Egentlig befinner jeg meg med den ene armen dinglende i gamledager og den andre strekker seg mot fremtiden, kroppen er desverre delt av en etterhvert voksende sprekk som sliter meg fra hverandre. Nei, det gjelder ikke emosjonene, isåfall på en litt annen måte. Jeg har forskjellige stemmer - ut ifra mitt syn, men får stadige tilbakemeldinger om at jeg har én som særegen. Javel. Jeg har ikke prøvd å definere de jeg mener jeg har, og har sjeldent vært bevisst på å bruke en av dem i en setting den vil passe inn i, altså; tilrettelegge for omstendighetene. Likevel lyver jeg, forandrer man ikke stemme etter omgivelse, temperatur og humør? Kanskje den egentlige, grunnleggende stemmen ligger dypere. Så hva er egentlig min - om ikke særegen? Er den hissig, er den dramatisk, eller kanskje belærende - kritisk? Eller ingen av delene. Liker jeg egentlig at stemmen føles udefinerbar? Hvis ikke, forsvinner den kanskje om jeg blir den bevisst, eller mister den kanskje sitt preg om jeg gjenkjenner den? Jeg liker å ha en stemme utenom den hørbare. Alle har en, dét er iallfall sikkert, og det ville vært spennende å vite om de som gjør det samme som meg også er uviten om hva de egentlig sier.