an envoy to the open fields.

Egentlig er jeg der allerede, gresstråene har stivnet som frostbitte edderkopptråder, knekker under føttene mine, limer seg til blodstrømmen og bærer ekkoet av ødeleggelse opp og frem til brystet. Og i ansiktet har jeg en sol som ikke treffer veien jeg går på. Den skjærer ansiktet mitt lagvis fra hverandre, som om den kutter seg gjennom kuldelagene jeg har fått gjennom trekket fra dørene jeg har åpnet. Vanskelig å si om jeg egentlig har gått veien selv, eller latt meg lede, likevel er jeg her. Jeg tror ikke jeg smelter og blir til dråper med det første. For feig til å velge det.

Egentlig er jeg der allerede, fastbundet til et spindelvev, med den åpne sletta bak som et tåkete og fjernt sinnsbilde jeg ønsker for sterkt.