denne dagen er eltet i kanelbollens tegn

For å understreke poenget har jeg nå spist fire av tjuefire kanelboller på under en halvtime. Er jeg mett? Absolutt ikke. Jeg tror sannelig jeg kommer til å ha en fenomenal og velfylt spisedag i dag også (den tredje på rappen) og det begynner å demre for meg at; ja, jeg er flink til å trene, men nei, jeg kommer aldri til å utvikle ortoreksi.

Ortoreksi er å være manisk opptatt av å spise sunt. I utgangspunktet ingen dum idé å leve den sunne linje, men det er altså et problem i den grad at spising og trening opptar så mye plass i en ortorektikers dagligliv av det blir sykelig. Så vet dere det.

Jeg forøvrig er alt for glad i søtsaker og ville matretter som skaper orgasmer i munnen til at jeg er villig til å gi det fra meg. Jeg lever bare én gang og jadasvada - så derfor tok jeg husmorsevnene fatt og blandet, eltet og kjevlet til jeg var fornøyd med egen innsats og har (oppriktig talt) lidd meg gjennom både førstegangshevingen på 30 minutter og deretter etterhevingen på 45 minutter fordi jeg var så innisvampskauen sulten på. Bållerh. Med. K.a.n.e.l.

Det skal nevnes at det har blitt ferre og ferre tanketunge innlegg, og det synes jeg har fortjent. Litt hjernens underlige stillstand. Semesteroppgaven er sendt og samvittigheten er ren som perlesukker.

Helgen klar for erobring.

Jeg har allerede begynt, med monsterjafs.

forresten joulenissen (papa)

Om 5 dager, 13 timer og minutter legges Roskildebillettene ut for salg. Jeg vil gjerne være der.

Hvis ikke kan jeg nøye meg med en skilpaddeukulele.

:)

onsdagslørdag.

I dag har jeg lært at man bytter lege om legen får deg til å føle at det du plages av bare stressymptomer. Slikt blir man stresset av.

Jeg kjenner meg selv og er meg mine plager bevisst nok til å avgjøre om de er verdt ettertanke eller ikke! Det er forresten helt vilt at man sykehuset ikke nødvendigvis vil ta ryggmargsprøver, endog det er en sjanse for at man er disponert for en familierelatert, stygg sykdom.

Men. Enøff bitchin', dette har vært en ålreit dag.

Jeg har skrevet ferdig semesteroppgaven (takk til vinduet mot tungtrafikken for siste inspirasjon - dog, det endte ikke med at hovedpersonen ble avslørt som transvestitt) slurpespist tacosuppe med firstprice nachos med ostesmak (yam, yam) ved siden av, drukket en mengde solo super og proppet i meg fruktnøtt til rosinene begynte å kile meg i øregangene. Lørdag på forskudd, nemlig. Og jeg er ganske sikker på at det blir en lørdag til på lørdag, kanskje på fredag også faktisk. Lillesys? Vi skal rocke parketten for storesys er klar for show i pysjamas.


Heia Drammen med dets dejlige tilbehør som strekker suresmil til de må overgi seg til gladesmil istedenfor.

Egentlig befinner jeg meg med den ene armen dinglende i gamledager og den andre strekker seg mot fremtiden, kroppen er desverre delt av en etterhvert voksende sprekk som sliter meg fra hverandre. Nei, det gjelder ikke emosjonene, isåfall på en litt annen måte. Jeg har forskjellige stemmer - ut ifra mitt syn, men får stadige tilbakemeldinger om at jeg har én som særegen. Javel. Jeg har ikke prøvd å definere de jeg mener jeg har, og har sjeldent vært bevisst på å bruke en av dem i en setting den vil passe inn i, altså; tilrettelegge for omstendighetene. Likevel lyver jeg, forandrer man ikke stemme etter omgivelse, temperatur og humør? Kanskje den egentlige, grunnleggende stemmen ligger dypere. Så hva er egentlig min - om ikke særegen? Er den hissig, er den dramatisk, eller kanskje belærende - kritisk? Eller ingen av delene. Liker jeg egentlig at stemmen føles udefinerbar? Hvis ikke, forsvinner den kanskje om jeg blir den bevisst, eller mister den kanskje sitt preg om jeg gjenkjenner den? Jeg liker å ha en stemme utenom den hørbare. Alle har en, dét er iallfall sikkert, og det ville vært spennende å vite om de som gjør det samme som meg også er uviten om hva de egentlig sier.

seriøst. jeg skal ikke lyve. dette har vært en drittdag.

