgen skal jeg på Krem for poesi og kanskje selv dra et stunt. Først burde jeg kanskje skrive et eller annet.

Ja.

Og så kan jeg nevne at det finnes merkelig mange gule biler her i Lillehammer.

med ryggen til;

jeg vil
gli fingrene over tåputer & ru hud
opp elveglatte legger i sikksakkbevegelser
erodere dine rumpeballer
klemme dem sammen, lage dypere kløft
der korsryggen
samles i to punkter
jeg vil
starte ryggradsmarsjen med tungen
svinge den fra side til side til den
plutselig treffer skulderbladet ditt
jeg vil
trekke hendene over tavlen din
landskapsmale deg med berøring
slikke vintergrøss inn i nakken din
og lete meg frem til din innerste, våte sommer
jeg vil
ta deg med ryggen til

et vinterscenario

jeg og mine føtter som kattepoter; går i sakte tempo og kjenner ikke lenger igjen de høstbistre gatehjørnene. klærne hviler rundt kroppen, lodden ull og to lag luer. trenger ikke se, føler meg frem, kjenner igjen skyggen fra gatelyktene og lukker øynene. som passasjer i eget hode. ser alle ting som om det skulle være nå. en stygg strømpebukse og to spinkle ben – du hutrer og kler av deg med ryggen til. en overkropp og kaldt bryst. kråkehår. jeg kler av meg alt i gangen, løper over flisene med kalde tær og henter dynen på soverommet. drar deg ned i sofaen. ligger tungt, tett som snølagene utenfor. taggete legger og hard hud. vi smelter sammen og leker snø mot tunger. på innsiden er vi en sommer.

om å våkne

dagen du våkner i dunkelt morgenlys,
hodet pulserer av gårsdagens
pappvinromanser
du setter deg opp, famler etter siggen
trekker ned noen skjelvende
sug av angst
legger den ledige hånda rundt magen
bøyer deg fremover, nedover og
blir svimmel
stirrer ned på gulvet hvor tærne spriker
med bulende, hudblå
blodårer
dras du ned med kjeften på vidt gap
med vrengte, hissige hikst
og ser
gårsdagen gli over knærne i fritt fall
i røde, bløte tråder som
drukner deg
alene, apatisk og fremoverlent
i ditt eget indre
savner du ikke menneskene?

alle (har) mangler

Jeg tenker på alle de tingene man opplever uten å ha muligheten til å kunne gjengi dem for andre fordi de stiller seg så dypt personlig i forhold til den menneskelige uttrykkelses- og mottagelsesevnen.

Noen ganger tror jeg at jeg er på et helt annet nivå når jeg absorberes av inntrykk som står like sterkt for meg som de gjorde for et år siden.

Jeg kan gjenkalle luften en gråblek morgen en dag sent i mars, hvordan råtten snø knustes under stilletthælen, måten hendene lå rundt kameraet under bilturen, hvor formålsløst det føltes å kjøpe blomster - den eneste som holdt stand lenge etter, og hvordan jeg kom til å tenke over den kronglete turen til tinghuset, måten jeg insisterte på å være den som dirigerte og kjørte henne inn, hvor beklemmende det var å sitte i det lille rommet som var helt uten luft og full av ventende tårer, måten hun strålte så tappert og svakt foran bordet, dommeren, oss, døden - som fulgte henne, meg og pappa på turen til restauranten, og hvordan ingen av oss egentlig hadde noe særlig å si, litt lammet av dagens alvor rundt bordet med en utsikt over fjorden som dro oss alle mot vinduene. Eller at øynene hennes kunne miste seg selv i lange øyeblikk hvor pappa strøk henne over hånden, kinnet, armen eller leppene .. Hvordan talen hjemme fikk dem begge til å rødme i midten av stua, forelsket for siste gang, og at jeg dro, tidlig, gikk kveldstur med en venn under den vintersprakende himmelen med en rar hund i bånd og ordene jeg sa til meg selv der og da, i ettertid og til stadighet -

klarer jeg ikke å skrive.

spadetaktikk.

Jeg vet hvorfor jeg lar meg resignere. Her, for nye frø som valgte dette som utgangspunkt for å ta del i en større sammenheng, finnes det så mange som tygger, klamrer, velter og vrir seg i jorda. Som nekter å gi slipp på sine forventninger, kanskje også skuffelsene over forventningenes svar eller rett og slett har latt seg nedgrave av hvor blottstilt man egentlig er; så fort man er nødt til å bevise seg selv ved å være seg selv, til enhver tid, ikke fordi alle andre gjør det, men fordi de vet at det er det riktige å gjøre om man skal gro seg sterk. Det er ikke voksesmerter, det er sosial masochisme fordi de ikke gir slipp på "hjemme". (Om hjemme da er å være en av de små, lett bøyelige armene på en potet - slike som ikke slukes av noen.) Det forundrer meg at noen av dem faktisk er her, for i sin skikkelse skulle man tro de ikke kunne gripe etter noe som helst, men de har iallfall klamret seg hit; for å ligne små spedbarn på magen av tørrlagt innsjø. De skriker etter noe, samtidig som de ser på meg med en litt innbitt overbevisning om at de har nådd frem.

