regnbuetull.

marionettesmil gir meg kramper,
de er påmalt, hjelpsomme
vil gjerne ha meg med
- jeg skjønner ikke hva de sier
skal vi akseptere selvfølgeligheter?
jeg trodde det drepte det levende livet.
og når jeg vrir øynene mot kjøttfengselet deres,
ber de meg kjenne hvor mykt og godt det er
varmt, blødende, som en livstruende skadet
åpner de tomme sår kaster sine indreheter over essensen,
glemmer et "jeg" "føler" intet.
\
så det hender jeg svever over glass og blå måner,
og tenker at verden er på droger.


I natt får jeg ikke sove.