om å våkne

dagen du våkner i dunkelt morgenlys,
hodet pulserer av gårsdagens
pappvinromanser
du setter deg opp, famler etter siggen
trekker ned noen skjelvende
sug av angst
legger den ledige hånda rundt magen
bøyer deg fremover, nedover og
blir svimmel
stirrer ned på gulvet hvor tærne spriker
med bulende, hudblå
blodårer
dras du ned med kjeften på vidt gap
med vrengte, hissige hikst
og ser
gårsdagen gli over knærne i fritt fall
i røde, bløte tråder som
drukner deg
alene, apatisk og fremoverlent
i ditt eget indre
savner du ikke menneskene?