Ingen av har det, men jeg liker å forestille meg at hvis jeg bidrar med et stikk, kanskje i hoftehøyde så de ikke engang ser det før det er over, så vil de også finne seg selv i hullet. Og jeg kunne ha pirket det åpent gjentatte ganger på de som ikke ønsker å lege seg selv med en gang, helt til de selv valgte å klatre ut, tette det igjen og finne seg selv på utsiden av skallet sitt; fremmed, stolt og tvunget til å være ærlig.

Så for å strø salt i de sosialt aksepterte veivalg; hvorfor skal man absolutt gå den tyngste veien når man har en jetpack på ryggen?

gjendiktning Allen Ginsberg

Grafiske smerterykk

På ungdomsskolen når du knekker fortanna når du bøyer deg ned for fort
over porselenet i drikkefontena
eller hever tunfisksmørbrødet til den åpne munnen og en kakkerlakk kiler
knoken din
eller går av kjøkkenskaptrappen med helen først og hører det gjennomtrengende
mjauet fra en myk kattunge
eller sitter på en skranglende undergrunnsbane ved siden av kvinnen som klør sårene på beina sine
tykt puss på fingrene hennes
eller legger tunga di på en vinterfrossen verandadør, et lag av skremmende
hvitt kjøtt kleber seg til treramma ---
eller klyper ditt lille guttebarns feite nakke i den siste tanna til glidelåsen
i kjeledressen hans
eller når du krysser Route 85 og den gule dobbeltlinja er malt over en død
pungrotte
eller tipper din bedervede Budweiser på vindusposten mot dine lepper, smaker
Malborostumper flytende på toppen av boksen---
eller kranglingen i det andre hoppet fra taket på leiligheten dytt
lillesøsteren din ned marmortrappa hun biter tunga si i to, de
må sy den sammen på sykehuset---
eller ved kjøleskapet og griper tak i en halvspist Nestlé Crunch en liten flik av folie
gnistrer i din bakerste jeksels sølvfylling
eller leke våghals på ungdomsskolen du faller beina deler seg på hver sin side av et
høyt jernspikergjerde
eller sparket i Karate Dojoen hør lyden som en knekkende gren og føl et
sakte kjedelig rykk i din venstre underarm
eller et snublende fall på fortauet & riv forrige ukes skorpe av ditt venstre kne
Det kan hende du skjærer grimaser, et skarpt pust fra solar plexus, kuldegrøss spres fra
skulderbladene og ned armene,
eller du kan rykke i smerte, kribling mellom lukkemuskelen og skrotum en subtil elektrisk
frikjennelse

Etter den Store Paraden

Millioner av mennesker applauderer og veiver flagg for glede i Manhattan
Gårsdagen er tilbake på deres arbeidsplass og slitasjelidelse nå Tirsdag---
Hva fikk dem til å ønske så mye lidenskap til slutt, slik gjensidig vellyst---
Vil de noensinne gjenvinne disse timene med konfettikledd ekstase igjen?
Har de glemt Dødskorridorene som gav seier?
Vil hundretusen flere ørkesløse dødsfall verden over
skape grunnlag for den neste glede?

Store fortærelser

Big Deal røverkjøp TV kjøtt beholdning marked nyheter papir overskrifter kjærlighet liv
Metropolis
Flyt gjennom lufta som om tanken former flyt gjennom hodeskallen, sjekk overskriftene
fang gutteræva som går
Før du faller i seng blod sukker høyt blod trykk senker, senker,
leppene dine blir kalde.
Før eller senere gi slipp på det du elsket hatet eller trakk på skuldrene av, du går i
parken
Du ser opp mot himmelen, sitt på en pute, tell stjernene i hodet, reis deg
og spis.

[når jeg skal sove kryper det over netthinnen som små selvlysende insekter;]

hvor lenge skal jeg gå og hvor langt vil du ha meg?

jeg forlenger kroppen min i kjøttstykker, gir meg selv flere hjerter for at blodet skal kunne passere, jeg opererer inn en ekstra hjernehalvdel som starter av seg selv om den venstre plutselig skulle streike; i tilfeller der vi er nakne og jeg er mest redd for å dø av emosjonelle fortetninger i blodårene og jeg ikke vet hvordan jeg skal varme meg selv etterpå. som regel ender vi opp med å sitte som lammet fra livet og ned til uutalte forventninger. vi snakker heller om hvor dyrt det har blitt å kjøpe kopier av øynene istedenfor å lukke dem sammen.

mamma

lite visste jeg
at etter å ha reist meg fra
fanget ditt, måtte du se meg
vokse fra deg
uten at du fikk se meg
vokse til.

take a broken lovesong

they are the lonliest.

Pete Doherty (figuren med rødlys til hode)

Ufattelig dårlig bilde, men det gjør ingenting. Jeg var der. Full. Etterpå løp jeg som en hjulbeint galning ned Karl Johan for å spise en dårlig pølse på 7eleven og deretter pådra meg nakkevondt som følger av å sovne på Timesekspressen og nesten misse på busstoppen i Drammen. Det har vært to merkelige dager med mye reising, tid for tilbaketrekning, ekstrem utadvendthet og ikke minst; opplevelser av ymse sort, både i de åpne så vel som lukkede landskap.

