Magica Lanterna & novembermelankolsk ettertrykk

Det føles som om jeg har spjæret magen men reddet det innvendige innholdet, det henger nemlig i tynne tråder jeg har vært så lur å feste til hodet. Tror jeg kan definere hele ukens opplevelser som litt utamæsjæl og utenomdetvanlige. Ikke negativt i sin rette forstand.

For det første har jeg fått tilbakemelding fra ganske spesifikke hold og dermed utviklet et ganske vidvinklet perspektiv på store deler av min skriving. (Hvilket jeg selvfølgelig skal jobbe videre med)

For det andre myrdet Stig Sæterbakken to av tre prosatekster jeg hadde skrevet her forleden. Han gjester Nansenskolen i disse dager og bruker virkelig det sagnomsuste leserblikket sitt på tekstene vi skrivekunstelever knuger så iherdig om. Herlig med litt hudløs, ærlig og brukbar kritikk!

For det tredje holdt jeg nesten på å begynne å skrive på en roman og starte førstesetningen med "Da jeg var 22 år lot jeg meg plutselig begeistre" Heldigvis innser jeg at det ville vært en fryktelig dum idé, mere dævv innledning eksisterer vel knapt, men begeistringsdelen er fortsatt en del av min virkelighet.

For det fjerde fikk jeg nok en gang bekreftet at det ikke skal så mye til før mennesker lar staffasjen og utenpåansiktene falle og faktisk snakker - mest med øynene, og at de faktisk kan være helt i en annens, og at en samtale kan bestå av å bare dyppe fingeren under overflaten men likevel få en til å forstå mere enn bare ringer i vannet. Skulle ønske det var en hverdagsopplevelse.

For å fortsette med enda et "for" men ikke minst f.o.r å fylle ut en liten sanselig status kan jeg fortelle at jeg var i Bragernes kirke på konserten Magica Lanterna i dag. Med Ronni Le Tekrø på gitar,poeten Jens Henry Olstad (94 år!) og salmetolker og sangfugl Synnøve Rognli foran en full kirke, samt lysshow av en annen mystisk verden - blåste de gudfryktigheten ut av forsamlingen og hakket nok dype rifter i ethvert steintavlet hjerte gjennom et godt utvalg av sanger, dikt og fingergnissing av elektrisk gitar. Visste forresten ikke at Ronni kunne synge så sårt som rett før han dediserte "Cathedral" til sine avdøde venner, Synnøve Rognli stjal sjela mi ved flere forheksende øyeblikk og Henry Olstad hakket meg ned i kirkebenken med diktet "Med Gullskrift Mor" ..

Med andre ord en fin, utenomjordisk opplevelse som ikke nødvendigvis var forbeholdt de troende. Ifølge Ronni gav buskerudsbiskopen forsamlingen tillatelse til å knipse (te-he) og synge med på refrenger - og selv om ikke alle ble med er iallfall tommelen og langfingeren min støl nå.

Jeg er så glad for at jeg dro. Den triste, litt ensomme følelsen som klemte seg fast i sidemuskelen idet jeg måtte oppom sykehuset tidligere i dag forsvant kanskje ikke, men den fikk flere farger og vakker lyd.

Så..

Jeg skal fortsette å observere snøen drysse ned som lodne, lette sukkerbiter. Må drikke meg lei på Mozell Light og formulerer fremtidige prosatekster i hodet før jeg legger på røret. Fredag den 13 er nemlig på tråden og sier han er litt lei seg fordi ingen liker ham. Jeg gjør og ønsker ham en god natt og lykke til videre, til neste gang.