can't lie.

Det er ikke der hun "er". Det som er har ingen form, og en gravplass er kun et ytterst abstrakt sted hvor man har et minnesmerke og levninger. Også abstrakt. Jeg føler ikke nærvær. Tar det som et godt tegn. Uten å bli alt for svevende, velger jeg å tro at det åndelige har funnet veien ut av denne verdenen. Det har vært ille nok å være fanget i den jordiske så lenge.

Likevel var det tøffe tjue minutter på kirkegården på lørdagen. Stedet der man ikke er i hverdagen man ikke tillater eller orker å tenke tungsinn, stedet der man slipper taket. Forløsende på en kjip måte. Sen om sorgen. Som vanlig.