alle (har) mangler

Jeg tenker på alle de tingene man opplever uten å ha muligheten til å kunne gjengi dem for andre fordi de stiller seg så dypt personlig i forhold til den menneskelige uttrykkelses- og mottagelsesevnen.

Noen ganger tror jeg at jeg er på et helt annet nivå når jeg absorberes av inntrykk som står like sterkt for meg som de gjorde for et år siden.

Jeg kan gjenkalle luften en gråblek morgen en dag sent i mars, hvordan råtten snø knustes under stilletthælen, måten hendene lå rundt kameraet under bilturen, hvor formålsløst det føltes å kjøpe blomster - den eneste som holdt stand lenge etter, og hvordan jeg kom til å tenke over den kronglete turen til tinghuset, måten jeg insisterte på å være den som dirigerte og kjørte henne inn, hvor beklemmende det var å sitte i det lille rommet som var helt uten luft og full av ventende tårer, måten hun strålte så tappert og svakt foran bordet, dommeren, oss, døden - som fulgte henne, meg og pappa på turen til restauranten, og hvordan ingen av oss egentlig hadde noe særlig å si, litt lammet av dagens alvor rundt bordet med en utsikt over fjorden som dro oss alle mot vinduene. Eller at øynene hennes kunne miste seg selv i lange øyeblikk hvor pappa strøk henne over hånden, kinnet, armen eller leppene .. Hvordan talen hjemme fikk dem begge til å rødme i midten av stua, forelsket for siste gang, og at jeg dro, tidlig, gikk kveldstur med en venn under den vintersprakende himmelen med en rar hund i bånd og ordene jeg sa til meg selv der og da, i ettertid og til stadighet -

klarer jeg ikke å skrive.