i oppløsning.

Jeg har blitt kjent med mennesker på nytt. Noen jeg har kjent i årevis, noen som har sett meg vokse til og gjennomgå forandringer, noen jeg selv har sett med den tids øyne og oppfatter som jeg alltid har gjort. Men med en annen fremtoning. Endelig snakker vi mer sammen. Farmor. Et av de mest herlige menneskene jeg kjenner. Hun er min jordbærengel. Da jeg var i Danmark snakket vi om hvor mange som har forlatt bygården den siste tiden, disse gamle, glemte damene med familier som forsømmer dem. Jeg vet ikke om hun merket det, men jeg nærmest tvang henne til å fortelle om de menneskene jeg aldri har kjent, men hun fortalte hjertelig. Om hvor flink farfar var, hvorfor onkel er slik en ensom, uvitende men morsom mann. Om pappa. Og jeg har ikke vanskeligheter for å forstå at man kan se på barn hva slags menneske de vil bli som voksen. Gutten med bred benstilling, armene i kors og rettferdighetsnese om noen gjorde noen fortred. Hun malte meg mange bilder og jeg er så glad jeg kjenner slike mennesker.

Hjertekartet dukket også opp igjen. Mindre blindveier siden sist, noen må ha vært inne og oppdatert ..

Det har dukket opp mange muligheter, og den trivielle delen jeg opplever i hverdagen nå - ler jeg knokkelrått av. Jeg vet hvor jeg skal og at dette kun er midlertidig. Som alle andre stagnerte, prøvende eller påtvungne faser jeg skal igjennom. Jeg biter ikke i sure epler, jeg spiser dem. Tror jeg befinner meg i en slags fortidsforakt. Hvertfall fortid som hjemsøker - jeg kan ikke henge ved det forfalte lenger, ikke tillater jeg meg det heller. Jeg har så mye å se frem til og i disse dager er jeg så sliten som jeg aldri har vært før, men ved en salig (t)ro. Det ordner seg, for jeg har ordnet for meg. Føler at jeg har mange billetter med åpen retur, og det er slettes ikke så ille å reise enveis heller - så lenge jeg kommer frem.

(og tenk, det skulle et stort tap, et feilgrep og en enorm opplevelsesrikdom til før jeg kom meg hit...)

- men det er et annet innlegg.