(a)larm.

Jeg stod på dørterskelen i høstsommerlufta med lilla sokker og en pusekatt mot høyre legg,
så sola synke tungt ned i fjellet mens jeg så søte regndråper på terrassen jeg skulle fotografert.
Plutselig ringte du. Fra en ganske støyfull planet og fortalte at jeg skulle vært der med deg. Sola var like fin der.
Og du klarte å stjele nedgangen fra meg. Så fantastisk - rart.

Rett foran trynet mitt.

Er vi egentlig i samme bane?

døstøsa.

Jeg er lei av å føle meg som en søvngjenger.

.. så igår gikk jeg ananas og kjøpte meg et nytt objektiv til kameraet mitt + pusseklut. (Ja, jeg kjøpte meg en vei ut av uløkka) Jeg har ikke egentlig fått testet ut kameraet skikkelig enda men forbereder meg på begivenheter på sluttsommeren, nyhøsten og senhøsten. Ja, faktisk helt til novembergufsent vær faller over i juletid og det blir tid for en timeout. Jeg forestiller meg at jeg skal jobbe godt for å ha tid til å trekke pusten mellom alle impulser, kreative sesjoner, frem - og tilbakereiser, studenteransvar og plikter på forskjellige plan og at det kan bli gøy og småstressende. Kanskje er jeg bare litt stressa fordi jeg gleder meg inst i pennefyllet til å ekspandere. Nå skulle man nesten tro jeg har funnet min religion og blitt en Nansenianer. Men det er litt halleluja. Jeg vet jeg kommer til å savne hjemstedet og menneskene litt (selv om det bare tar meg en 3, 5 timers tur på toget og koster 606 kr om det blir for ille) - og jeg gleder meg til å savne, lure på hva mine venner driver med og glede meg til å se dem igjen.

Og jeg skal dokumentere, bli litt mer ivrig enn det jeg kanskje fremstår som her. Bli en hæppiblågger? Ikke akkurat, men kanskje mer fargerik.

can't lie.

Det er ikke der hun "er". Det som er har ingen form, og en gravplass er kun et ytterst abstrakt sted hvor man har et minnesmerke og levninger. Også abstrakt. Jeg føler ikke nærvær. Tar det som et godt tegn. Uten å bli alt for svevende, velger jeg å tro at det åndelige har funnet veien ut av denne verdenen. Det har vært ille nok å være fanget i den jordiske så lenge.

Likevel var det tøffe tjue minutter på kirkegården på lørdagen. Stedet der man ikke er i hverdagen man ikke tillater eller orker å tenke tungsinn, stedet der man slipper taket. Forløsende på en kjip måte. Sen om sorgen. Som vanlig.

jadaså.

Overfølsom for energier om dagen, og det gir noen skrubbsår. Prøver å geleide meg selv gjennom menneskelige møter hvor kommunikasjonen halter. Misforståelser. Hater dem, men er godt klar over at mitt eksplosive, mildt sagt offensive lynne skaper problemer når jeg ikke har meg selv i kvelebånd. Lar selvkritikken sige inn - men først etter en utblåsning. Hvor ble det av regelen om å telle til ti? Det er bare å legge seg flat, tidvis har jeg det bare ikke i meg. Beherskelse. Kanskje er det sunt. Av og til ender uoverensstemmelser med en oppklaring og ren luft, men i det siste har det bare vært sprøyt. Jeg har bestemt meg for å være litt snegle i dag. Kreke meg sakte frem, bruke øynene istedenfor antagelsene og ha en naiv overbevisning om at skallet er mitt safe place. Det finnes få personer som kan sammenlignes med en voldsom joggesko med drapstendenser og sneglehat, men det finnes likevel noen .. Såeh. Jeg satser på at jeg gjør meg fint i skogen i kveld, jeg. Menneskeløs.

Jeg får forresten daglige e-poster fra tarot.com (det er en uendelighet siden jeg takket ja til daglige horoskop og sjekker dem sjelden) - men når jeg åpner sist sendte oppdatering og får hull i hjertet av å lese et sølle horoskop for klønesagittarius finnes det bare én ting å si; s k j e r p i n g s.

thor, mjølner og mørketussi.

Om ikke jeg har superkrefter og er blitt en sannsigerske så var det iallfall kraft i himmelhvelvingen i natt.

01:etellerannet. Jeg dras ut av drømmeland med et salig og skyrullende tordendrønn. Lå og glippet litt med øynene helt til jeg skjønte at det ikke var monstermaskinen men Mjølner som sørget for leven i nattemørket. Vinden skrapte mot bakken og snek seg inn vinduet med høstlige gufs. Stille. Stilnet faktisk helt før det blinket igjen og små drypp ble til flerfoldige tusen iløpet av et tordensekund. Jeg stod opp, laget meg en dynelavvo og satte meg på stuegulvet med plirende soveøyne. (Er det noe vi har er det panoramautsikt, er det noe jeg ikke har er det flaks.) Satt ca et kvarter og laget ansiktsfettmerker på verandadøra for å kikke strakt mot venstre der det blinket hektisk. Gåsehud.