(Du advares herved før videre lesning)

Det hele startet natt til i dag med hetetokter før leggesegtid som varte til langt over burdehalagtsegtid, dette resulterte i mange sinnssvake drømmer jeg helst ikke drømmer om igjen. Deretter var det bare å stå opp, gå ned i kantina og lempe i seg havregrøt - som i dag var jævlig salt (jeg pleier vanligvis ikke bruke salt i grøten men er klar over at dette er vanlig, men hallo - en tønne!? Jeg blir så provosert) så salt at jeg kastet alt, furtet og drakk en kopp kaffe istedenfor. Rektors time varte bare en times tid og godt var det, for innen de latterlige innslagene var over hadde jeg geipen i gulvhøyde og synet var litt slørete i kantene. Fant ut at det var best å legge seg igjen da klokken var 10:00. Sov da til 11:30 (sharp?) da en viss snakkesalig en kom og dundret løs på døra mi som en gal (jada, glad i deg fortsatt) Derfor våknet jeg brått, kjente at jeg var sulten og gikk til byen for å kjøpe mat med selskap på turen - kanskje dagens eneste koselige stund, før jeg plantet meg ned på Skrivekunstrommet for å jobbe med semesteroppgaven.

Så intenst og lenge dette tåkeværet skulle fortone seg, tenkte jeg da jeg kikket ut vinduet. For jeg falt selvsagt dithen før jeg begynte for alvor foran tastaturet, og dermed var det gjort - tåka seg gjennom glasset på magisk vis og la seg rundt, i og over hodet mitt. Det førte til mange dårlige ideer, blant annet å skrive om det jeg har prøvd å skrive om så mange ganger før, og selvfølgelig gikk det ikke annerledes i dag - neida, jeg falt heller et par grader ned i humøret (man skulle jo tro at tåka kanskje iset til og la seg i et litt dypere lag - eventuelt forsvant? Nein.) Brukte derfor resten av tiden min på noen episoder av That 70's Show og tror det var like greit, jeg var så sliten fysisk og mentalt at sitcoms fungerte greit som tidsfordriv i noen timer.

Etter kveldsmat dro jeg skrotten ned til Elixia - forøvrig med saueparaplyen som følgesvenn da det plutselig hadde begynt å regne som ville vetter på helvetestur. Vel nede på senteret kastet jeg meg igang på ellipsemaskinen på en 30 minutters kortintervalltur med Zeppelin på begge øra. Merket det begynte å løsne litt i kroppen (tåka altså) og hilste dessuten på min personlige trener Stine som ser ut som hun kunne kastet nesten enhver mann jeg kjenner herfra til Tahiti om det skulle vært nødvendig. Det løsnet litt mer, jeg ville selvsagt ikke fremstå som en eller annen vanlig sofasliter - for det syntes jeg faen ikke jeg kunne tillate meg på en dag som denne. Kjørapå. Og jeg fikk et helt okay treningsprogram jeg er ivrig etter å begynne på når formen blir bedre.

På hjemveien fortsatte jeg med Zeppelin og hadde en av de mest tankeløse gåturene noensinne, husker bare noen glimt av regnvåt asfalt og tung snø fra under paraplybretten. Ganske uvanlig til meg å være - jeg pleier jo som regel å ordne opp i mange saker og ting mens bena forflytter seg som hissige trommestikker. Men jeg antar jeg tar igjen for det tapte her - kurerer gruff, og til deg som kanskje har lest alt dette, jeg beundrer deg litt.

Se så, noe hyggelig klarte jeg vel å lire fra meg i dag også.

Dusj. Solo Super. Snus. That 70's Show igjen. Sovetid.

Knall.

neste ukes drøm;

togvinduperspektiver.

kafékaffe.

ypsilonvandring.

Et snev av det som kalles hjemve. Første gang. Noensinne, faktisk.

the fountain

Lillehammer har vært preget av en Lynch- aktig stemning i noen dager nå. Av og til har jeg tenkt at det bare er prosesshodet mitt som vil ha det slik, men jeg har sett dem, mennesker med zombietendenser vandrer i gangene og en middagstallerken som egentlig kun er dekorert med middag har plutselig blitt en skummel opplevelse, veien til og fra skolebygget er en ferd i glatt og oppstykket vei - pakket inn i et tjukt tåketeppe. Ja. Sånne veldig hverdagslige og normale ting har en liten teint av noe uhyggelig over seg. (Og imens jeg skrev dette falt en spiseskje ned fra servanten i hjørnet og like etterpå begynte en eller annen klokke å mase. Visste ikke at jeg hadde en slik.)