Forresten har jeg fått ufortjent mange gode signaler og vibber fra hold som gjør seg gjeldende om dagen. Sannelig godt jeg er i ferd med å våkne igjen.

skrivelekse til 12.01.2010

som mitt skinninbundne leksika
slikker jeg fingrene
før jeg tar på deg
leter meg langsomt frem til hva
"innerste punkt" måtte være
gud,
beskriver du
og jeg skulle ønske du var
slangordboka fra 2007
(før jeg legger deg fra meg).


(her skulle det altså tas utgangspunkt i en faktasetning og skrives en tekstut ifra det. behøver jeg nevne fantasiløsheten? her brukte jeg altså alle krefter på å i et kvarter lete meg frem til et eller annet fenomen, en fantastisk hendelse, noe spektakulært. jeg søkte til og med opp ordet psykopat og tenkte at jeg kunne skrive litt om hvordan man kanskje kunne virke litt psykopat om man virkelig måtte lete opp ordet, for deretter søke opp ordet psykopati for den økte forståelse. Uansett. det endte tydeligvis med at jeg anser ordbøker og hodet mitt for å være drittkjedelig og ganske så frigid kreativt sett. men bare i kveld. man skal ikke kimse ad ordbøker som faktisk ikke definerer mellommenneskelig som annet enn forhold. og forhold;

forhold n1 (etter ty.) 1 omstendighet, ytre vilkår arbeide under vanskelige f- / flere f- spiller inn / en etter f-ene god innsats / føref-, samfunnsf-, værf- / tilstand etter norske f- / ordnede f- / kjensgjerning, sak f-et er:... / atferd, oppførsel, vandel soldatens tjenstlige f- / et straffbart f- 2 innbyrdes stilling, forbindelse ha et godt, dårlig f- til arbeidskameratene sine / et spent f- / de har hatt et f- en seksuell forbindelse / avhengighetsf- 3 proporsjon, samsvar f-et mellom tilbud og etterspørsel / f-et mellom liv og lære / resultatene står ikke i f- til innsatsen / saft og vann blandes i f-et 1 : 5 / kvotient f-et 2 : 1 er lik f-et 4 : 2

fikk jeg meg overhodet ikke til å forstå.


GoodnightZ.

tekst. eldet.

å skrive

er skumrommet der tærne hopper unna
tomme plastkarper på en gulnet grunn
en badefinger som spiser bokstaver
med duggmage, dugghjerte og rynkemunn

å skrive
er luften i tannmellomrommet mitt
en rask håndbevegelse rosa labello
syke pasteller i sammenmalt duett
med sangen, en largo og ensom cello

å skrive
er springkniven i høstens svarteaorta
blåste blader mot annen hudløshet
en av de herreløse finflosshatter
med sømmer, fløyel og tidløshet

å skrive er å være frakken i gatene.

an envoy to the open fields.

Egentlig er jeg der allerede, gresstråene har stivnet som frostbitte edderkopptråder, knekker under føttene mine, limer seg til blodstrømmen og bærer ekkoet av ødeleggelse opp og frem til brystet. Og i ansiktet har jeg en sol som ikke treffer veien jeg går på. Den skjærer ansiktet mitt lagvis fra hverandre, som om den kutter seg gjennom kuldelagene jeg har fått gjennom trekket fra dørene jeg har åpnet. Vanskelig å si om jeg egentlig har gått veien selv, eller latt meg lede, likevel er jeg her. Jeg tror ikke jeg smelter og blir til dråper med det første. For feig til å velge det.

Egentlig er jeg der allerede, fastbundet til et spindelvev, med den åpne sletta bak som et tåkete og fjernt sinnsbilde jeg ønsker for sterkt.

soulkeeper.

Jeg mangler en beskytter (Jeg vet hvem du er og hvem du ikke er.)

(opprinnelsen)

words worth rememberin'

varm panikk eksisterer
vi smører fingrene med lim,
trykker dem mot kjøleskapet
og sier, så trist at det ikke er av glass
da hadde vi sett fingeravtrykkene
ikke substansen.

men en gang holdt jeg på å miste deg
da jeg snudde meg for brått
og så deg kikke forbi
av alt det fine vi hadde
så jeg vasket vinduet dagen etter
tre ganger.

Mislykket som en døende, uoppdaget art gjør du det jeg ville gjort; baske mot et herreløst forstørrelsesglass med et håp om å bli sett. I verste fall som jord.



Tidenes mest deprimerende innlegg er herved avsluttet.

totusen & et annet tall

Jeg hadde egentlig tenkt å snekre sammen en 2009-kavalkade her på bloggen, men det orker jeg ikke da det går snegletregt å laste opp bilder.

2010.

Håper det inneholder mindre kreft og død og dobbelt opp av alle de gode øyeblikkene jeg opplevde siste halvåret.

(Men jeg tror ikke på overgang, årstallet justeres bare ett hakk, det sletter ikke automatisk utgangspunktet man sitter med)