ontologiske persepsjoner på ville vidder.

Jeg var kledd i vintagekjolen og virret rundt på skolen - det var ball, ute i januarsnøen. Studentstua var omgjort til et indisk palass dekorert med lilla vegger, puter, perler og store myke tepper. Og så kom du, Mercedes, i følge med Marekatt og lo som om dere hadde gjort det for alltid. Du tok meg i armene, endog jeg ikke hadde tid, og plutselig vandret vi langs spanske krinkelgater mens vi lette etter et sted å spise - for jeg var full og du mente at det ville gjøre meg godt. Inne på en restaurant med bruntømret interiør ble vi nedstirret av nysgjerrige, typiske spanjoler med både hengemage, eventyrlige glis og mørke hårlokker rundt ansiktet. Jeg ba deg vente for jeg ville finne en parasoll vi kunne sitte under, men idet jeg gikk ut på trammen blåste jeg nesten overende og stirret rakt på en orkan tjue meter ut i havet. Jeg spant inn, hylte at alle måtte holde seg fast i noe tungt. Du valgte bardisken, selv krøp jeg bort til en kakkelovn. Plutselig var vi opp ned, jeg forklarte alle hengende spanjoler, inkludert deg at vi alle måtte holde oss fast og vente på at neste orkan ville snu restauranten tilbake til sin opprinnelige plass. (De som ikke gjorde dette ville nemlig dø) Flere slapp taket, men du var bastant. Det rykket plutselig til og du falt - i en evighet. Med ett skiftet scenarioet og vi var i en skobutikk. Jeg trillet et eplesmykke, et sånt man kan ha bilder i, den var farget i en dus lilla nyanse og var besatt med gullornamenter. En vennegave. Jeg så det ikke før jeg snudde meg, men du satt i rullestol og spurte om jeg ikke ville ha nye gummistøvler og viste meg noen lilla du selv hadde på foten, noen med mørkelilla prikker på. Jeg kjente og kjente på støvelen, sa meg enig i at det var merkbar bra kvalitet, klemte deg og sa at størrelse 42 kanskje ville bli litt for stort - selv for meg.