Jeg tar dette som et tegn på at jeg burde se til helvete å komme meg ut fra rommet mitt. Her har jeg nemlig sittet omtrent hele uka i tillegg til helgen (kun avbrutt av trening, fag og noe sosialt histen og pisten) - altså har jeg i ganske stor grad fjernet meg fra det vante, som egentlig har gjort meg veldig godt. Derfor ser jeg vel egentlig ingen reell uhygge i å være meg, det er bare innpakningen av verden som er litt klaustrofobisk og rar.


Dette er heller ikke en ny opplevelse forsåvidt.

Jeg tror jeg skal finne på et eller annet, og med alle de årvåkne og kvikke menneskene på skolen (insert: irony) skjer det sikkert noe skjellsettende nettopp i dag. Med andre ord er jeg nødt til å hvale meg på Elixia, 30 min med geriljakardio før pilates - som visstnok skal gi ny, ekstrem energi. Om det ikke gjør søndagen mer spennende kan den iallfall bidra med å være det eneste konstruktive innslaget i min dag.

Hoppalong soldater,
med sliten hilsen fra
Mørketussi

ontologiske persepsjoner på ville vidder.

Jeg var kledd i vintagekjolen og virret rundt på skolen - det var ball, ute i januarsnøen. Studentstua var omgjort til et indisk palass dekorert med lilla vegger, puter, perler og store myke tepper. Og så kom du, Mercedes, i følge med Marekatt og lo som om dere hadde gjort det for alltid. Du tok meg i armene, endog jeg ikke hadde tid, og plutselig vandret vi langs spanske krinkelgater mens vi lette etter et sted å spise - for jeg var full og du mente at det ville gjøre meg godt. Inne på en restaurant med bruntømret interiør ble vi nedstirret av nysgjerrige, typiske spanjoler med både hengemage, eventyrlige glis og mørke hårlokker rundt ansiktet. Jeg ba deg vente for jeg ville finne en parasoll vi kunne sitte under, men idet jeg gikk ut på trammen blåste jeg nesten overende og stirret rakt på en orkan tjue meter ut i havet. Jeg spant inn, hylte at alle måtte holde seg fast i noe tungt. Du valgte bardisken, selv krøp jeg bort til en kakkelovn. Plutselig var vi opp ned, jeg forklarte alle hengende spanjoler, inkludert deg at vi alle måtte holde oss fast og vente på at neste orkan ville snu restauranten tilbake til sin opprinnelige plass. (De som ikke gjorde dette ville nemlig dø) Flere slapp taket, men du var bastant. Det rykket plutselig til og du falt - i en evighet. Med ett skiftet scenarioet og vi var i en skobutikk. Jeg trillet et eplesmykke, et sånt man kan ha bilder i, den var farget i en dus lilla nyanse og var besatt med gullornamenter. En vennegave. Jeg så det ikke før jeg snudde meg, men du satt i rullestol og spurte om jeg ikke ville ha nye gummistøvler og viste meg noen lilla du selv hadde på foten, noen med mørkelilla prikker på. Jeg kjente og kjente på støvelen, sa meg enig i at det var merkbar bra kvalitet, klemte deg og sa at størrelse 42 kanskje ville bli litt for stort - selv for meg.

hælja

- har vært ganske fryktløs, svampaktig og litt seig.

Mulig jeg friket litt ut på legevakta i Drammen på fredagen (noe jeg glemte å fortelle i forrige innlegg) Fruen og herremannen som satt ovenfor meg på venterommet så ut som sykelige svisker og var ut og inn av forskjellige legerom før de satte seg på venterommet igjen, legene mumlet sammen og de ble tvunget til å ta på seg munnbind. Jøss, tenkte jeg - er dette svinepesten? Da jeg skulle ut og betale for meg da jeg var ferdig med min konsultasjon gikk plutselig ALLE på legevakta med munnbind. Bortsett fra meg. Jeg kan muligens ha blitt en diger basill. He-he.

Men jeg er ikke syk, bare litt slapp. I dag med gyldig grunn - "Tveitashoten" er noe jeg anbefaler alle idioter og halvhjernede vesener på tulletur med godt selskap (desverre vil jeg ikke videreføre trenden til Nansen da det antageligvis vil få flere på fyllevogna før jul - det skal jeg ikke stilles til ansvar for!)