Så fikk jeg altså muligheten til å oppleve elektrisk sommervær i år også.

I dag er jeg glad jeg sa jeg ikke kunne sove igår.

regnbuetull.

marionettesmil gir meg kramper,
de er påmalt, hjelpsomme
vil gjerne ha meg med
- jeg skjønner ikke hva de sier
skal vi akseptere selvfølgeligheter?
jeg trodde det drepte det levende livet.
og når jeg vrir øynene mot kjøttfengselet deres,
ber de meg kjenne hvor mykt og godt det er
varmt, blødende, som en livstruende skadet
åpner de tomme sår kaster sine indreheter over essensen,
glemmer et "jeg" "føler" intet.
\
så det hender jeg svever over glass og blå måner,
og tenker at verden er på droger.


I natt får jeg ikke sove.

perverst godt i munnen.

I dag har jeg lært at det er farlig å være for flink, så derfor har jeg ingen planer om å jobbe meg sliten på jobb før klokken lunsj, ei heller å ta 50/50 med kardio- og styrketrening etterpå i morgen.

Dagens mest geniale påfunn var å komme meg til helvette hjem og lage meg en god skål med smoothie-is med fersken og kiwi, overdimensjonerte blåbær og store biter med mørk sjokolade. (En fråtsefrenzy som lett kan forsvares med alle de herlige antioksidantene visse deler av dessertorgien bestod av)

Fabel-aktig.

hva gjorde du før meg?

når de nølende støvkornene har lagt seg
på kanten av ditt dirrende knyttnevehjerte
ler jeg ikke av deg, jeg dras
mot nedslaget idet du ser deg selv
som tapt.

still morning.

I dag har jeg ikke våknet helt. Hvertfall ikke ansiktet. Det har vært forstenet, litt tungt å dra med seg. Har bare vært svimmeltrøtt innvendig, ikke noe annet om man skulle tenke det. Tror ikke det er helt sunt å sove seg gjennom en helg etappevis for å si det sånn, og sånt utgår neste helg da jeg planlegger sprell fra morgen til hverdagskveld. (Dvs, fotos, kanskje en minidrikkert og herlig Bødalsbesøk f.o.m søndag.)

Av og til gleder jeg meg såpass at det får tiden til å gå. Det gleder meg at jeg klarer å gulrotlede hodet mitt til å glemme urskiven og viseren. Smilestresse tiden og kline til med et sommerfriskt ko-ko når tomme tidsrom nærmer seg slutten.

Fascineres forresten av været, og er ikke det minste bekymret for at huden snart vil bli blek og blodfattig igjen. Gråværet er vakkert og himmelen skremmende kjapp om å forandre seg - til det bedre hele tiden.

Likerelikere.

one of these mornings

won't be here too long


you will look for me

and I'll bee gone

i oppløsning.

Jeg har blitt kjent med mennesker på nytt. Noen jeg har kjent i årevis, noen som har sett meg vokse til og gjennomgå forandringer, noen jeg selv har sett med den tids øyne og oppfatter som jeg alltid har gjort. Men med en annen fremtoning. Endelig snakker vi mer sammen. Farmor. Et av de mest herlige menneskene jeg kjenner. Hun er min jordbærengel. Da jeg var i Danmark snakket vi om hvor mange som har forlatt bygården den siste tiden, disse gamle, glemte damene med familier som forsømmer dem. Jeg vet ikke om hun merket det, men jeg nærmest tvang henne til å fortelle om de menneskene jeg aldri har kjent, men hun fortalte hjertelig. Om hvor flink farfar var, hvorfor onkel er slik en ensom, uvitende men morsom mann. Om pappa. Og jeg har ikke vanskeligheter for å forstå at man kan se på barn hva slags menneske de vil bli som voksen. Gutten med bred benstilling, armene i kors og rettferdighetsnese om noen gjorde noen fortred. Hun malte meg mange bilder og jeg er så glad jeg kjenner slike mennesker.

Hjertekartet dukket også opp igjen. Mindre blindveier siden sist, noen må ha vært inne og oppdatert ..

Det har dukket opp mange muligheter, og den trivielle delen jeg opplever i hverdagen nå - ler jeg knokkelrått av. Jeg vet hvor jeg skal og at dette kun er midlertidig. Som alle andre stagnerte, prøvende eller påtvungne faser jeg skal igjennom. Jeg biter ikke i sure epler, jeg spiser dem. Tror jeg befinner meg i en slags fortidsforakt. Hvertfall fortid som hjemsøker - jeg kan ikke henge ved det forfalte lenger, ikke tillater jeg meg det heller. Jeg har så mye å se frem til og i disse dager er jeg så sliten som jeg aldri har vært før, men ved en salig (t)ro. Det ordner seg, for jeg har ordnet for meg. Føler at jeg har mange billetter med åpen retur, og det er slettes ikke så ille å reise enveis heller - så lenge jeg kommer frem.

(og tenk, det skulle et stort tap, et feilgrep og en enorm opplevelsesrikdom til før jeg kom meg hit...)

- men det er et annet innlegg.