spadetaktikk.

Jeg vet hvorfor jeg lar meg resignere. Her, for nye frø som valgte dette som utgangspunkt for å ta del i en større sammenheng, finnes det så mange som tygger, klamrer, velter og vrir seg i jorda. Som nekter å gi slipp på sine forventninger, kanskje også skuffelsene over forventningenes svar eller rett og slett har latt seg nedgrave av hvor blottstilt man egentlig er; så fort man er nødt til å bevise seg selv ved å være seg selv, til enhver tid, ikke fordi alle andre gjør det, men fordi de vet at det er det riktige å gjøre om man skal gro seg sterk. Det er ikke voksesmerter, det er sosial masochisme fordi de ikke gir slipp på "hjemme". (Om hjemme da er å være en av de små, lett bøyelige armene på en potet - slike som ikke slukes av noen.) Det forundrer meg at noen av dem faktisk er her, for i sin skikkelse skulle man tro de ikke kunne gripe etter noe som helst, men de har iallfall klamret seg hit; for å ligne små spedbarn på magen av tørrlagt innsjø. De skriker etter noe, samtidig som de ser på meg med en litt innbitt overbevisning om at de har nådd frem.

Ingen av har det, men jeg liker å forestille meg at hvis jeg bidrar med et stikk, kanskje i hoftehøyde så de ikke engang ser det før det er over, så vil de også finne seg selv i hullet. Og jeg kunne ha pirket det åpent gjentatte ganger på de som ikke ønsker å lege seg selv med en gang, helt til de selv valgte å klatre ut, tette det igjen og finne seg selv på utsiden av skallet sitt; fremmed, stolt og tvunget til å være ærlig.

Så for å strø salt i de sosialt aksepterte veivalg; hvorfor skal man absolutt gå den tyngste veien når man har en jetpack på ryggen?