i'm not an artist.

men jeg har mye på lager. tydeligvis.

og bruker samme vannglasset flere dager på rad.

 

og kanskje er ikke alt jeg har skrevet like bra, men morsomt å finne igjen.

om jeg ikke grer håret snart får jeg vel dreads.

sliten og glad selv om det jeg driver med virker helt formålsløst.

kerberosengel

du har samvittighet du har faenskap du har tvil,

jeg liker ikke hun jeg har blitt kjent med, hun synes hun ser bra ut uten sminke når hun står på badet og ser seg selv i gult lys mot åttitallsblå vegger (med gråsvarte støvklatter i sluket på dusjen og hårstrå som blir mørke mot porselenet i vasken blir vel alt annet fint) - mener det får frem de blå øya, jeg mener at det bare retusjerer de blålige randene under øya, rynkene som ikke har rukket å trekke seg tilbake siden hun stod opp (for ett minutt siden, give or take, det tar noen steg, litt øyegnikking, noen hva-var-det-jeg-skulle-nå bevegelser, enda et steg, svitsjing på lysbryteren og stelle seg foran speilet) men hun bryr seg ikke, sjeldent på lørdager, da gjør hun alt i pensjonist-tempo, drikker kaffen i slurpeslurker, klør seg på rumpa med slapp joggebukseræv mens håret stritter til alle kanter og hun lukter sov, lurer på om andre ville tenke på henne som frastøtende - hun har blant annet sjokoladeflekker på collegegenseren (det er uvisst hvor lenge de har sittet der) og kan virke litt careless, likegyldig, og hun er det - før hun går ut trer lua på hodet og skyller ansiktet i  vann, gnir det inn med kuldekrem og henter poser med panteflasker som avslører at hun er aspartamjunkie, carless - og hun kikker på vinduene i gågata selv om vindusrefleksjoner alltid synes å ha noen lag, speilinga blir liksom ikke helt korrekt, blurry, det gir henne enten mange fortrinn eller tilbakesteg, hun har iallefall ganske fin holdning når hun går og det er ikke noe av dette som plager meg.

det som plager meg er at pensjonist-tempoet ikke vedvarer, den kloke tyngden og stilltiende aksepten om at livet er som det er holder ikke til hun kommer hjem igjen. når hun kommer hjem blir hun rastløs, finner ikke plassen sin noen steder selv om rommet ærlig talt er ganske begrensa, det hender jeg må be henne sette seg ned og roe ned, jeg orker ikke se henne svinse mellom de tingene som løsriver henne fra det hun burde konsentrere seg om - å gjøre eller ikke gjøre, noe for det langvarige og det indre, det hun egentlig starter alt med, hun er usikker og aksepterer ikke tida, den går enten for sakte eller for fort og jeg skjønner at det som  treffer henne når hun kommer hjem er den følelsen man kan få når man har gått langt og kommet til en ny innsikt; det er som om hun skal dø hvert øyeblikk og ser seg selv, sine handlinger - i dag: hvor lett hun har for å misforstå vennlighet og hvor lite hun egentlig gjør for å kunne se noe annet eller få seg ordentlige venner. det

Jeg kan spise den samme frokostgrøten gjennom hele året. Om morgenen trykker jeg inn på-knappen på kaffetrakteren, heller de ferdig oppveide havregrynene i den svarte kjela, dekker grynene med vann på øyemål, skrur plata på 3, tar meg en rask  dusjen mens kaffen traktes og grøten grunnvarmes uten å bli brent. Med håndkleturban rundt hodet står jeg naken på kjøkkenet med bodylotion som får trekke sakte inn i huden. Jeg får litt problemer med å bruke tida til noe, rører noen omganger med den blå sleiva før jeg skrur plata opp på 4, justerer lyden høyere på radioen så jeg skal få med meg lyden av norge samtidig som jeg kler på meg; Jeg rekker som regel å få hodet gjennom halsen på genseren før lyden spilles og jeg stopper opp, som om det å stå i frosset posisjon og ikke trekke pusten vil gi meg svaret, gjerne med den ene armen fortsatt innenfor genseren mens jeg  drømmer om å vinne femti tusen på å gjette riktig og kanskje kan invitere det første mennesket jeg ser den dagen på tur, men jeg klarer aldri å finne ut hva den forpulte lyden er og skulle ønske hver dag var joggebuksedag før jeg tar på meg jeans, går ut på kjøkkenet og rører om grøten noen ganger. Jeg heller den over i den ene av to dype tallerkener jeg har, den ene brukes mest (den som alltid ender øverst fordi jeg vasker den rett etterpå) for den har fått karamellfargede skjolder på kanten og jeg dekorerer grøten med et eple av den sure sorten, strør usunne mengder med kanel over eplene (kan visst skade nyrene om kanelen ikke er ceylon) og avslutter med et dryss sunnere sukker. 

Jeg vet at det finnes flottere eksemplarer av sånne som meg med 206 bein i kroppen, men jeg liker at jeg kan starte mykt om morgenen. Jeg spiser grøten med grønn plastikkskje og hakesmekk før jeg vokser til med leppa på kanten av kaffekoppen.

kjipesabrina

Jeg har ikke så mye å meddele om dagen - mest fordi jeg fikk noen gode tips som har løfta skrivingen min, og enda så redd jeg er for å si at jeg er igang med "noe" (i fare for å ødlegge prosessen) så kan jeg vel legge skylda på økt skrivelyst som er av den mer private sorten. Denne bloggen brukes for det meste til å publisere utkast, innfall og sporadiske tankeinnlegg, oppsummeringer eller tull, ikke fullstendige prosaverk jeg mener passer inn i ei samling. Men av og til bruker jeg setninger, avsnitt eller ord jeg allerede har lagt ut i tekstene mine og jeg tenker jeg at jeg er en idiot som legger ut noe som kanskje kan brukes i en annen sammenheng; jeg føler at jeg mister retten til min egen tekst selv om dette er min blogg og bloggen er underlagt copyright. Det vil ikke si at det er umulig å "stjele" skriveriene mine. Selv om du kanskje tenker at det er ganske arrogant og selvhøytidelig av meg å anta at noen synes det jeg skriver er så bra at de selv vil sette navnet sitt på det er det ikke urealistisk, det har skjedd to ganger (som jeg vet om) og etter hvert som jeg føler at skrivingen min har hoppet et par hakk på kvalitetsskalaen blir jeg litt i tvil om hva jeg skal gjøre med saken. 


Jeg aner ikke hvor mange som leser meg, men jeg vet at det er noen og at de antageligvis ikke vil komme til å fortsette å lese bloggen min om jeg blir en hverdagsblogger. Det ville uansett vært min død, det kommer ikke til å skje altså. Jeg tror bare det vil bli færre "gode" tekster å finne her inne fordi jeg heller må rette fokuset mot ei fersk side i word fremfor å sende ting ut i eteren - hvertfall frem til jeg er ferdig på studiet. Det er ca tre måneder igjen og jeg må gjøre det beste ut av det før sommeren kommer med jobbing og uutholdelig lang ventetid på søknadssvar.


- de fleste forfatterne vi har hatt på besøk mener at internett stjeler tid og nyttig materiale fra et forfatterhode. Det er jeg enig i. Denne dagen er døden for min twitter - den får meg til å føle meg utdatert da jeg ikke skjønner noe av den og jeg trenger ikke flere adspredelser enn det jeg allerede har. Facebook is going down (i skriveperioder, jeg kan ikke slette profilen min, legger skylda på farmor som bor i Danmark og  liker å følge med på hva jeg skriver/legger ut) 


Bloggen vil fortsatt oppdateres, men jeg kan ikke love hardcore kortprosadiktning eller brilliante formuleringer om det var det dere fant her inne i utgangspunktet. Men tusen takk til alle som titter innom og bruker litt tid på "å drepe hvite elefanter", jeg får dagsrapporter fra Karl Skartveit som forteller meg hvor mange sidevisninger jeg har, så om den plutselig går i null skal man ikke se bort ifra at jeg går inn i ei krise og bare øser ut alt jeg har…


Sånn.


Deilig med ansvarsfraskrivelse på en søndag.

 

oh, the irony.

Postet av meg på facebook:

"synes det er ganske morsomt at den grafiske fremstillingen av hjertet er basert på formen av en rumpe. happy whatever valentine! ♥"

Jeg åpner pakka med dopapir jeg kjøpte på Rimi:

 

 

döden

Med sånne nerdete, bleike knær gnir du deg inntil meg og jeg tenker på den første animasjonsfilmen til disney hvor skjeletter og hodeskaller og klaprende tenner og ugler og svarte katter danser på kirkegården i gravgårdsvals og jeg blir nesten litt kvalm av fregnene dine. Jeg kan se antydning til blålilla blodårer under de misdanna kneskålene dine, du lar dem berøre innsida av låra mine og jeg prøver å få skyene til å ligne på noe annet enn hvite kostestrøk mens du fører skrittet nærmere meg. Jeg trekker beina opp mot midjen som en eller annen hore og hører mamma rope at det er middag fra trappa. Jeg trekker ned skjørtet mens jeg begynner ler av Walt Disneys underlige påfunn; ugla puster seg opp til den blir nesten like stor som månen, trærne får skumle armer som griper etter levende ting og skjelettene spiller xylofon på brystbeina til hverandre, bruker hverandre som hoppestokk, de leiker og plager hverandre der døde folk ligger og råtner med få meters mellomrom. Mamma roper igjen, høyere denne gangen. Hun er så rar, hun mener at du er lei deg fordi pappaen din døde og at jeg burde trøste deg.

kärlek

Jeg brenner meg på fingra, liker at svien er kortvarig og googler det somatiske nervesystemet. De bløte putene på fingertuppene kan jeg kalle for smertereseptorer. At jeg trekker hendene til meg når jeg brenner meg er afferente signaler som sprer seg fra cellene i fingrene til ryggmargen der signalene fester seg til hjernestammen. Jeg er stolt av at jeg fungerer helt greit, forholdene tatt i betraktning burde alle sansene mine vært sløvet, nesten forlatt da jeg reiste meg fra kjøkkenbordet da eggeklokka ringte for jeg tror jeg stakk fingeren i vannet med vilje og i dette tilfellet sendte kroppen min alle signaler riktig og jeg viljestyrte grovmotorikken til å lede meg bort fra ovnen, finmotorikken til å strekke ut albuen og når jeg skrudde på krana, lente magen mot benken og hang over sinkvasken, skylte hendene i kaldt vann og lurte på hva jeg hadde gjort om det var din skyld at jeg brant meg begynte det å prikke i pekefingeren som om huden skulle til å sprekke, jeg snudde undersiden opp og så den bløte puta smile i rødt, du er min parestesi.

morsdag valentinsdag gavedag sjokoladedag; jeg har en rosa button på brystet som blinker i spotlightlyset når jeg lener meg over disken og henger meg opp i at noen har tatt seg tid til å skrape hull på plastikkunderlaget med filmnyheter på. spør meg gjerne står det. jeg hjelper deg med gaven. i midten er det et hjerte. lenge siden sist jeg har vært her og aner ikke hva jeg skulle ha anbefalt noen og jeg får panikk. tenk om noen kommer og spør meg. jeg som drømmer om å bo i ei hule resten av livet. ei hule av dun, flanell. med et lager melkesjokolade og epler og kanelboller som aldri tar slutt: hei, jeg vil anbefale deg å finne veien ut herfra, ta til venstre og ned utenfor allfarvei til høyre vil du finne skiltet som peker i retning ønske og tenkning og mest sannsynlig vil du komme til kort begge veiene for man møter alltid velta trær da det blåser mye i tankeskogene og selv om det ikke er store sjanser for at du går deg vill er det lureste å ta en avstikkersti, du må ikke la deg lure av de trærne som er merka i blått, de fører deg dit døde ting er, jeg kommer nok til å være der og jeg vil egentlig anbefale deg å kjøpe en sånn rosa kjærlighet jeg, ja - en sånn som står utstilt i hjørnet der hvor kortene er klokt plassert. jeg kan ikke hjelpe deg med å skrive en kjærlighetserklæring. det må du klare sjøl.

kanskje ikke ord, men;

jeg blir så lei meg når jeg tenker på hvor lite jeg har igjen for alt jeg har gjort.

er vel ikke så unormalt.

fyfaen. i morgen blir det hardcore prosa.