Egentlig bedriver jeg bare fyllmasse nå, det jeg sånn i dypet av meg selv prøver å finne ut av er om jeg egentlig har savnet alt dette, både det absurde som ofte inntreffer i mine Drammensbesøk og under familiesammenkomster og det som kan defineres som normalen i dette livet. Konklusjonen er vel. Ja. Likevel gleder jeg meg til å ta fatt på energien, skrivekunsten, treningsturene og å kvesse blyanten for å skrive semesteroppgaven ferdig. Det blir uansett en spennende tid frem mot 18 desember med skoleprosjekter og et annet litt utenom det - trenger noen lykkefugler med meg på veien.

Sender du en?

Magica Lanterna & novembermelankolsk ettertrykk

Det føles som om jeg har spjæret magen men reddet det innvendige innholdet, det henger nemlig i tynne tråder jeg har vært så lur å feste til hodet. Tror jeg kan definere hele ukens opplevelser som litt utamæsjæl og utenomdetvanlige. Ikke negativt i sin rette forstand.

For det første har jeg fått tilbakemelding fra ganske spesifikke hold og dermed utviklet et ganske vidvinklet perspektiv på store deler av min skriving. (Hvilket jeg selvfølgelig skal jobbe videre med)

For det andre myrdet Stig Sæterbakken to av tre prosatekster jeg hadde skrevet her forleden. Han gjester Nansenskolen i disse dager og bruker virkelig det sagnomsuste leserblikket sitt på tekstene vi skrivekunstelever knuger så iherdig om. Herlig med litt hudløs, ærlig og brukbar kritikk!

For det tredje holdt jeg nesten på å begynne å skrive på en roman og starte førstesetningen med "Da jeg var 22 år lot jeg meg plutselig begeistre" Heldigvis innser jeg at det ville vært en fryktelig dum idé, mere dævv innledning eksisterer vel knapt, men begeistringsdelen er fortsatt en del av min virkelighet.

For det fjerde fikk jeg nok en gang bekreftet at det ikke skal så mye til før mennesker lar staffasjen og utenpåansiktene falle og faktisk snakker - mest med øynene, og at de faktisk kan være helt i en annens, og at en samtale kan bestå av å bare dyppe fingeren under overflaten men likevel få en til å forstå mere enn bare ringer i vannet. Skulle ønske det var en hverdagsopplevelse.

For å fortsette med enda et "for" men ikke minst f.o.r å fylle ut en liten sanselig status kan jeg fortelle at jeg var i Bragernes kirke på konserten Magica Lanterna i dag. Med Ronni Le Tekrø på gitar,poeten Jens Henry Olstad (94 år!) og salmetolker og sangfugl Synnøve Rognli foran en full kirke, samt lysshow av en annen mystisk verden - blåste de gudfryktigheten ut av forsamlingen og hakket nok dype rifter i ethvert steintavlet hjerte gjennom et godt utvalg av sanger, dikt og fingergnissing av elektrisk gitar. Visste forresten ikke at Ronni kunne synge så sårt som rett før han dediserte "Cathedral" til sine avdøde venner, Synnøve Rognli stjal sjela mi ved flere forheksende øyeblikk og Henry Olstad hakket meg ned i kirkebenken med diktet "Med Gullskrift Mor" ..

Med andre ord en fin, utenomjordisk opplevelse som ikke nødvendigvis var forbeholdt de troende. Ifølge Ronni gav buskerudsbiskopen forsamlingen tillatelse til å knipse (te-he) og synge med på refrenger - og selv om ikke alle ble med er iallfall tommelen og langfingeren min støl nå.

Jeg er så glad for at jeg dro. Den triste, litt ensomme følelsen som klemte seg fast i sidemuskelen idet jeg måtte oppom sykehuset tidligere i dag forsvant kanskje ikke, men den fikk flere farger og vakker lyd.

Så..

Jeg skal fortsette å observere snøen drysse ned som lodne, lette sukkerbiter. Må drikke meg lei på Mozell Light og formulerer fremtidige prosatekster i hodet før jeg legger på røret. Fredag den 13 er nemlig på tråden og sier han er litt lei seg fordi ingen liker ham. Jeg gjør og ønsker ham en god natt og lykke til videre, til neste gang.

inspo.

som tørre fangarmer rundt kjøtt og dype vev,
de klatrer seg tett,
samles rundt aortaen
og klemmer siste dråpe
med ett eneste
hjertelig muskeltrykk.

heavenly junkies.

Är det där du
eller är det någon som liknar dig någonstans?
Istället för ljud är du stilla, tyst
och inte alls här och nu

Och när vi ser oss omkring

är det genom dina rättfärdiga blå

Jag granskar till och med mig själv genom dina ögon

och jag hatar det så ..