Lillehammer har vært preget av en Lynch- aktig stemning i noen dager nå. Av og til har jeg tenkt at det bare er prosesshodet mitt som vil ha det slik, men jeg har sett dem, mennesker med zombietendenser vandrer i gangene og en middagstallerken som egentlig kun er dekorert med middag har plutselig blitt en skummel opplevelse, veien til og fra skolebygget er en ferd i glatt og oppstykket vei - pakket inn i et tjukt tåketeppe. Ja. Sånne veldig hverdagslige og normale ting har en liten teint av noe uhyggelig over seg. (Og imens jeg skrev dette falt en spiseskje ned fra servanten i hjørnet og like etterpå begynte en eller annen klokke å mase. Visste ikke at jeg hadde en slik.)
Jeg tar dette som et tegn på at jeg burde se til helvete å komme meg ut fra rommet mitt. Her har jeg nemlig sittet omtrent hele uka i tillegg til helgen (kun avbrutt av trening, fag og noe sosialt histen og pisten) - altså har jeg i ganske stor grad fjernet meg fra det vante, som egentlig har gjort meg veldig godt. Derfor ser jeg vel egentlig ingen reell uhygge i å være meg, det er bare innpakningen av verden som er litt klaustrofobisk og rar.
Dette er heller ikke en ny opplevelse forsåvidt.
Jeg tror jeg skal finne på et eller annet, og med alle de årvåkne og kvikke menneskene på skolen (insert: irony) skjer det sikkert noe skjellsettende nettopp i dag. Med andre ord er jeg nødt til å hvale meg på Elixia, 30 min med geriljakardio før pilates - som visstnok skal gi ny, ekstrem energi. Om det ikke gjør søndagen mer spennende kan den iallfall bidra med å være det eneste konstruktive innslaget i min dag.
Hoppalong soldater,
med sliten hilsen fra
Mørketussi
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar